Kommentar

Europa har gjort menneskerettigheter til et evangelium, og det i en slik grad at det utraderer europeisk kultur og historie. Det dannes et Europa uten substans, sier den franske filosofen Alain Finkielkraut i et intervju med Dagbladets Vibeke Knoop Rachlin.

Finkielkraut holder foredrag i Røde Kors-lokaler i Oslo torsdag, i et samarbeid mellom PRIO og Det franske kultursenteret. Finkielkraut rekker å si mer på noen linjer enn timer med norske eksperter. Hvorfor er det slik? Kanskje fordi Finkielkraut ser hvor stor betydning Auschwitz har for EUs identitetslinje. Det er ikke et tema i Norge.

-Det som karakteriserer Europa i dag er viljen til å definere seg, ikke ut fra en ideologi, men stikk motsatt og paradoksalt nok ved å avskjedige all identitetsbesluttsomhet. Europa har bygd seg opp på en ed: Aldri mer. Aldri mer utryddelse, aldri mer krig, men også, nær opptil, aldri mer nasjonalisme. Europa i dag skryter av ikke å være noe. Det er menneskerettighetene som utgjør Europa, sier Finkielkraut, og stiller samme spørsmål som vi har balet med på denne siden: -Hvor langt kan man late som man definerer universelle verdier uten å inkarnere dem i en spesiell virkelighet?

Finkielkraut sier det er det store spørsmålet som stilles i Europa, og det finnes helt klart berøringspunkter til Oriana Fallacis siste bok: «Fornuftens styrke», for den som kan lese.

Det er ikke krefter utenfra som i første rekke truer Europa, trusselen kommer innenfra, fra den frivillige oppgivelsen av europeisk identitet.

-Jeg tror det som truer Europa idag, kanskje mer enn verden utenfor, er Europas eget ønske om å rive seg løs fra seg selv, og fra sin historie og sine tradisjoner, bare til fordel for menneskerettighetene.

EU er ikke bare postnasjonalt, det er posteuropeisk, sier AF. Det blir et EU uten grenser. Derfor kan ideen om å innlemme Tyrkia dukke opp, selv om Tyrkia aldri har vært del av Europa, sier AF. Igjen er det Auschwitz og aldri mer som ligger under.

-Jeg forstår den angrende bevegelsen som leder Europa til denne definisjonen, men denne angeren går for langt. Det er en for stor gave å forære Hitler å forkaste alt som har ført til ham.

Den siste setningen er uttalt av sønnen til en Auschwitz-fange. Les den en gang til. Rug på den. Det er mange som tenker denne tanken, men ikke våger si den. Er det virkelig slik at vi skal skamme oss over å være europeere, av vår kaukasiske rase, av vår blodige historie, hjemme og ute? Vi skal ikke glemme en tøddel, hvordan kan vi glemme Auschwitz? Men bare å skamme seg er lite produktivt. Unni Wikan har sitert Finkielkraut om samme tema i en av sine bøker:

«Det er på bekostning av sin kultur at de europeiske individene vant sine rettigheter, en etter en. Det er kritikken av tradisjonen som utgjør Europas oppbyggelige fundament.»

Dette er lysende tanker.

Under en familiesammenkomst ble det sunget nasjonale sanger, Millom bakkar og berg, Fagert er landet osv. Da lød det fra en av de unge: -Man skulle tro det var et NS-møte.

Det er ikke bare velstanden som gjort oss slik. Det er også en bevisst dreining mot den universelle menneskerettstanken som et felles fundament. Og en dreining i kulturen vekk fra følelser, og over mot «cool», mot det ironiske, distanserte. Samtidig skal vi dele med mennesker fra en «varm» kultur, som slett ikke er innstilt på å være «cool». Da inntar vi plutselig den forstående posisjonen.