Kommentar

Nyheten om at fransk opprørspoliti er bevæpnet med helautomatiske maskinpistoler under bevoktningen av gule vester, signaliserer en eskalering hos de styrende. Eller er det snarere panikk? Når en tidligere minister og velkjent filosof, Luc Ferry, kan få seg til å si at de burde skyte demonstrantene, er noe gått alvorlig galt.  ‘What I don’t understand is that we don’t give the means to the police to put an end to this violence.’When it was suggested that guns might lead to wounding or worse, Mr Ferry said: ‘So what? Listen, frankly, when you see guys beating up an unfortunate policeman on the floor, that’s when they should use their weapons once and for all! That’s enough.’ Et skudd, en demonstrant er i stand til å utløse helt uoverskuelige konsekvenser. Likevel leker politikerne med tanken.

Når debatten ikke rikker seg av flekken og folk ender opp i skyttergravene kan det, som historikeren Terje Tvedt har vært innom, ha noe med selvbilder å gjøre.

Etter valget av Trump har de tradisjonelle mediene vært meget opptatt av retorikken på den konservative, noen vil si reaksjonære, høyresiden. Retorikken blant de som definerer seg som det moderate sentrum av debatten, har derimot fått liten eller ingen oppmerksomhet.

Hvis man er opptatt av å finne en dypereliggende årsak til at offentligheten blir polarisert, bør man derfor bruke noe tid på å se på, ikke bare på hvordan høyrepopulistene ordlegger seg, men også på hva det har å si at enkelte av aktørene automatisk og konsekvent definerer seg selv i det moderate sentrum av politikken. Med et slikt utgangspunkt vil ekstremismen nemlig alltid befinne seg utenfor ens egen sfære. Samtidig gjør man seg selv immun mot kritikk. Ettersom man per definisjon aldri selv kan kjøre ut i ekstremisme, er det heller ingen grunn til å reflektere over eget ideologisk ståsted.

Hva har så dette med demokrati å gjøre?

Jo. Som følge av slike selvbilder har enkelte liberale samfunnsdebattanter, enten de sokner til høyre eller venstre av det politiske spekteret, en tendens til å gå inn i den offentlige debatten med en forutsetning om at det kun er én definisjon av demokratiet som er gyldig. Deres egen. Innstillingen er problematisk fordi demokratiet i bunn og grunn er en styreform som lar det være opp til samfunnsmedlemmene selv, uavhengig ideologisk ståsted, å definere innholdet av det gode samfunn.

Samfunnsdebattanten og forfatteren Bård Larsen er et godt eksempel på dette fenomenet. Han brukte store deler av fjoråret på å fortelle oss at demokratiet er i ferd med å gå tapt, og i dag slippes boken hans «Demokrati i trøbbel», som vi kan anta er en slags oppsummering av de advarslene han kom med i 2018.

Liberale fiendebilder

Er det grunn til å tro at Larsens bok vil bringe noe nytt til torgs; noen overraskende vinklinger, noen dypere analyse av problemene?

I en lengre artikkel som er publisert hos Fri Tanke, «Rapport fra kulturkrigen: Misnøyens tidsalder» får vi et godt inntrykk av fra hvilke ståsted det er Larsen vurderer begivenhetene. Hvis artikkelen er representativ også for innholdet av boken, vil det være lite nytt å finne. Her går det i jevn dur, artikkelens siste avsnitt gir en grei oppsummering av hvordan tingene er skrudd sammen i Larsens verden:

Det er fiendene av demokratiet som er skurken i denne fortellingen. At motstanden mot Trump og andre radikale populister delvis blir kapret av illberale kaosryttere på venstresiden, rokker ikke ved at det er den radikale høyrepopulismen som er det amerikanerne kaller «the clear and present danger».

Skal vi tro forfatteren kan altså vår tids store debatter, om verdier, identitet, kultur og religion, reduseres til et spørsmål om du er venn eller fiende av demokratiet. Som om demokratiet er en fotballkamp der det gjelder å heie på riktig lag.

Er det virkelig så enkelt?

Hvem Larsen utpeker til fiende er ikke spesielt overraskende tatt i betraktning hans relativt store produksjon av anti-Trump-artikler det siste året. Mer interessant er begrunnelsen for fiendebildene hans, for her glimrer både nyansene og undringen med sitt fravær:

Populister er følelsesryttere, skriver Larsen i sin artikkel. De har en hang til etnisk nasjonalisme, de dyrker myter og ser med mistenksomhet på menneskerettighetene. De er opptatt av identitetspolitikk og misliker overnasjonalitet. De hisser opp folket unødvendig. Fienden representerer altså selve antitesen av den fraksjonen som Larsen formodentlig selv tilhører: de rasjonelle og fornuftsorienterte, de som ikke bedriver alarmisme eller som forsøker å forlede folket, de som skjønner at det eksisterer universelle rettigheter og at det bare er overnasjonale domstoler som kan garantere for at «majoriteten» ikke behandler sine borgere etter eget forgodtbefinnende.

Larsens tekst er formulert som om det liberale demokratiet både er selvforklarende og hevet over diskusjon. En alminnelige feil, som også forfatteren synes å gjøre, er at det settes likhetstegn mellom det liberale, forstått som en bestemt ideologi, og demokratiet forstått som en styreform der det er folket, og da til syvende og sist flertallet, som er gitt avgjørende innflytelse. Man glemmer at det er snakk om to konsepter som ikke er synonymer og som følgelig må vurderes i forhold til hverandre.

Demokrati eller ideologi?

Her ligger også den store svakheten ved Larsens analyse: Han tar seg ikke bryet med å se nærmere på den motsetningen som faktisk finnes mellom demokratiet som styreform og demokratiet forstått som en bestemt ideologi (som Larsen bekjenner seg til).

Deres innbyrdes sammenheng er interessant, for om man øker den ideologiske komponenten, går det gjerne på bekostning av den andre, det vil si hvilken innflytelse folket skal ha. Det er dette styrkeforholdet Larsen og enkelte andre liberalere tar for gitt, og som heves over enhver diskusjon som om det er et før-politisk anliggende – på samme måte som kristendommen var det på slutten av 1800-tallet. Da er det selvsagt grunn til å minne om at det liberale demokratiet også forutsetter at vedtatte sannheter kan settes under debatt.

Mer ideologi, gir i realiteten mindre folkestyre. Siden vestlige liberale eliter omfavnet den amerikanske statsviteren Francis Fukuyamas tese om at den vestlige demokratiske kultur representerte siste trinn i den politiske utviklingen, har demokratiets ideologiske komponent fått fritt spillerom. Og ideologier legger som kjent ikke noen begrensninger på seg selv. Utviklingen av en meget omfattende menneskerettighetsindustri er et godt eksempel på det.

Særlig kritikk av den rådende menneskerettighetsideologien – som utgjør en vesentlig del av det liberale demokratiet – har hatt en tendens til å falle liberalere tungt for brystet. Man vil liksom ikke forholde seg til at menneskerettighetene ikke nødvendigvis faller innenfor rammen av det folk flest oppfatter som etisk selvfølgelig (Gäfgen-saken er et grelt eksempel). Ofte krysser rettighetene grensen for det som er politisk diskutabelt. Dermed utfordres nettopp demokratiet og den maktfordelingen Larsen selv betoner viktigheten av i sin artikkel.

Folket som problem

Det innebærer neppe noen overdrivelse å påstå at det er demokratiets ideologiske komponent som har vært drivkraften når Norge har valgt å avstå nasjonal suverenitet og når man har overført makt fra det politiske til det juridiske feltet. Folket fikk riktignok anledning til å si nei to ganger til medlemskap i EU, noe som langt på vei ble løst ved at man i stedet ble underlagt EU via EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet. En rekke menneskerettighetskataloger ble ratifisert uten nevneverdig debatt, og er senere blitt implementert helt til topps i det nasjonale lovverket. Ingenting skal stå over universelle menneskerettigheter (til tross for at det manglet en rasjonell-filosofisk holdbar begrunnelse for den såkalte universaliteten). Skulle Fukuyamas tese slå til, og det var det jo åpenbart gode grunner til å håpe på, gjaldt det å binde seg hardt til masten.

Grunnen til at Larsen ikke føler noe behov for å problematisere denne siden av den demokratiske kulturen, kan skyldes at han har historien på sin side. Folkets innflytelse har siden Platons tid blitt oppfattet snarere som et problem, enn som en løsning. I sin velskrevne og viktige bok om «Det farlige demokratiet» viser Finn Olstad at fasene i utviklingen av demokratiet i Norge, fra 1814-grunnloven og frem til i dag, har vært mye vanskeligere og hardere enn hva som formidles i alle festtalene om demokratiet. Det var for eksempel først så sent som i 1898 at menn fikk alminnelig stemmerett i Norge.

Olstad viser i sin bok hvordan elitene bevisst og systematisk har begrenset folkets innflytelse. Dette er for øvrig ikke noe som bare hører historien til. Man har en lei tendens til å glemme at konflikten mellom demokrati som folkestyre og demokrati som ideologi har vært en grunnleggende kulturkamp i Europa siden Andre verdenskrig. Rune Lykkeberg har i sin demokrati-bok «Alle har ret» påpekt at det nettopp var de kreftene som tok sikte på å begrense demokratiet som da vant frem:

Det er på den ene side blitt sagt at demokratiet seiret moralsk etter krigen. De anti-demokratiske kreftene tapte, og de forferdelige masseforbrytelser forbindes med totalitære regimer. Men det er på den annen side blitt påpekt at det tvert imot var de krefter som kontrollerer demokratiet som vant etter Andre verdenskrig. De vestlige landene tiltrådte Menneskerettighetserklæringen, Tyskland fikk en forfatningsdomstol som kontrollerer de folkevalgte, samt en forfatning mot folkeavstemminger. Siden ble både en EU-domstol og den Europeiske menneskerettighetsdomstol etablert. Det er juridiske instanser, som skal beskytte borgere mot politiske overgrep. Man kan også si, at det er aristokratiske institusjoner som skal overvåke demokratiske institusjoner. Den juridiske overvåkning av politikerne, som svekker de nasjonale parlamentene, og gjør det demokratiske spillerom mindre, stemmer ikke overens med den alminnelige oppfatning av etterkrigstiden som demokratiets era.

Da enkelte etterhvert begynte å påpeke at man kanskje hadde bundet seg selv litt for godt til masten, var ikke liberalerne sene med å begynne å snakke om at anti-demokratiske stemmer var på fremmarsj. Man hadde da levd så lenge og hardt i troen på at Fukuyama hadde rett, at man hadde glemt at de ulike delene av demokratiets to hovedkomponenter (ideologi og folkestyre) fortsatt stod i et motsetningsforhold til hverandre.

Det liberale dilemma

Her ligger en annen forklaring på hvorfor Larsens analyse blir så svak: Han er blind for liberalismens egne autoritære og totalitære tendenser. Deler av ideologien forutsetter at man går i takt, også etter at svakhetene ved ideologien kommer stadig klarere til syne. Også dette aspektet synes å være fullstendig fraværende hos Bård Larsen. Alle har jo fått det bedre, ingen grunn til å klage, som han skriver.

Det er liksom helt uvesentlig at det er innenfor rammene av det liberale demokratiet at man finner det nødvendig å straffe menneskelige følelser (hat), for å beholde samfunnsharmonien. Paradoksalt nok er det innenfor den samme demokratiske kulturen at ytringsfrihetens kår gradvis er blitt forverret, noe som også har fått konsekvenser for den akademiske frihet. Det liberale samfunnet har dessuten etablert ordninger som åpenbart bidrar til å forverre de økonomiske forutsetningene for enkelte samfunnsgrupper. Man kunne tilføye at det var under det liberale demokratiet at suverene nasjonalstater ble underlagt en udemokratisk organisasjon som EU, der også en ny type totalitær ideologi har fått skaffe seg fotfeste (islamismen). Enkelte vil gå lenger og påstå at det liberale demokratiet har utviklet en kultur som setter sikkerheten til kriminelle og terrorister foran borgernes egen sikkerhet.

Det mangler altså ikke på gode grunner til å forsøke å endre på den demokratiske kulturen som Larsen forsvarer. Likevel er det fortsatt mange av Larsens meningsfeller som sliter med å innrømme at den økende oppslutning om høyrepopulistiske partier handler om noe annet enn at folk lar seg rive med av følelser, og at det faktisk finnes reelle politiske grunner til disse bevegelsene i Europas befolkninger.

Liberalere er flinke til å snakke om anti-demokratisk virksomhet i samme åndedrag som man nevner høyrepopulismen, men de unnlater som regel å fortelle at det en stor forskjell på det å motsette seg den demokratiske styreformen på prinsipielt grunnlag, og det å bli motstander av en demokratisk kultur fordi den har utviklet seg på bekostning av andre, og for noen; viktigere verdier eller prinsipper. Ingen av de såkalt populistiske partiene i Europa har tatt til orde for en avvikling av demokratiet som styreform. Larsens artikkel etterlater likevel inntrykket av at så er tilfellet.

Den nye tapte generasjon

Fukuyamas bok «The End of History and the last man» ble publisert i 1992. Det var håpets og optimismens tid. Men som kjent har verden dessverre en tendens til å endre seg i helt andre retninger enn det man hadde håpet. Det tok da heller ikke så mange årene før hovedarkitekten selv etter hvert forlot sin egen tese om at det liberale demokratiet representerte historiens slutt.

Europeiske ledere har imidlertid ikke vært mye til hjelp i den forbindelse. Som Halvor Tjønn påpeker, fortsetter de med å opptre som om de lever i tiden rett etter Berlin-murens fall. De står handlingslammet overfor helt fundamentale politiske endringer, og som Larsen blir de ofte nervøse av at det stilles spørsmål ved om man befinner seg på riktig kurs. Det historiske utgangspunkt, der ulike samfunnseliter har sett det nødvendig å begrense folkets innflytelse, er imidlertid ikke noe argument for at man ikke kan eller bør diskutere det nærmere innholdet av vår felles demokratiske kultur i dag.

Hvordan den liberale eliten vil velge å forholde seg til disse endringene gjenstår å se. Hvis man skulle oppsummere 2018 ideologisk sett, kunne man kanskje si at det var det året liberalerne ble radikalisert. Desillusjonert etter valget av Trump mistet de troen på at det liberale demokratiet har det normative grunnlaget som skal til for å inspirere borgernes lojalitet og hengivenhet. Aftenpostens faste spaltist Bjørn Stærk – som for bare et par år siden skrev bok om nødvendigheten av ytringsfrihet – bestemte seg nylig for å slå et slag for no-platforming. Minervas journalist Jan Arild Snoen fant ut at han hadde en del til felles med Eivind Trædal, og Bård Larsen la til slutt alle hemninger på hylla og gikk langt i å påstå at både Trump og velgerne hans er fascister. Hissigheten og aggressiviteten er påfallende tatt i betraktning at den kommer fra folk som ellers pleier å bruke mye tid på å vise omverdenen hvor rause og inkluderende de er.

Sosiologen Frank Furedi har i sin bok om populismen og den europeiske kulturkrigen pekt på at utbruddene av anti-populistisk angst i seg selv er et utrykk for at man er i ferd med å tape troen på demokratiet. Det er derfor slett ikke sikkert at nedbyggingen av demokratiet kommer fra det stedet der Bård Larsen eller andre liberalere peker. Slike øvelser kan like gjerne dukke opp midt i det liberale, «moderate sentrum».

 

 

Start 2019 med å støtte Document

Et fast månedlig beløp gjør at vi kan planlegge utvidelser og vekst. Og hvis du foretrekker impulsive enkeltbeløp, så overraskes vi gjerne : )

Eller overfør til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt vipps-nummer er 13629

For å støtte oss via Paypalgå til vår Støtt Oss-side.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også