Kommentar

I «Kampen for retten» skriver Rudolf von Jhering at rettens mål er fred, men at middelet hvor gjennom den nås er en kontinuerlig kamp.

Historikeren Finn Olstads fortelling om folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år, har noe til felles med den tyske rettsfilosof. I hans nye bok «Det farlige demokratiet» er budskapet at retten til politisk medbestemmelse i Norge også hadde en lang og hard fødsel, kjempet frem over tid og under motstand. Det som gjør denne boken annerledes, er nettopp at forfatteren bruker så god tid på de omstendigheter som har motarbeidet demokratiet.

Det å se nærmere på kampen mot demokrati, er også en måte bli kjent med demokratiet på, noe Olstad innledningsvis gjør til et pedagogisk poeng: Hvordan kan vi anerkjenne manglene ved dagens system, reparere det og bygge det ut hvis vi ikke kjenner denne siden av vår historie? Et viktig spørsmål, også fordi en moderne velferdsstat som den norske streber etter sosial harmoni og ideologisk enighet, noe som vanskeliggjør kritikk av den sosiale og politiske virkelighet. Fordømmelsen boken har blitt møtt med, og som jeg kommer tilbake til, vitner også om det.

«Det farlige demokratiet» starter som en historiebok, men beveger seg etter hvert mer i retning av en slags debattbok, der forfatteren spør om vi er i ferd med å vende tilbake til den såkalte embetsmannsstaten. Det er tiden da den norske embetsstanden dominerte staten og samfunnet – en utpreget sosial elite av myndige menn som både kunne og måtte ta ansvar for de mindre dannede, dyktige og dugelige. Her møter vi jurister som Frederik Stang (1808-84), Anton Martin Schweigaard (1808-70) og Torkel Halvorsen Aschehoug (1822-1909). De var ikke spesielt folkelige, skal vi tro historikere, men representerte med sin overlegne innsikt den «virkelige» folkeviljen, som altså var noe annet enn rene flertallsoppfatninger.

Det er nok mulig å hevde at den problemstillingen forfatteren tar opp er overdrevet, og at det derfor vil bære galt av sted å forfølge den. På den annen side er det vanskelig å stille seg likegyldig til den. Når for eksempel Senter for menneskerettigheter (UiO) begrunner behovet for å skrive menneskerettighetene inn i Grunnloven med at de

reflekterer folkeviljen ikke bare som flertallets vilje, men som den interesse alle enkeltindivider har av at samfunnet respekterer, beskytter og oppfyller deres grunnleggende rettigheter,

og at det vil

dempe av eksisterende skepsis mot menneskerettighetenes innflytelse i deler av statsapparatet og hos enkelte andre samfunnsaktører,

minner det faktisk mer om Schweigaards manglende tro på land og folk, enn om ønsket om et folkestyre.

Olstad peker på flere ulike tendenser som han mener trekker oss i retning av en ny embetsmannsstat. En slik tendens er gruppen av aktive meningsbærere som ser seg som utvalgt til å definere hva som kan godtas og ikke godtas i den offentlige debatt. Forfatter Jens-Martin Eriksen og professor Frederik Stjernfeldt har kalt dem «De anstændige», Olstad kaller dem «portvoktere mot meningsmangfold» – en beskrivelse som kan ha virket provoserende på enkelte. Lederen for Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, gikk for eksempel ut og advarte Klassekampens lesere mot Finn Olstads samfunnssyn. I følge Berglund Steen er boken, blant mange andre karakteristikker, også et «bidrag til den intellektuelle nedbyggingen etter 22. juli». Faren ved å gå så hardt ut mot en saklig bok som «Det farlige demokratiet», er selvfølgelig at ens egen fremferd kan bli stående igjen som illustrasjon på det som forfatteren mener er et demokratisk problem.

Boken er, sin detaljrikdom til tross, både oversiktlig og lettlest. Akademikerspråk er fraværende, og den er gjennomgående munter. Noen synes å mene bokens «debattdel» utgjør en svakhet, jeg mener den like gjerne kan ses som en styrke. Her blir Olstad mer polemisk i stilen, men så lenge forfatteren er klar på hvor han tar med seg leseren, fungerer kombinasjonen godt. Grepet gjør at historiske hendelser kommer tettere på leseren og får ny aktualitet. Olstad sier dessuten selv at han har skissert opp sitt avsluttende spørsmål med bred penn og åpner dermed for motforestillinger. Det må være greit.

Uansett om man er enig eller uenig i forfatterens syn på utviklingen den senere tid, er Olstads bok viktig. Den minner oss på at den politiske virkeligheten slik vi kjenner den i dag ikke har blitt vedtatt, men har blitt drevet frem av motkultur og politisk strid. Denne erkjennelsen har ikke bare en side til vår fremtidige evne til å videreutvikle demokratiet, slik Olstad er opptatt av. Den har og en side til evnen til å bevare demokratiske prinsipper i en tid der utviklingen av rettigheter har gått fra å være et folkelig prosjekt til å bli et ideologisk prosjekt som eliten fører på folkets vegne.

En rettighet som er vunnet uten vanskeligheter kan sammenliknes med det barnet som storken fører til huset, skriver Jhering. Hva storken har gitt, kan reven eller hauken ta.

 

omslag.detfarlige.demokratiet

Les også

-
-
-
-
-
-