Kommentar

Klassekampen slår idag opp at Deichmanske hovedbibliotek har sagt ja til at Lars Vilks kan holde foredrag om dommen over kunstneren Dan Park.  Det får leder av Antirasistisk senter til å se rødt. Men biblioteksjef Kristin Danielsen sier de vet hva de gjør. Bibliotekene skal være arena for offentlig debatt. Da må også «andre» meninger slippe til.

Det er den nye bibliotekloven som trådte i kraft 1. januar som presiserer at bibliotekene skal være arena for offentlig debatt.

– I forarbeidet til den nye loven står det klart at folkebibliotekene skal være for alle kommunens innbyggere, uavhengig av politisk ståsted og religion og sosial bakgrunn, og med henvisning til paragraf 100 i grunnloven om ytringsfrihet, påpeker biblioteksjef Kristin Danielsen.

Men toneangivende stemmer på venstresiden nekter å godta en slik utvidelse. De vil selv bestemme hvem som skal slippe til. For å kunne foreta en slik seleksjon og utstøting må de fremstille motstandere, ikke bare på verste måte, men som rene karikaturer.

Rune-Berglund-Steen

Leder av Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen, utmerker seg ved å praktisere denne form for nidjournalistikk og karakterdrap. Han gjør det hver gang noen forsøker å dra i gang noe som går utenfor hans akseptable grenser.

På mange måter representerer han en privatisering av det offentlige rom. Han og hans likesinnede vil bestemme hvem som skal slippe til.

Hvis de ikke liker noen sørger de for å dra 22/7-kortet.

Symptomatisk er behandlingen Berglund Steen utsatte historikeren Finn Olstad for. Olstad kom sist vinter med boken Det farlige demokratiet, om hvordan demokratiet vokste ut av og utover embetsmannsstaten og de kondisjonertes dominans. En fortelling om de brede folkelige bevegelser. Arbeiderbevegelsen, men ikke bare den.

Olstad-Finn_author_full

I en kronikk i Klassekampen kom Olstad med noen advarende ord om tendenser til ny elitisme og økende avstand mellom folk og elite.

Om noe er typisk for «post-demokratiet» må det være dette: Her er nye politiske eliter, forskjellige fra de dominerende i den pre-demokratiske æra, men på en måte likevel gjenkjennelige. De krever sin rett ut fra overlegen kunnskap, innsikt og moral, ikke så helt ulikt 1800-tallets konservative politikere og ideologer – uansett om retorikken er liberalistisk eller demonstrativt venstreorientert.

Det er her vi kommer tilbake til de selvoppnevnte «portvoktere», som i embetsmannsstatens ånd er bekymret for «manglende kvalitetssikring av ytringer», nå særlig innenfor den nye nettoffentligheten. For ordens skyld: Det må være helt greit å motarbeide ekstremisme og hatefulle ytringer på nettet. Noe annet er den systematiske nedvurdering av, bekjempelse av og ønske om å regulere folkelige ytringsformer. I utgangspunktet bør det være en demokratisk vinning at flere får anledning til å si sin mening om samfunnspolitiske spørsmål, og at skrankene for å delta bygges ned. At nettdebatten generelt skulle bidra til «en selektiv forsterkning av gruppetenkning, ekstremisme og polarisering», må avvises som fordommer. Det har vi heldigvis forskning som kan bekrefte. Bernard Enjolras og medforfatteres undersøkelse av sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet er totalt ødeleggende for de elitedyrkende og demokratikritiske synspunktene som er fremmet, også av debattanter fra venstresiden.

Dette ble for mye for Berglund Steen som rykket voldsomt ut og trakk 22/7-kortet mot Olstad. Folk krymper seg når de møtes på denne måten. Berglund Steen er en dreven praktikant av Maos ord om å tukte én for å oppdra hundre. Mange unnlater å ta ordet. Selv redaktør Bjørgulv Braanen var betenkt og skrev at hvis slike holdninger skal bli retningsdannende for debattklimaet fremover, går vi dystre tider i møte.

Men «debattklimaet» er skapt, bl.a. av aviser som Klassekampen. Det er ikke noe naturfenomen.

Den brede venstresiden –  som Klassekampen er talerør for – har selv manøvrert seg inn i en posisjon hvor kommissærer som Berglund Steen får innflytelse i kraft av sin posisjon som eksperter. Men hvor representativt er selvjustisholdninger som Berglund Steens? Neppe stor. Hvis folk fikk forklart konsekvensene av slike holdninger, ville de fleste betakke seg. Å outsource portvokterrollen til ideologiske retthaverister appellerer neppe til mange. Men de kan holde på fordi få våger å utfordre dem. De ønsker ikke å bli rammet av bannbullen.

Det er tragisk/ironisk at ARS som skulle motarbeide rasisme og diskriminering er blitt en ideologisk aktør som angriper ytringsfriheten og benekter den verste form for rasisme – antisemittisme, når det er feil grupper som står for den.

ARS gjør dette med staten i ryggen. Med Audun Lysbakken som barne-, integrerings- og likestillingsminister ble de sogar brukt som eksperter til å brennmerke politiske motstandere som Human Rights Service. Solveig Horne har ikke våget å utfordre dem og har beholdt bevilgningen på 2,2 millioner kroner.

Man må spørre: Har en organisasjon som så kraftig og ved så mange anledninger angriper ytringsfriheten, krav på offentlig støtte?

Klassekampens artikkel får frem et vesentlig poeng: At folkebibliotekene skal være arena for offentlig debatt. Men avisen ved Jonas Brække klarer ikke formulere det som er sakens kjerne: At en offentlig støttet NGO vil forvise et møte som handler om ytringsfriheten!

lars-vilks-swedish-cartoonist.jpg_full_600

En svensk kunstner er dømt til et halvt års fengsel. En svensk kunsthistoriker vil forklare hvorfor det er risikabel politikk når en domstol er skråsikker på hva et bilde betyr. Vilks vil med mange eksempler vise at lignende bilder som de Park har laget finnes i etablerte gallerier. Det er m.a.o signaturen som avgjør hvilken behandling man får, eller hvilke andre bilder man har laget. Domstolen formulerer en intensjon bak bildene som kunstteorien for lengst har parkert som håpløs. Den lar seg nemlig ikke opprettholde uten å komme ut på et skråplan. Hvem skal påvise «meningen» med et bilde?

Det er Vilks’ styrke at han vet å vise ved eksempler hvor håpløs dommen mot Park er. Park benytter bevisst de mest provoserende elementer i sin kunst. Døde dyr, blod, Holocaust. Mange av hans bilder er usmakelige.

Men selv en dårlig kunstner har krav på ytringsfrihet. Hans bilder kan ikke tjene som påskudd til å innsnevre ytringsfriheten. Det er det Vilks foredrag handler om.

Den venstreradikale tradisjon var i sin tid beslektet med den kulturradikale som sto for eksperimentering og provokasjon som metode. Derfor var man for ytringsfrihet. Det var borgerskapet som sto for prippenhet og sensur.

I dag finnes ingenting igjen av denne posisjonen. Nå står venstresiden for sensur. Muhammedtegningene var et vannskille. Man beveger seg langs samme akse når man nå går inn for å forvise et møte om ytringsfrihet. For å rettferdiggjøre en slik innstilling må man senke seg ned på et nivå som man helst vil slippe å befinne seg på.

Biblioteksjef Danielsen må forsvare seg med at Vilks meninger eller Document.nos ikke er hennes. En slik innrømmelse er en liten åpning som portvokterne vil forsøke å utnytte. Kanskje hun kan presses til å si noe om hvorfor meningene «ikke på noen måte er representantive for bibliotekets verdier og holdninger». Hvordan adskiller Vilks’ «verdier og holdninger» seg fra bibliotekets? Dette er en type verdidebatt som venstresiden er blitt «eksperter» på, dvs. det er en måte å utøve makt på som kun er effektiv så lenge man kontrollerer offentligheten. Den dagen moralen avkles som tommeskruer har man tapt. Derfor er den nye bibliotekloven en trussel. Berglund Steen og hans meningsfeller vil derfor forsøke å lokke biblioteksjefen ut i åpent lende, ved å spørre om hun står inne for møtene. Det er en klassisk manøver og lett gjenkjennelig. Men den virker i den grad mediene later som den er legitim.

Det er pressen som selv avgjør om ytringsfriheten skal være reell eller på nåde.

 

 

 

Møtet finner sted

torsdag 23. oktober

kl 1930 i Deichman hovedbibliotek

inngangspenger kr. 100,

 

påmelding påkrevet kontakt@document.no