Kommentar

Massakren i Paris fikk norske medier til å våkne opp. De ville gjøre karikaturstriden godt igjen og ble forsvarere av ytringsfrihet, også den som krenker. Men hvor var de før onsdag 7. januar?

Vilks-Parks-14.5.2014-I-082

Dan Park og Lars Vilks i København på Trykkefrihedsselskabets møte. foto Steen Raaschou.

For eksempel da Lars Vilks gjestet Oslo 23 oktober i fjor. Da sto 22 organisasjoner på trappen utenfor Deichmanske hovedbibliotek og ulte som en flokk. De  var et selvbestaltet meningspoliti; anklager, domstol og bøddel med øyeblikkelig rett til eksekvering:  De ville bestemme hvem som skulle få benytte offentlige bibliotek. I realiteten: det offentlige rom. De skjøv krenkelsen foran seg, akkurat som islamistene.

For aktivistene er ikke vanskelige spørsmål komplisert i det hele tatt. Hvis de sier noe er nazisme er det nazisme. Hvis de sier noe er rasisme, er det rasisme. At noen av initiativtakerne har et svært frynset rykte f.eks i forhold til den jødiske staten, interesserer ikke norske medier. De har anvendt nazi-sklia og rasisme-sklia. Daglig. Men 7/1 ga dem noe å tenke på. Kanskje det har klarnet tanken?

I de enøydes rike, hvor de privilegerte bor, ifølge Harald Stanghelle, kan man si hva som helst. Man slipper å bevise. De 22 organisasjonene stilte på et argumentasjonsnivå på barnehavenivå: Fordi Lars Vilks skulle snakke om Dan Park var han moralsk identisk med Park. Subjekt = objekt. At Vilks skulle snakke om dommen over en kunstner, interesserte dem ikke. Ervin Kohn og Rune Berglund Steen stilte seg 100 % bak et rettsvesen som dømmer kunstnere til et halvt års fengsel for noen tegninger.

 

Mye av det de skrev på Facebook er nå fjernet. Begivenhetene i Paris har slått inn. Noen kunne se ubehagelige paralleller det kunne bli vanskelig å stå for. Lars Vilks er tross alt dødstruet. Det gjorde ikke inntrykk på den norske meningseliten som dømte ham nord og ned.

Torgrim Eggen oppsummerte kulturåret i DN 31. des:

23. oktober. Lars Vilks holder foredrag om «forbudt kunst» på Deichmanske bibliotek i Oslo. 200 mennesker demonstrerer utenfor, og bakgrunnen er at Vilks skal vise bilder av den rasismedømte svenske kunstneren Dan Park. Ifølge Vilks gjør Parks hat mot negre, jøder, muslimer, feminister, sosialister og andre riksdagspolitikere ham til en fremtredende intellektuelle og viktig stemme i samtidskunsten.

Dette er representativt. Arrogansen, forakten, sparket nedover, mot en som har risikert livet for ytringsfriheten. Dagbladet presterte å intervjue Vilks uten å kommentere at de sviktet ytringsfrihet og den kunstneriske frihet så sent som for noen måneder siden.

Spørsmålet er derfor: Kan vi stole på medier som snur på en femøring? Hvor varig er omvendelsen og hvor dypt stikker den?

Forsikringer om at man står for ytringsfrihet er gratis. Det er når den koster at man viser hva man er laget av. Det har journalister og redaktører anledning til hver eneste dag. Til å pirke borti makt, forstillelse, manipulasjon, avsløre og bestrebe seg på å se verden med nye øyne. Hver dag.

Men aktivister og medier gjorde det motsatte: De gikk på jakt.

Jeg vil gjerne se noen bevis på at norske medier har forandret seg. I praksis.

Det vrimler av ytringsfrihetssaker for den som vil se. Dansk politi forbereder siktelse mot Trykkefrihedsselskabet fordi det publiserte navnet på mannen som forsøkte å drepe Lars Hedegaard i februar 2013. Politiet er sikre på at det var riktig mann, men nedla av en eller annen uforklarlig grunn forbud mot at han skulle navngis.

Navnet ble kjent etter at Bilal Hussain var pågrepet av tyrkisk politi. For dansk offentlighet var det viktig at saken ble oppklart. Det var ett av de første politiske attentat i Danmark siden 1800-tallet. I fredstid.

Tyrkiske myndigheter tenkte mest på egne interesser, og byttet Bilal Hussein med IS mot å få sine diplomater hjem fra husarrest i Mosul. Hvilken konsekvens skulle det derfor ha at Trykkefrihedsselskapet hadde publisert navnet? Men nå dras de for retten.

Lars Hedegaard er en av de som mest standhaftig har forsvart demokratiet mot islamismen og islams mørke sider. Akkurat som Lars Vilks har han forsøkt å mobilisere til demokratisk oppvåkning.

Det er disse personene norske aktivister og medier enten har gitt en kald skulder eller hengt ut med de verste betegnelser.

Nå banker historien på døren og de bråvåkner. De får det travelt med å rydde. Men det holder ikke med å feie ubehageligheter under teppet. Det må skikkelig utlufting til.

Jihadistene setter dem kniven på strupen. Skal de forsvare folk som Vilks eller hive dem til ulvene?

Kanskje det er på tide å forstå at vi sitter i samme båt?

 

 

 

Se et eksempl på retorikken i Aftenpostens intervju med Ervin Kohn her.

En måned senere ble det holdt et møte på Deichman der flere av organisasjonene som demonstrerte mot Vilks satt og diskuterte hvem som skulle slippe til på bibliotekene. Aftenposten var ordstyrer og forhåndsannonserte og tok video, her.