Kommentar

Når man lytter til deltagerne på møtet om bibliotekene som møtearena på Deichman mandag, er det to ting som slår èn: En intolerant venstreside sitter med den største selvfølgelighet ved bordet som skal avgjøre hvem som skal slippe til, mens de som er utpekt til høyreside blir holdt utenfor.

Documents møte om Lars Vilks var en gjenganger i diskusjonen, men Document ble ikke invitert, til tross for at vi for flere uker sin protesterte mot et ensidig utvalg talere på et møte som vi visste kom til å handle om Lars Vilks-møtet. Vi ble avvist med at «slik vil vi ha det denne gang» og tilbudt å sitte i salen som publikummer.

Allerede dette opplegget vitner om at man prioriterer politisk ensidighet på bekostning av vanlig folkeskikk og anstendighet. I utelukkelsen av document.no lå det et tydelig signal: «Dere hører ikke hjemme når vi skal diskutere hvem som får bruke bibliotekene. Men vi synes det er helt ok å diskutere dere.»

Dermed bryter man med et elementært prinsipp for en fri debatt: At begge sider skal høres.

Man snubler allerede i utgangspunktet.

I stedet for åpenhet, påfører man seg selv en blindhet. Man slipper å vite hva det er man utestenger.

Man lager et opplegg som definerer «noen» som et problem som skal veies og måles. Alle som deltar i en debatt på slike premisser blir selv bondefanget.

En eksklusjon signaliserer at de rundt bordet er legitime og autorisert til å mene. Men da blir det ikke lett for andre å skulle mene at kanskje ikke alle er like berettiget.

De enøydes regime er ikke lett å omgåes. De gir seg selv privilegier, som Harald Stanghelle så treffende har formulert. Ufrivillig.

I en slik filtrert setting blir man gisler for de andre. For hvis man skulle ta for seg hva f.eks. Radikalportal og Antirasistisk senter går god for, ville man antagonisert hele rammen for møtet.

Og her er vi ved sakens kjerne. Den som tror han kan føre en debatt om ytringsfrihet ved å ekskludere andre og begrunne det med de verste karakteristikker, vil i utgangspunktet avskjære seg selv fra en fri debatt.

De pene menneskene forstår ikke at når man vil være anstendig, frir man samtidig til folk som ikke har den minste skruppel med å stemple andre og stenge dem ute, ikke bare fra offentligheten, men også sosialt fellesskap.

Flere av bibliotekarene på møtet gav uttrykk for betenkeligheter over at noen skulle utestenges. Men de tør ikke utfordre de dogmatiske sterke. De kan være uenige, men tør ikke utfordre dem. Da ville de selv måtte påta seg en belastning. De risikerer selv brunstempelet.

Men leder av Bibliotekforeningen og kulturhuset i Stavanger burde lytte. Truslene handler også indirekte om dem, hvis de ikke oppfører seg.

Når man inkluderer aktivister som ikke har det minste problem med å utstede attester på folk som nazister og rasister, er farsen/tragedien komplett. De pene menneskene vil ikke forstå at for en bestemt type dogmatikere er denne type stempling deres raison d’être.

Et opplyst menneske burde forstå at aye, there’s the rub: den som så lettvint utsteder sertifikater, har ikke dette mennesket noe til felles med de det angivelig jakter på?

Eller sagt på en annen måte: Hvorfor falt det ikke noen inn å spørre om det er riktig at noen skal dømmes til et halvt – seks måneders fengsel – hvis de skulle vært erklærte nazister? I Parks tilfelle er så ikke tilfelle. Det er sjelden det. Men vi skal kanskje ha «eksperter» på å måle folks nazisme og rasisme? Politikerne og lovverket beveger seg i en slik retning, og det er i denne selvsikre, lettvinte måten man behandler disse spørsmålene på, at alarmen burde gå.

Halvhjertet

Deichman viste mot som ikke bøyde seg for presset om å avlyse Vilksmøtet. Men når man skulle oppsummere sender man signaler som viser at man ikke har forstått hva forsamlingsfrihet er.

Det store Vi tør ikke ekskludere document.no helt, men man får være med på tålt opphold.

Det er ikke slik ytringsfrihet fungerer i praksis.

Det er ingen som ønsker å delta i rammer hvor man presenteres som «dem» og hvor man fyller den andres behov for avlat, for å vise at man er tolerant. Den type toleranse, som på 60-tallet ble kalt repressiv toleranse – er ydmykende og nedverdigende. De fleste med selvrespekten i behold vil betakke seg for å spille en slik rolle.

Enhver deltagelse må skje på egne premisser, med respekt for alles integritet.

Den respekten tilsto arrangørene hverken Document.no eller Lars Vilks. I stedet fikk man utskrevet merkelapper. Det er den politiske korrektheten god til. Men det blir ingen fri debatt av slikt.

Friheten er problemet

Det er friheten man har problemer med når det kommer til stykket. Man kan ikke bestemme seg for om man tar sjansen på å tillate frie mennesker i det offentlige rom. Man vil gjerne vite på forhånd hvem de er og hva som skal sies.

Når slike spørsmål skal avgjøres av folk som Aslak Sira Myhre, Sven Egil Omdal, en representant for partiet Rødt, Møllersen fra radikalportal og Ervin Kohn fra Antirastisisk senter, gir resultatet seg selv.

Det blir tynt med ytringsfrihet. Men man kan jo gjenta hvor prektig man er.

Fordi man utestenger andre meninger enn de man selv liker, får man ingen perspektiver på seg selv.

Jødehat i fri dressur

For fire år siden holdt Abid Raja et møte på Litteraturhuset der hatet skulle luftes. Muhammed Ali Chisti fikk holde foredrag som het «Hvorfor jeg hater jøder», med kronprinsen på første rad. Jonas Gahr Støre satt i panelet. Han synes det var viktig at meningene kom frem.

– Men hvis vi mener alvor med at vi har ytringsfrihet i dette landet og at vi har debattmøter i beste norske debattradisjon, så er jeg imot dem som sier at vi ikke skal slippe til denne type personer, sa Støre til VG Nett etter debatten.

For noen uker siden mente smaksdommerne at det var riktig at Oslo tingrett frifant Ubaydullah Hussain for å ha lovprist terrorbomber mot marathonløp og halshugging av en soldat på åpen gate i London. Ytringsfriheten for islamister og jihadister er bare blitt større og større.

Men når det gjelder de som omtales som høyresiden skal de veies og måles. 22 organisasjoner sto utenfor og skrek mot Vilks og Deichman.

Hvorfor har de aldri stått utenfor lokaler hvor det ytres mye sterkere meninger, men i en annen retning? Hvorfor en grenseløs toleranse for islamister, og en hatefull holdning til alt som får stemplet «høyresiden»?

«Man» har manøvrert seg inn i en bakevje. Hvis man først begir seg ut på å mene at alle som ytrer seg må autoriseres, og gir folk som Sira Myhre, Møllersen, Rødt og ARS rett til å utstede slike kort, har man i praksis eliminert ytringsfriheten.

Den tilhører ingen, den må per definisjon være fri, ellers opphører den å fungere.

Veies og måles

De norske portvokterne er sykelig opptatt av at den skal kunne måles og veies. Sarah Sørheim ville ha et svar: hva er det som skal forbys? Radarparet Kohn og Møllersen var ikke det minste i tvil: Rasister og nazister skal ikke slippe til.

Men hvem skal bestemme hvem som er det? Dem selv selvsagt.

Når slike selvrefererende utsagn ikke avsløres for de renneløkker de er rundt andres hals, blir møtet meningsløst. Da kan Møllersen og Kohn få sitte der og tromme. De synes det er morsomt, slik demonstrantene mot Vilks synes det var. Aktivismen på venstresiden har alltid hatt dette elementet av lek.

Men i dagens Europa er ikke dette lek lenger. Lars Vilks er drapstruet av jihadistene, og lever med bevoktning døgnet rundt. Aftenposten fant ikke grunn til å forklare denne konteksten. Det fant ikke grunn til å skrive hvorfor Vilks «forsvarer» Dan Park.

Det var Aftenposten som fra troll av eske trykket den rabiate kronikken til Shoaib Sultan og Rune Berglund Steen, uten å spørre Vilks hva han mener eller hva Document måtte mene med å invitere ham. Det var brudd på elementære journalistiske prinsipper.

Det var typisk Aftenposten. Man vil både beholde dyden og miste den.

Men i den kulturkampen vi er midt oppe i, holder ikke det. Man må tone flagg. Forstår man hvem som er ytringsfrihetens fiende, eller gjør man det ikke?

Dårlig selskap

Ervin Kohn har havnet i dårlig selskap, men forstår det ikke. Hvis han hadde sjekket hva sidemannen har skrevet om Israel og Holocaust vil han kanskje få grunn til å revidere sin skråsikkerhet. Møllersen støttet revisjonistkonferansen om Holocaust som Ahmadinejad arrangerte, og har brukt mye blekk på å bevise at Iran ikke har sagt at Israel skal utslettes fra kartet.

Kohn burde også ha tenkt litt nærmere over hva flere av støttespillerne utenfor Deichman mener om Israel og jøder. Det kan være at han vil oppdage at de vil presse ham til ubehagelige valg: ideologisk rettroenhet eller Israel.

William Nygaard sto for det eneste korrektivet under møtet. Han hadde vært på Vilksmøtet, og kunne fortelle at det var ganske annerledes enn det de som sto utenfor og skrek, påsto. Han gikk ut opplyst. Men denne imøtegåelsen ble ikke fulgt opp av Sarah Sørheim. Da kunne møtet tatt en helt annen retning.

Hvis man binder seg selv til masten kan man ikke endre kurs.

I det nye Norge er ytringsfrihet noe man gjør seg fortjent til.

Men ytringsfrihet er ikke en favour man gir noen som har oppført seg pent. Det er en frihet man tilstår den andre, under tillit til at han ikke vil ødelegge din frihet.

Venstresiden i Norge tilstår ikke høyresiden den friheten. De oppfinner ord som ytringsansvar. Protestene mot Vilksmøtet avslørte hvor hul denne anstendigheten er.