Kommentar

Sett fra Adriaterhavets strender forekommer den troende multikulturalismen meg som et spesielt nordeuropeisk fenomen. Dens overspenthet minner om en nevrose, som vil anta sterkere preg av hysteri etter hvert som avstanden til realitetene blir større. På et eller annet tidspunkt vil den slippe taket.

En hardere økonomisk hverdag vil definitivt bidra til å åpne øynene.

«Innenfra» vil motstanden mot den ideologiske tvangstrøyen vokse. Under seminaret om ytringsfrihet i København 20. september snakket Tina Magaard om aksen som ubønnhørlig kategoriserer meninger og menneskene som målbærer dem: Den har honnørordet «multikultur» på én pol, og til det assosieres positive verdier – toleranse, mangfold, et nytt fellesskap. På den andre polen «nasjonalisme», som forbindes med trangsyn, intoleranse, selvgodhet.

Magaard mente det var umulig å unngå denne fellen. Alt som sies veies på den multikulturelle vekten. De som har fått implantert denne dikotomien i hodet, nekter simpelthen å forholde seg til andre premisser.

Det forgifter debatten, og bringer mange til taushet. De tør ikke ytre seg av frykt for å bli stemplet som nasjonalister. Dette er følbart i Danmark, der motsetningene er tydeligere enn i Norge.

Jeg snakket med en bekjent som har en høy akademisk utdannelse. Hun sa opp sin stilling og trodde det skulle bli lett å finne en ny. Det viste seg svært vanskelig. Arbeidsgivere googler nå søkere helt rutinemessig. Folk som er politisk aktive i innvandrings- og kulturdebatten, er suspekte. Spesielt hvis man tilhører den kritiske fløyen. Hun forsto snart at hun kunne glemme å få jobb i det offentlige, til tross for høye kvalifikasjoner. Et privat firma sa rett ut at de gjerne ville ha henne, men det var et problem: hennes mange innlegg på lesersidene. De var redd hun skulle snakke politikk med kundene. Hun måtte love at hun ikke ville gjøre det.

Vi snakker Danmark anno 2008. I realiteten er det yrkesforbud. Venstresidens martyrrolle fra 70-tallet er overtatt av vanlige mennesker som stiller seg kritisk til samfunnsutviklingen. Til tross for at dette er synspunkter som deles av store deler av befolkningen. En Stein Lillevolden og en Erling Folkvord har fått sympati og plass til å fortelle om sin marginalisering. Men hvor er pressens interesse for mennesker som idag googles og brennmerkes? Hvor er Datatilsynets Georg Apenes? Hva med personvernet?

Dette er ikke en unik historie.

I neste omgang kommer frykten for vold. At flere bloggere og skribenter velger å være anonyme, skyldes ikke paranoia. Frykten for å bli gjenkjent, for å bli utsatt for trusler og fysisk vold er ikke innbilning.

En som har fått merke dette på kroppen er kunstneren Lars Vilks, som også deltok under seminaret i København. Vilks fortalte om sitt prosjekt med hundetegninger, som skremte vannet av svenske og norske gallerister.

Vilks har gjort noe meget smart: Hans rullerende eksperiment er konstruert som speilende virkeligheten i forholdet 1:1.

Liksom sharia er altomfattende, er kunsten det. Vilks vil fortelle menneskene noe. Han vil få menneskene til å forstå at de rømmer pga frykt. De overlater virkeligheten til andre. Mot dette stiller han opp kunsten. Kunsten er lik med virkeligheten. Den lar seg ikke avgrense eller bure inne, slik fryktens apostler tar til orde for med sitt krav om «ansvar». Kunsten er like total som sharia – og sterkere. Hvis menneskene oppgir kunsten, oppgir de samtidig friheten og seg selv.

Dette er andre del av artikkelen om ytringsfrihetsseminaret i København.