Sakset/Fra hofta

København er velkjent mark. Å ta turen over Øresundsbroen til Malmø fremstår som et besøk i det ukjente.

Et svensk Trykkefrihetsselskap skulle stiftes. Det er viktig. Det ville document.no gerne være med på. Så vi farer av gårde i en gammel Opel over Øresundsbroen. Sundet er ikke stort. Man ser lysene av Dragør i sør, og så er det Malmø. En kan ikke unngå å tenke på serien Broen, der avskårne kvinnelik ble plassert midt på broen, med en del i Danmark og en i Sverige. Grotesk. De samme medier som dag ut og dag inn forer oss med et politisk korrekte tirader, har ingen problemer med å fore oss med ondskap i underholdningsform. Serierne er blitt mer voldelige og tegner et billede af et samfunn i forfall, av et samfunn hvor man må passe seg for fremmede, man kan ikke en gang stole på sin far, som har giftet seg på nytt. Mennesket er alene i en ond verden.

Er det denne virkelighet der er ved at blive realiseret i Malmø? Slik kan det se ut. En vanlig borger kan godt se at virkeligheten imiterer kunsten, men ikke en journalist, ikke en politiker og ikke politiet. Malmø synes å være låst i en nedadgående spiral og den har allerede kommet ganske langt.

Den vold som rammer Malmø er ikke just one of those things, det er ikke vanlig kriminalitet. Det er ledd i en rivalisering og fortrengning av ordensmakten og svensk myndighet og en åpen tross av deres suverenitet. Istedet innfører man sin egen. Hvis man ikke kan tale om det, så er løpet kørt. Uansett. Da er det kun et spørsmål om tid.

Det krydde av politi rundt lokalet der det svenske Trykkfrihetsselskapet skulle stiftes. Lars Vilks dukket opp, og hadde Säpo på slep. Et tyvetall politi var på plass for å passe på en lovlig, fredelig forsamling. Hva forteller det om politiets mentale tilstand og vurdering av «situasjonen»? Det er hyggelig å bli passet på, men det her var noe annet. Hva slags skjønn utøver politiet som tilkaller 20 bevæpnede poliser? Inte én demonstrant var å se.

Ingrid Carlqvist heter kvinnen og journalisten som har tatt initiativ og innkalt til det første møte i et svensk Tryckfrihetsselskap. Det trengs. Fremmøtet var godt, et hundretall.

Lars Hedegaard åpnet som seg hør og bør og fortalte om dannelsen av det danske Trykkfrihedsselskabet. Gunnar Sandelin er en høyst respektert journalist og skribent, som har skrevet åpenhjertig om innvandringen og dens kostnader. Det må man ikke i Sverige. Så får man ikke jobb mer.

Mikael Jalving har skrevet boken Absolut Sverige, og har reist landet på kryss og tvers. Han sier, i likhet med mange andre, at det er når mikrofonen er slått av, at svenskene tør si sin mening. Bak lukkede dører. Det blir en merkelig offentlig samtale av slik tilbakeholdenhet.

Gunnar Sandelin ga mange eksempler på hva som skjer hvis man sier eller gjør noe som er uhørt.

Når vi kommer ut på gaten får vi høre om drapet på Fosiegatan. Drapene er så mange at det begynner å påvirke livet i byen. Folk sier til avisene at de ikke tør gå ut, de sitter helst hjemme. NRKs reporter Joakim Reigstad forteller til Dagsnytt at folk ikke tør stå frem på TV. De frykter konsekvensene.

Men hvor skal de få mot fra? Pressen og politiet tør ikke vise vanlig, normal åpenhet. Man vet navnet på drapsofferet, men tør ikke skrive det.

Han het Ahmed Rashid Hadrous og var 48 år. Når man har navnet burde det være mulig å finne ut noe om bakgrunn og sammenheng. Men det gjør man ikke i Sverige. Det hele fader ut og forblir en del av den store dimman, tåken som omgir Malmø og store deler av Sverige. Den blir mer og mer ugjennomtrengelig.