Foto: Roger Sahlström

Nylig møtte jeg den tidligere politimannen «Fredrik». Han heter egentlig noe annet, men av forskjellige grunner ønsker han å være anonym. At «Fredrik» har jobbet i politiet, har Document fått verifisert av politifolk som i dag jobber i Stockholm og Göteborg.

«Fredrik» jobbet som politimann i to av Sveriges storbyer. For noen år siden valgte han å slutte i politiyrket for heller å satse på sivil virksomhet. Han mener politiet i Sverige ikke lenger er en fungerende myndighet. I dag driver han egen virksomhet innen matproduksjon og sier at år med stress og dårlig samvittighet nå er borte. – Jeg ville hjelpe, jeg ville jobbe for å beskytte og forsvare det Sverige jeg vokste opp i, sier han.

Vi møtes på en kafé i Gamla Stan. Høstens dufter og farger preger Stockholm. Vi setter oss i et ganske rolig hjørne av kafeen.

– Håper det ikke er for mange avlyttere her nå, sier «Fredrik» og ler. Det ville være trist om artikkelen din ble utgitt som et rykte først, legger han til.

Vi rekker knapt å sette oss ordentlig ned før «Fredrik» begynner å snakke. Som oftest er de første minuttene med intervjuer litt stive, til man har funnet hverandre og temaet, og varmet opp.

«Fredrik» forteller at han alltid har vært politisk interessert, men aldri politisk aktiv.

– Sverige er et land hvor det har vært lett å ta del i politikken fordi vi har hatt en utrolig raus åpenhet. Jeg håper at Sverige fortsetter å være åpent. Men det føles stadig mer sløvt med denne åpenheten.

«Fredrik» forteller videre at han er akkurat som de fleste eldre i Sverige – oppvekst med, rundt og i sosialdemokratiet, sier han med en viss tristhet i stemmen.

– Da jeg vokste opp, var det utenkelig at foreldrene mine skulle stemme på noe annet enn Socialdemokraterna. Noe jeg også gjorde ved noen valg. Så en gang på 1990-tallet begynte Sverige å endre seg. Det var ikke bare det at de borgerlige hadde hatt makten på begynnelsen av 90-tallet. Socialdemokraterna mistet på en eller annen måte seg selv, og har aldri funnet tilbake til det de en gang var.

– Den samme villfarelsen som finnes i dag blant Socialdemokraterna, kan nok brukes på alt annet i Sverige. Det Sverige som en gang var, er nå noe fra fortiden, noe som bare eksisterer i minnet, nostalgi som man kan lene seg mot. Kriminalitet, migrasjonsspørsmålet, ideologiske endringer og nye sosiale problemer har endret Sverige i sine grunnleggende strukturer. Tidligere ble alt holdt sammen av Socialdemokraterna og deres visjoner. Da visjonene begynte å falme, mistet Socialdemokraterna makten over samfunnet og innbyggerne.

Hva synes du er den største og mest alvorlige endringen som har skjedd?

Det er mange ting. Elendigheten, kriminaliteten har eskalert og endret seg. Politikerne oppgir den tidligere ganske harde migrasjonspolitikken, og kanskje det viktigste er nedbyggingen av velferden som tidligere fantes. Før var det et sikkerhetsnett, men dét er mer eller mindre fraværende i dag. De som har tapt mest på dette, er de mest sårbare og svake.

Du sier at kriminaliteten har endret seg. Hva mener du?

En enkel generalisering om forskjellene er at da jeg begynte som politi, var det mopeder, fulle tenåringer, butikktyveri og «vanlig» ungdomskriminalitet i storbyene. Selvfølgelig var det ting som var røffere og som skilte seg ut. Politiet hadde imidlertid et jævla godt grep om disse få personene. For det var bare noen få. I dag handler det om gjenger. Noen har svært organiserte strukturer med tilknytning til utlandet, og andre er mer lokalt løse sammensetninger. Men det er klart at de alle er farlige, og de viser gang på gang at de er villige til å bruke brutal vold.

Men hva er årsaken til den økte volden?

«Fredrik» blir stille lenge og begynner så å le.

– Vil du høre svaret mitt som tidligere politimann, som privatperson eller som politisk interessert?

– Ok, det som nå skjer i Sverige, er alt fra maktkamper mellom gjenger som slåss om narkotika, penger og territorium. Det er kamper mellom gjengene og innad i gjengene. Om hvem som skal ha makten når lederne går inn. Da blir gjengkriminalitet i økende grad knyttet til familier og klaner.

– Vi har også fått en form for «crime of offense», som jeg kaller det. Unge gutter som ikke har noen hemninger, som er forbanna over at noen så skjevt på dem eller sinte for det noen la ut på Instagram. For i gamle dager slo man hverandre, og da var det greit. Nå går det som regel rett til våpenvold, og det ender med at noen dør bare fordi noen har lidd urett.

Men kan politiet hindre gjengene og utviklingen?

– Sannsynligvis ikke. Så lenge etaten er full av folk som vil gi opp eller bekymrer seg for hva folk sier i garderoben eller hva de skriver på nett, vil ikke politiet oppklare alvorlige forbrytelser.

– Vold eller direkte konfrontasjon er heller ikke den rette måten, selv om det er nødvendig. Jeg tror på flere forskjellige ting. Dialog fungerer faktisk, men det trengs mer enn dialog. Skolen er en viktig del. Det er for få krav i skolen i dag, og problematiske elever får bestemme over skolegangen sin, noe som mange ganger fører til destruktive mønstre for de unge i fremtiden.

Men hvordan kunne Sverige gå fra ekstrem sikkerhet til der vi er i dag?

– Jeg ser på Socialdemokraterna som skyldige i gjengenes fremvekst. De har lurt barna i byen til å tro at de er sårbare, at de er utsatt for rasisme og at svenskene ikke vil ha noe med dem å gjøre. Det er et sosialdemokratisk skapt problem å plassere folk i betong-ghettoer og så si at de er innvandrere som aldri vil utrette noe. Flere grupper har fått en oppfunnet eksklusjon ved hjelp av trygder. Det er ærlig talt svineri for disse menneskene. Friheten deres er tatt fra dem, og de er gjort avhengige av systemet.

– Det er ikke direkte slik at politi eller politikere blir berørt av dette. For de bor ikke i disse områdene – de som blir skadet, er de som bor i forstedene.

«Fredrik» snakker videre om Sverige, og forteller at Sverige inntil ganske nylig var et av verdens beste land, hvor ingen manglet noe.

– Å mislykkes i Sverige er et valg, sier han. Alle ungdommer har hatt tilgang til mer eller mindre gratis skolegang og kan komme seg helt til universitetsutdanning uten kostnad. Det er få land som gir unge mennesker disse mulighetene. Det er tragisk og farlig at så mange unge velger bort skolen. Mer tragisk er det at så få voksne er der for å holde barna på skolen. Det føles som om voksenverdenen har gitt opp.

Men hvem sin feil er dét?

– Politikerne gjør det enkelt for seg selv. Venstresiden gir klassen skylden, og høyresiden vil ha mer politi og tøffere lover. De har noen poeng, men det er ren gjetning. Sverigedemokraterna er de som har kommet nærmest det som må gjøres, og i motsetning til alle andre politikere har de sagt det som det er. I Sverige har man dem som brenner biler og dem som bygger biler. Ikke noe tull, rett på sak. Gå hardt ut mot ugagn og belønn dem som vil jobbe.

– Ansvaret for at det har blitt slik, ligger hos våre politikere, som naivt trodde på et system rundt multikulturalisme som aldri vil fungere. Nå sier jeg ikke at det er noe galt med multikulturalisme. Sverige og Europa har alltid vært flerkulturelle. Problemet er det politiske prosjektet multikulturalisme, som har vært drevet av alle partier bortsett fra Sverigedemokraterna.

– Prosjekt multikulturalisme har også gitt muligheter for aktivister til å leve godt og få ut sin politiske agenda uten store problemer. Svenske myndigheter og selskaper er fulle av aktivister med en politisk agenda. Flyktningkrisen i 2015 og Black Lives Matter (BLM) viste hvor store de er og hvor raskt de kan organisere seg.

Du valgte å slutte i politiet. Hvorfor?

– Alt begynte å forringes i løpet av 1990-tallet, da nærpolitireformen ble innført, og det var dette som la grunnlaget for den dysfunksjonelle politimyndigheten vi har i dag. Så kom Dan Eliasson og satte de siste spikrene i kista for politiet. Det vil aldri bli mulig å reparere skaden Dan Eliasson gjorde innad i politiet.

– Jeg gir ikke lenger så mye for politiorganisasjonen. Jeg vil gjerne si at hele organisasjonen er på kunstig åndedrett. Det er ikke mange årene igjen til alt raser sammen. Det handler mer om å opprettholde et bilde av politiet enn faktisk å utføre politiarbeid. I dag sitter utallige kommunikasjonsfolk og andre tjenestemenn i politiet og snakker om hvilken følelse politiet skal ha overfor samfunnet, og hvordan de skal oppfattes. Det er kanskje ikke flere politifolk Sverige trenger. Vi trenger en politimann som kommer på jobb, og mindre tull. En politimann som kan gripe inn og ta de kriminelle. Ikke bare stå og se på og ta imot dritt.

– Jeg har selv opplevd og sett hvordan kollegene mine blir behandlet i forstedene til de store byene. Det er null respekt for politiet. Små unger som skriker til oss at de skal «knulle mødrene våre», at vi er horer som burde skytes. Denne mangelen på respekt burde man tatt tak i for mange, mange år siden. Men den har vokst ved hjelp av «gangsterkultur» og influencere på sosiale medier. Jeg tror ikke dette kan stoppes, men nå har vi denne negative kulturen her. I dag er politihat så åpenbart og normalt at kjendiser kan si «Fuck the police» uten noen som helst represalier.

Du er veldig negativ til politimyndigheten?

– Politiarbeidet har gått fra å håndtere kriminalitet til i dag å beskytte hvordan folk har det. For eksempel bør vi behandle politisk aktive mennesker på venstresiden som småbarn. De tåler ingenting, de ser nazister og fascister overalt og skriker at vi skal fjerne fotografer og journalister fra deres demonstrasjoner. Det er slitsomt å høre voksne mennesker rope og oppføre seg som bortskjemte småbarn. Ta dem som blokkerer veiene. Hva slags jævla idioter er dette? Jeg forstår hva de vil si. Men hvordan hadde de tenkt å få gjennomslag for noe av det de ønsker? Ved å gjøre seg til motstandere av alt og alle?

«Fredrik» forteller videre om alle de utallige prosjektene de hadde innen politiet for å knytte sammen kriminelle ungdommer.

– Vi skal le og leke med grove gjengkriminelle. Vi byr på kaffe og pizza. Det er en tanke om at politiet skal være veiledere og rollemodeller. Men hvordan kan vi være positive rollemodeller når de kaller oss horer og mammaknullare? På papiret høres alt bra ut, men alt dette er en fiasko hvis du ikke backer det opp med andre aktiviteter. Følelser og forestillingsvitenskap med politiske motiver har brakt hele organisasjonen ned på knærne.

– Jeg opplevde at de siste årene jeg var ansatt, var myndigheten (politiet) fylt med politiske aktivister. Hver eneste lille dritt i samfunnet hadde plutselig en kontaktperson eller kommunikatør innen politiet, og alle hadde sin egen agenda. Arbeidet gikk mer og mer ut på å skape et bilde av politiet enn på at vi egentlig gjorde noe. Alt det tullet stoppet ekte politiarbeid.

– I stedet for å drive tradisjonelt politiarbeid, leser man i dag veiledende dokumenter om verdier og hvordan vi skal forholde oss til grovt kriminelle personer og enkeltpersoner som anser seg som utstøtt. Jeg vet ikke hvor mange dokumenter og møter jeg har vært på hvor de snakket om tonen mellom kolleger eller om tonen mot gruppene x og y. Jeg har vært på forelesninger der de snakket om at «ord såret», at noen kan føle seg ille til mote når de får kritikk eller gjør noe galt. Politiet har rett og slett blitt en voksenbarnehage – dét er ikke bærekraftig i lengden. Politiet har monopol på vold, og det skal brukes av dyktige mennesker som kan håndtere skarpe situasjoner.

 

Kjøp «Klanen» her!

 

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.