Gjesteskribent

av Gunnar Sandelin

Da jeg gikk på gymnaset på slutten av 60-tallet sa en av mine mest fremsynte lærere at det som i grunnen kjennetegner et godt samfunn er innbyggernes frihet fra frykt. Det å våge å lufte sine meninger åpent både i privatsfæren og i det offentlige rom, burde være hjørnesteinen i ethvert demokrati. Sverige var den gangen et etnisk temmelig homogent land hvor sosialdemokratene hadde styrt rekordlenge, og at et parti med SDs profil kunne bli valgt inn i Riksdagen, var utenkelig.

Det læreren sa gjenspeilet et samfunnsklima som gradvis er blitt nedbrutt, og som jeg i dag regner for tapt. I de siste fire årene har jeg interessert meg for asylinnvandringen og dens konsekvenser. Blant annet har jeg reist rundt med beslutningstakere og aktivister til en rekke flyktingleire, men sjelden har jeg møtt så mange mennesker som er redde for å si sin mening åpent som her hjemme. Folk tier når det gjelder å kritisere konsekvensene av Sveriges på mange måter havarerte asylpolitikk.

Eksemplene er en journalist som frykter at vikariatet ikke kommer til å forlenges hvis ikke redaktøren får den forventede «flyktingvennlige» vinklingen, en forsker som forstår at det ikke kommer noen flere bevilgninger hvis det legges frem negative konsekvenser av multikulturalismen. En lærer blir kalt rasist av noen elever, men kan ikke gå til rektor fordi hun selv i så fall risikerer å bli anklaget for å spre et fremmedfiendtlig bilde av skolen. En mellomleder i sosialetaten opplever angrep og utfrysning fra kolleger og overordnede etter at hun brukte ordet «neger», selv om hun bare siterte en annen person. En kollega skriver en kritisk bok om det flerkulturelle Sveriges fremvekst, men utgir den ikke under sitt eget navn – hun er redd for konsekvensene. En mor forteller at hun lyver for andre familiemedlemmer – hun tør ikke si at hun stemte på SD.

Alle disse menneskene har avkrevd meg en forsikring om at identiteten deres ikke må bli kjent. De er redde for å miste jobben, sin sosiale status og relasjonene til venner og kjente hvis de åpent står for sine meninger, selv om de overfor meg som journalist bare har beskrevet den virkeligheten de kjenner på kroppen hver dag. Er det denne typen redsel som gjør SD-velgere av folk som ellers ville ha stemt annerledes? Når det bildet som formidles i det offentlige rom ikke stemmer overens med det man selv opplever i hverdagen, oppstår tvil, frustrasjon og en følelse av å ha blitt ført bak lyset. Journalister har lenge unnveket å gi allmennheten et helhetlig bilde av asylhåndteringen. Mange mennesker har fått det klart for seg at de ikke får vite om grunnleggende fakta.

Det er min overbevisning at de virkelig fremmedfiendtlige strømningene ville bli mindre dersom eliten i politikk og massemedia våget å snakke klart og tydelig om følgende:

  • Innvandringens/asylpolitikkens nettokostnader ligger på mellom 43 og 58 milliarder hvert år.
  • Nesten ingen av dem som søker asyl i dag har noen gyldige identifikasjonspapirer.
  • Halvparten av asylsøkerne som får bli mangler eller har svært lite skolegang eller yrkeserfaring.
  • Bare sju prosent av asylsøkerne som har fått permanent oppholdstillatelse de siste 30 årene, har flyktingestatus.
  • Vi har en familieinnvandring som er mange ganger større enn asylinnvandringen.
  • Sverige har mellom 1990 og 2006 hatt en økning i antall ghetto-områder fra tre til 156, områder hvor det i praksis bare er halvparten av alle i arbeidsfør alder som er sysselsatt.

Ettersom disse opplysningene (som er tilgjengelige på de forskjellige myndighetenes nettsider eller i deres rapporter) peker på en dypt problematisk innvandring, muligens også et samfunn i utforbakke, kreves det forklaringer av de sju riksdagspartiene som alltid har markert konsensus i asylpolitikken. Istedenfor å problematisere og lytte til det som er en stor del av befolkningens virkelighet, har eliten i politikk og massemedia strevet iherdig for å oppdra borgerne til det «rette» verdigrunnlaget. At all kritikk mot flerkultur og massiv asylinnvandring i forhold til folkemengden har blitt avfeid som fremmedfiendtlighet, har gitt oss et nesten totalitært klima hvor stadig flere mennesker blir redde, og dermed formodentlig også mer tilbøyelige til å proteststemme.

Journalister som betrakter seg selv som de «rette» idealenes voktere, har i flere tiår vist en flokkmentalitet man sjelden ser maken til. Dessverre er jeg redd denne selvpålagte begrensningen av ytringsfriheten har bidratt sterkt til at Sverige i fremtiden risikerer å bli et stadig mer istykkerrevet, splittet og fattig land.

Gunnar Sandelin er sosionom og journalist. Denne kommentaren stod opprinnelig i Svenska Dagbladet.