I Stavanger Aftenblad kan lederen den 21. august fortelle oss at det er mye mer enn rasisme som ligger bak framgangen til Sverigedemokratene. For Aftenbladet er opptatt av de grunnleggende årsakene til partiets vekst:

Etter riksdagsvalget var alle de andre partiene enige om å isolere SD på grunn av partiets fremmedfiendtlige politikk. Om målet var å svekke SD ved å holde partiet utenfor det gode selskap, ser det ut til at strategien har slått fullstendig feil. Sverige er i ferd med å få et høyrepopulistisk parti som både er sterkere og mer ytterliggående enn Dansk Folkeparti i Danmark og Fremskrittspartiet i Norge.

Vi tror ikke framgangen til SD kan forklares med innvandringspolitikken alene. Det faller på sin egen urimelighet at hver fjerde svenske skulle være fremmedhater, selv om innvandringsskepsisen nok er sterkere i broderlandet i øst enn det som kommer fram i den offentlige debatten.

Men allerede etter valget i fjor var det flere kommentatorer som påpekte at SD henter næring fra en økende følelse av utenforskap i det svenske samfunnet. I Utkant-Sverige og i arbeiderklassen føler mange seg glemt og nedvurdert av storsamfunnet. Deres livssituasjon møtes med likegyldighet, deres erfaringer og meninger blir ikke tatt på alvor. Dermed bygges det opp et raseri mot «eliten», som SD er blitt det tydeligste talerøret for.

Faller på sin egen urimelighet at hver fjerde svenske skulle være fremmedhater…?

Stavanger Aftenblad er opptatt av at debatten i Sverige er av et annet klima enn her i Norge, mer lukket og ideologisk basert, og dermed ekskluderende, men faller selv for fristelsen til å kalle alle innvandringskritikere for fremmedhatere. Hat er et usedvanlig sterkt begrep, det er faktisk vanskelig å komme lenger i beskrivelsen av en negativ relasjon, men for Aftenbladet er åpenbart et ønske om en alternativ innvandringspolitikk en umulig tanke, det må være basert på hat, og avisen viser, uten å forstå det selv, at de er like ideologisk baserte som sine meningsfeller i Sverige. For det er unektelig et paradoks at Stavanger Aftenblad kan raljere over svensker som kaller feiringen av nasjonaldagen for fascistisk når den samtidig kaller enhver kritiker at svensk innvandringsdebatt for hatefull.

ANNONSE

Men når Stavanger Aftenblad ikke viser vilje til å forstå svenskenes situasjon, hva er da alternativet, jo å oppdra dem, og det er sterk lut som skal til, selv fordømming er ikke nok, uten at det blir presisert nærmere, det er opp til oss å spekulere:

Sverige er et mer sentralisert land enn Norge. Nordmenn i Sverige, for eksempel forfatteren Karl Ove Knausgård, opplever også den svenske offentligheten som mer selvtilfreds og lukket enn tilfellet er hos oss. Man tolker virkeligheten inn i sitt ideologiske skjema og er lite åpen for alternative forklaringer. Dermed kan vi i fullt alvor oppleve at svenske intellektuelle framstiller norske fenomener som 17. mai-feiring, nynorsk eller interesse for vedhogging som uttrykk for farlig nasjonalisme eller til og med fascisme.

Som nordmenn kan vi le av slikt. Men dersom den svenske eliten heller ikke viser tilstrekkelig evne og vilje til å prøve å forstå sitt eget folk, kan det utvikle seg en dyp tillitskrise. Fordømming er ikke nok. Framgangen til SD må tas på alvor og føre til selvransakelse.

Men det er Sveriges offisielle normative standpunkt i innvandringsspørsmål som gjør det umulig å diskutere en annen politisk løsning enn den bestående. Det er den samme holdningen som Aftenbladet forfekter, som gjør at stadig flere svensker opplever et reelt utenforskap overfor den svenske eliten. Når landets egen ledelse fordømmer sitt eget folk, kaller dem hatefulle fordi de misliker en hverdag hvor bomber, drap, voldtekter og store områder utenfor politiets kontroll, blir fortiet eller bortforklart, står man i fare for å berede grunnen for en mistillit som kan true demokratiet selv.

Men for Aftenbladet er ikke fordømming nok, de vil ha en ytterligere selvransakelse. Hva Aftenbladet mener denne selvransakelsen skal innebære, kan vi bare gjette oss til, men for en avis som i fullt alvor mener at kritikk av dagens innvandring er det samme som hat, og som vil ha mer enn fordømming av de såkalte hatefulle, er det ikke mange virkemidler igjen. Da forstår vi at demokratiet ikke er hva det en gang var, en åpen debatt om reelle alternativer. For Aftenbladet, som hevder at de prøver å forstå det svenske folket, opptrer like paternalistisk som dem de kritiserer, det er «urimelig» at hver fjerde svenske er fremmedhater, skriver avisen. Men når løsningen for Aftenbladet ikke er en reell debatt om innvandringspolitikken, bare en bekreftelse på det bestående, er det faktisk bare mer ideologisert virkelighetsforståelse som er løsningen, mer av Orwells new speech og doble standarder.

For har Aftenbladet vurdert hva løsningen er, dersom det virkelig er slik at hver fjerde velger i Sverige ønsker en annen innvandringsdebatt, dvs at de etter avisens mening er fremmedhatere, vil avisen da fortsatt beholde demokratiet? Kan den akseptere at hatets representanter får makten?

Sverige er landet hvor voldtekt av 12 år gamle jenter belønnes med samfunnstjeneste og hvor kunstnere dømmes til fengsel dersom de kritiserer innvandreres rasisme. Slike realiteter er det som bør føre til selvransakelse både i Sverige og hos Stavanger Aftenblad, dersom det ikke skjer, er jeg redd for at Stavanger Aftenblad kan få helt andre ting å skrive om enn at Sverigedemokratene får 25 % oppslutning.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629