Kommentar

Torgny Segerstedt

Valget i Sverige er endelig over. Alle partiene kjempet om velgerne og valgprognosene var interessante, så også valgvaken og det politisk uavklarte resultatet. Det ble dødt løp, med et beskjedent overtak for sosialdemokratiet og dets støttespillere. Løpet ble også temmelig dødt for Sverigedemokratene (SD), skjønt de gjorde et brakvalg. Dødt i den forstand at de to blokkene ikke vil ha noe som helst politisk samarbeid med SD.

Fortsatt er altså ikke Sverigedemokratene politisk stuerene. Enten motviljen kommer fra radikalt hold eller borgerlig, så skyldes det påstått nazigrums og nazistiske røtter hos SD, karakteristikker servert av henholdsvis Centerns Annie Lööf og statsminister Stefan Löfven under valgvaken i svensk TV. Dermed skulle Sverigedemokratene være satt ut av spill, i alle fall i regjeringsforhandlingene, men neppe i Riksdagen. Det er der politikken blir omsatt i praksis.

Dette med nazigrums og nazistiske røtter er et stort problem for svenskene. De har en politisk betent fortid, fra mellomkrigstiden og frem til 1945. Den svenske eliten var meget nazi-vennlig i denne perioden. Det er en kjent, men fortiet sak at forretningsstanden, adelen og kongehuset hadde nærkontakt og samarbeide med nazitopper. Herman Göring giftet seg endog med en svensk adelsdame og han ble dekorert av kong Gustav V med en orden, på det tidspunkt da nazistene var i full gang med jødeutryddelser.

Svenskenes nazifortid er et fortrengt traume som de ugjerne vil bli minnet om. Da Sverigedemokratene laserte sin film «Ett folk, ett parti» om hvor sterkt infisert det sosialdemokratiske partiet var av naziholdninger og ideologisk grums, både før og etter krigen, ble det rabalder hos söta bror. Det pirket nok i nazitraumet til Stefan Löfven, hvis morfar var aktiv nazist. Som ung var også hans mor med i den nazistiske bevegelsen. Löfven kan ikke lastes for det, men hva angår beskyldningen om at SD har «nazistiske røtter» så har hverken han eller partiet så mye å gå på. Begge har fått en utrivelig arv å bale med.

Nå var det ikke bare sosialdemokratene som suget næring av naziideologien og gikk i kompaniskap med herrefolket. De fleste politiske partiene ble influert av nazistisk tankegods, så også den svenske forsvarsmakten, som nevnt også adelen og kongehuset og ikke minst kulturlivet. Sverige var langt mer tyskorientert enn de andre nordiske landene, både økonomisk, militært og kulturelt. Derfor var også svenskene mer mottagelige, men samtidig altfor unnfallende da nazistene åpenbarte sine krigsambisjoner og raseideologi.

De svenske elitene visste naturligvis at tyskerne utryddet jøder og invaderte/okkuperte de fleste land i Europa, men de hold kjeft, de var feige og egoistiske. Politikerne kalte det «intelligent tilpasning», en riktig så charmerende karakteristikk, særlig når man vet med hvilken omhu elitene utviste for å skjule sine nazisympatier og samtidig tukte og terrorisere kritiske røster. Det siste var meget utbredt i Sverige under krigen, og den som fikk merke de taktene under alle krigsårene var Torgny Segerstedt, sjefredaktør for Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning.

Segerstedt drev helt siden trettitallet en aktiv kamp mot den tyske nazismens fremvekst og krigsambisjoner. Han var et fyrtårn av politisk anstendighet og demokratisk sinnelag, en modig pressemann som ikke lot seg kue til taushet av den sterke nazivennligheten i Sverige. Avisen ble da også beslaglagt en rekke ganger og han ble truet av høytstående politikere og militære offiserer. Ja, endog kong Gustav V kalte ham inn på teppet for å gi ham en lekse. «Jeg advarer deg enda en gang om følgene. Husk at hvis det blir krig, er det din skyld!» (1940). Den svenske marineattacheen i Berlin gikk et skritt videre og antydet endog at Segerstedt-problemet kunne løses med et par kuler.

Gjennom alle krigsårene ble Segerstedt utsatt for et voldsom press fra de nazi-vennlige elitene. Han skrev i konstant motvind, men sto rakrygget og med full demokratisk legitimitet i sine kommentarer mot det svenske nazigrumset. Den «intelligente tilpasningen» var for ham et svik mot demokratiet og det svenske folket. Den 7. mai 1955 ble det avduket en byste av ham, ikke i Sverige, men i Norge, og den står i Universitetshaven (Oslo Universitet). Det norske folk hadde mye å takke sjefredaktøren for i hans uforsonlige kamp mot den tyske og hjemlige nazismen.

Men tilbake til høstens valgkamp hos söta bror og elitenes aversjon mot Sverigedemokratene. Da ble det mer enn tydelig at dagens politiske establishment fremsto som en gjenfødelse av de nazigrumsete krefter som Torgny Segerstedt kjempet mot under krigsårene. Målet og metodene er nå de samme, nemlig å kompromittere og utmanøvrere en besværlig motstander, in casu et demokratisk valgt parti som søker politisk innflytelse for å beskytte og bevare fedrelandet.

Torgny Segerstetd var et pennesterkt enmannsforetak, som tross massiv motstand utkjempet kampen mot det tyske barbariet og dets tilpasningsdyktige støttespillere, uten å miste hodet. Sverigedemokratene er i en langt mer gunstig situasjon. Selv om de stadig blir brunbeiset, er velgerstøtten voksende. Det er tydelig at den svenske velgermassen er i bevegelse. Befolkningen merker virkningene av det politiske vanstyret, og den har mistet troen på elitenes «intelligente tilpasningen». Om Sverigedemokratene ved neste korsvei får en reell politisk makt, så spørs det om ikke partiet på noen punkter må bite i det sure eplet og tenke intelligent tilpasning.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!