Kommentar

Sverige og Tyskland har noe til felles: Begge har et opposisjonsparti som er drevet av nasjonalisme og innvandringsmotstand, men de andre partiene nekter å ha noe med dem å gjøre, selv etter at partiene gjør brakvalg.

Man skulle tro at et parti som går fra 9 prosent til 27, slik AfD gjorde i Sachsen, ville få de andre partiene til å stanse opp og spørre seg: – Hva skjer? Det er tross alt velgerne som stemmer.

Men slik oppfører ikke de andre partiene seg. De behandler AfD og SD som spedalske. Det er som de ikke forstår at det er 27 prosent av velgerne de behandler som illegitime. Når referansen er Nazi-Tyskland, blir fornærmelsen enda større.

Dette er de samme politikerne som er bekymret for fremveksten av høyreekstremisme.

Det er en totalt schizofren politikk.

Man støter fra seg en stor del av befolkningen, og tror at de verste sammenligninger skal få dem til å avholde seg fra å stemme på alternativene.

Det er en grov undervurdering av voksne mennesker.

Det de etablerte partiene sier, er at de ikke tar velgere alvorlig som ikke er enig med dem selv. De anser ikke beveggrunnene disse velgerne måtte ha, for aktverdige og legitime.

De etablerte har vært på retur lenge. Men hva gjør de når tilbakegangen for alvor slår inn? De trekker nazi-kortet.

Med krigen i ryggen

Det er 80 år siden utbruddet av annen verdenskrig, og i Tyskland kan det gis en politisk dreining mot AfD. Hvis befolkningen får inntrykk av at det er lignende strømninger på gang, kan det tenkes at de lar seg avskrekke?

Problemet er bare at eliten som driver pedagogikk, selv er hinsides pedagogisk rekkevidde, som danskene som treffende formulerer det. Dvs. de forstår ikke hvordan budskap oppfattes.

I Oranienburg er et slott omgjort til senter for KZ Sachsenshausen, der også mange nordmenn satt. Det var opprinnelig en konsentrasjonsleir, men fikk i 1942 et gasskammer. Men Sachsenhausen er ikke kjent som en dødsleir.

Besøk

De folkevalgte i Bundestag kan hvert år ta med seg inntil 50 besøkende til Oranienburg på omvisning. Alice Weidel fra AfD hadde med seg en gruppe fra sin valgkrets i fjor sommer. Under besøket skal en av gjestene ha stilt spørsmål ved gasskammeret. Dette ble tatt meget ille opp av guiden og ledelsen, og gruppen ble forvist. Nå er det også opprettet straffesak.

Mediene og politikerne bruker saken for hva den er verdt. Vi får ikke vite detaljer. Men måten AfD omtales på, gjør at folk blir mistenksomme selv der hvor det er grunn til å reagere.

På torvet i Oranienburg henger en stor plakat av slottet og et sitat av Anne Frank. – Jeg ser hvordan verden gradvis forvandles til et villniss. Det er en beskrivelse mange tyskere vil være enig i. Under knyttes Nie Wieder! – Aldri Mer! til at Oranienburg står for mangfold, toleranse og demokrati.

byens hjemmeside knyttes forsvar mot nazisme og bevaring av minnet, direkte til Alice Weidel og AfD.

Er dette klokt?

En voksen holdning tilsier en forsiktig omgang med nazi-kortet. Før var det noe venstreradikale drev med. På 70-tallet var det ett av ytre venstres trumfkort å kunne si at noe minnet om nazisme eller tredvetallet.

I våre dager er det blitt establishments metode mot opposisjonen. Denne bevegelsen fra ytre venstre til sentrum er av stor politisk betydning, men blir ikke tematisert, da mediene er blant de verste til å bruke rasisme og nazi-kortet.

NRKs Roger Severin Bruland åpnet innslaget fra en av delstatene med å si at AfD-politikeren minnet om Heinrich Himmler.

Bruland tror kanskje han får gullstjerne i boka, men hva tenker lytterne? Denne form vor vulgaritet var noe vi på 70-tallet synes var morsomt: Å gnu en motstander ned i søla. Vi hørte ikke at det var plumpt og grovt. Vi var unge og kunne tillate oss alt, syntes vi.

I dag er det samfunnets støtter som oppfører seg som bøllene fra 70-tallet.

Demokratisk krise

Det er særlig i Sverige og Tyskland at utstøtelsen er sterk, og det har utvilsomt noe med historien å gjøre. Det vitner ikke om demokratisk slitestyrke. Evnen til å oppta i seg og løse motsetninger skal være demokratiets force. Nå ser vi det motsatte.

Det er grunn til å minne om at bruken av nazi-kortet skjer samtidig som lærere rapporterer at de møter motstand i klasserommet når de forsøker å ta opp Holocaust.

Det er den «kapitalen» dagens elite forvalter, og det later til å være en slags asymmetri: Jo mer antisemittismen brer seg blant nye grupper og gjør tilværelsen for jødiske barn og voksne uutholdelig, jo mer hamrer eliten løs på partier som AfD og SD.

Det finnes utvilsomt mennesker i begge partier som har sagt problematiske ting. Det er ikke lett å være tysk!

Men at elitens projisering av sin egen skyld over på andre skulle være noe bidrag til en samtale, er vanskelig å få øye på.

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.