Gjesteskribent

Eirik Veum ga i 2016 ut boken «Det svenske sviket. 1940–1945» på Kagge Forlag. Den ble godt mottatt og var enda en bok om krigen vi aldri blir ferdige med.

Men politisk svik blir et stadig mer aktuelt tema og boken bør derfor få en større leserskare. Med utgangspunkt i boken vil jeg se litt på Sverige da og nå, samt Norge. Det som her presenteres er denne artikkelforfatters syn og nødvendigvis ikke Eirik Veums.

Dagens åndskamp om Europas fremtid, dreier seg mye om hvem som sviker i dag når land etter land trues av destabilisering på grunn av vettløs politikk i møte med dagens migrasjonskatastrofe. Det er derfor viktig med kunnskap om hvem som svek i møtet med forrige generasjons katastrofe, nazismen. Hva skjedde og hvilke valg hadde de som stod i sentrale posisjoner? Hva slags politikk, ideologi og verdisyn styrte deres handlinger? Hvilke deler av historien har vi ikke fått høre om fordi de ikke passet inn i den forklaring man ønsket å bringe videre?

Bøker som løfter de pålagte lokk over fortidens boblende gryter er helt nødvendige skal man kunne forstå hva som skjedde og hva som sto på spill. Eirik Veums bok gjør dette.

For en som har vokst opp i etterkrigstidens Norge, var Sverige det eksotiske land man dro til i vareknapphetens tid. Foreldregenerasjonens tilbakeholdenhet og tidvise forakt når de omtalte Søta Bror forsvant aldri helt. Noe mer enn at Sverige hadde vært tyskvennlig første del av krigen fikk vi ikke vite. Og hvorfor var Kong Håkon 7. aldri i Sverige etter krigen?

Først på 1990 tallet fikk jeg høre om dokumenter som en ung og ikke-svensk historiker hadde gravet frem i Sverige. Det var ikke pent det som kom frem. Og først noen år senere så jeg for første gang et bilde av Kong Håkon 7. med følge så vidt inne i Sverige i aprildagene 1940. De hadde krysset grensen etter Nybergsund-hendelsene og ventet på klarsignal til å fortsette videre innover i Sverige. Det fikk de ikke uten å risikere frihetsberøvelse. De ble gjort vendereis og resten er kjent. Men denne svært viktige hendelsen har ikke vært lett å få øye på for vanlig historieinteresserte mennesker i Norge. Hvorfor har dette vært underkommunisert så lenge?

På ettermiddagen 12. april flykter det store følget med politikere, diplomater og de kongelige over til Flötningen, et par kilometer inn i Sverige. Her presenterer Kong Haakon seg og ber om å få snakke med den militære sjefen. Ifølge kilder er de åpenbart nervøse, speider etter tyske fly og tar dekning bak hus og trær. Men skal kongen bli, må han interneres, siden det er krig og kongen bærer generaluniform. Haakon tar flere av svenskene i hånda. De kongelige snur og reiser inn igjen i Norge etter en liten halvtime. FOTO PRIVAT: KATRINA EDGREN SAMUELSSON

Hendelsen med det omtalte bildet finner man i Dagsavisen 1.4.2015 og er grundig omtalt i Veums bok.

Sveriges politiske ledelse med konge og regjering i spissen var meget tyskvennlige og ikke bare svake overfor den stormakt Nazi-Tyskland var blitt. Det har blitt fremstilt som om de ikke hadde noe valg skulle de forbli nøytrale. Ettertidens dom blir vel at nøytralitetspolitikken ikke ble forvaltet riktig. Kong Haakon kunne ikke komme inn i Sverige uten å bli internert fordi han var statsoverhode, endog i generalsuniform. Lange tog med tyske soldater og forsyninger til kampene i Narvik slapp man derimot inn.

Nå fremstår hendelsen med Kong Haakon som må snu som det symbolladete svenske sviket mot Norge. Det skulle bli det første av mange dramatiske grenseepisoder inntil Sverige helt skiftet side da det ble klart at Tyskland ville tape krigen. Er det så enkelt at man ikke hørte noe om dette sviket etter krigen fordi Kong Haakon var enormt populær og sosialdemokratiske partier styrte begge land?

Leser man Eirik Veums grundige bok vil også det dramatiske bakteppet på svensk side for enkelthendelser som denne være lettere å forstå.

Og hva kan vi videre lære av slike historietimer som Veum gir oss?

Vi kan kanskje begynne med å stille oss selv spørsmål.

Hva slags ideologisk ballast hadde det sosialdemokratiske partiet, Folkhemmets grunnleggere, til å stå imot nazismen? Var det tross forskjellene, likevel for mange felles ideer som lå til grunn for tyskvennligheten? Resultatet ble et land som i mangt lot seg underordne en fremmed makt.

Og er de folkevalgte ledere i Sverige i dag i stand til å bevare demokratiet og nasjonalstaten, eller er Socialdemokraterna nå like hjelpeløst ute av kurs som sine forfedre? Hva slags oppgjør med egne holdninger har de kommet frem med?

Her på Document var det 2. august omtale av filmen «Ett folk. Ett parti» som Sverigedemokratene SD, nå har fått laget der de svenske Socialdemokraternas historiske tankegods og forhold til nazismen tas opp som et ledd i den påkommende valgkamp. Man får innblikk i en politisk kultur der demokratiske verdier synes å være mangelvare, og raseideologi, antisemittisme og opportunisme rår. Temaet er dermed blitt aktuelt valgkampstoff.

Og hva med Norge? Den ulike historie under 2. verdenskrig må ikke forblinde oss til å tro at vi verken var eller er bedre enn svenskene når det kommer til politisk partikultur i møte med truende farer.

En gjennomgang av Arbeiderpartistyret under Statsminister Johan Nygaardsvold fra 1935 viser en politikk der man systematisk bygget ned forsvaret ut fra en forvirret idealisme om det «brukne geværs politikk»

Politikere med mangelfull forståelse av sin samtid og som svever i sine idealer, kan være svært farlige for et land og dens befolkning.

9. april 1940 ble det alvor. Kong Haakon 7. hadde studert Hitlers «Mein Kampf» og visste hva som var i vente. Stortingspresident Carl Joachim Hambro ble dagens mann. Han hadde gjennom år advart mot det som var i gang i Nazi-Tyskland. Han hadde også i 1933 møtt Joseph Goebbels og beskrev ham som «et levendegjort mindreverdighetskompleks» som sønnen Johan skriver i sin biografi om faren, «Liv og Drøm». Hambro var av jødisk slekt og fremstår som den store varsler med røtter i en truet minoritetsgruppe. Hambro var valgt inn fra «Høire» og da han til slutt i 11. time, fikk Arbeiderpartiet med seg, var det for sent.

Og hva skal man si om Arbeiderpartiets oppgjør med sin egen historie etter krigen? Rettsoppgjøret skulle i større grad også inkludert de ledende politikere og militære og dermed ikke minst Arbeiderpartiets egne folk. Bare Nygaardsvold innsats i Londonregjeringen reddet ham fra tiltale etter krigen. Historien om major og milorgsjef i Oslo D-13, Oliver H. Langeland og hans inndratte og forbudte bok om svik på norsk side er her tankevekkende.

Det er mulig å forstå noe av det norske rettsoppgjøret som et ønske om å legge krigen bak seg, legge lokk på og begynne på nytt. Men hvis man i for stor grad gjør det etter en slik katastrofe, vil det bli ettertiden som må grave det hele frem igjen. Uten tilstrekkelig kunnskap om politiske lederes mulige svik, blir ettertiden mindre i stand til å ruste seg mot de farer den vil møte.

En mulig forklaring på Sveriges merkelige politikk i dag kan være dens manglende oppgjør med egen nazivennlig fortid og at et antatt kulturelt skyldkompleks skulle ligge under det påståtte ønske om å hjelpe jordens lidende på bekostning av egen befolkning.

Og hva vil ettertiden kalle enkelthendelser som Jonas Gahrs Støres oppførsel i karikaturstriden?

Og hva er fellestrekk med regjeringen Nygaardsvold og dagens politikeres tilslutning til migrasjonspolitikken?

Eirik Veums bok er et meget godt bidrag til en forståelse av fortiden som kan være til hjelp for vår tids utfordringer. Det er bare å innrømme at det som kommer frem i boken «Det svenske sviket. 1940–1945.» er mye verre enn jeg hadde forestilt meg. Boken er tross sitt detaljerte person- og organisasjons galleri, lettlest og kan som mange andre bøker i vår samtid, også leses som en grøsser eller en kriminalroman.

 

Les også

-
-
-
-
-