Kommentar

Jeg vokste opp i Gerhardsens etterkrigs-Norge i en helt vanlig, borgerlig familie. Ingen vi kjente hadde vært helter under krigsårene, og heller ikke visste vi barna om noen i nærmiljøet som hadde sviktet eller endatil sveket. De fleste familier var slik, med hverken høye fjell eller dype daler.

Som gutt leste jeg uvanlig mye om krigen, både den i Norge og den store der ute. Min oppfatning av det som hadde skjedd, ble den vanlige norske, preget som den var av de klassiske bokverkene, blant mange andre Gyldendals «Norges Krig» i tre tykke, brune bind, Max Manus’ bøker og Sønstebys «Rapport fra nr. 24.» NRKs tilbakeskuende reportasjer med vinklinger som det den gang ikke falt meg inn å stille spørsmål ved, gjorde sin virkning. Det hele var supplert med en og annen typisk kommentar fra historielærerne («look to Norway» sa de i Amerika!). Jeg slukte det jeg leste og ble fortalt og det skulle gå mange, mange år før jeg begynte å skjønne at bildet var – i beste fall – skjevt og utilstrekkelig. Om menn som Toralv Fanebust og Oliver Langeland – sannhetssøkere som helte malurt i begeret hva gjelder vår fortelling om lille, tapre Norges utrettelige og modige kamp for frihet og rettferdighet før, under og etter krigen – visste jeg intet før jeg ble godt voksen. Det er ubehagelig, nesten flaut, å måtte innrømme at jeg var så uvitende så lenge, og det endatil om et tema som interesserte meg så sterkt, men slik var det. Formodentlig finnes det godt om også andre som har tatt for god fisk det de har latt seg fortelle, men som er villige til å modifisere oppfatningene når de får høre andre vinklinger på det som skjedde i denne vår nære fortid. De fleste foretrekker tross alt å forholde seg til sannheten heller enn et glansbilde.

Saken er at jeg under en svært lang reise nylig gjenleste den tidligere Dagblad-journalisten Arvid Brynes bok «Krig og sannhet: Langelandsaken og landssvikoppgjøret» (Akademika forlag, 2012). Jeg vil gjerne gjengi litt av dette stoffet, særlig med tanke på de mange unge – og ikke få ikke helt så unge også – som lite eller intet vet om slikt, men som jeg håper kan stimuleres til å søke mer kunnskap med utgangspunkt i det som kommer. Sider ved saken og beslektet tematikk har jeg vært inne på flere ganger tidligere her på document.no, blant annet på lenken angitt ovenfor, her og her. Gjentagelsene er bevisste og intet jeg ber om unnskyldning for; dette er viktige sider ved vår nære fortid som har vært skjøvet under teppet lenge nok. Noen må i ærlighetens navn ta seg bryet med å børste støvet av sakene så mange ganger som det er nødvendig. Det finnes en kontinuitet i historien som det koster å overse; man forstår ikke nåtiden uten å forstå fortiden.

Jeg skal prøve å vinkle fortellingen mindre i retning av en diskusjon om hvem som hadde rett og hvem hadde feil i det som skjedde for snart 70 år siden, noe som uansett ikke er så godt å vite for en legmann som dessuten er født i en annen tid, men heller se det hele i et trykke- og ytringsfrihetsperspektiv. Hvordan forholdt samfunnets mektige seg til kritikk den gang? Hvordan ble statens maktapparat benyttet for å sikre at den egne versjonen av historien, den foretrukne, skulle vinne frem og bli den offisielle? For å si det meget forsiktig, så er det ikke alltid at Makta skvulper over av begeistring når borgerne er frimodige nok til å benytte seg av Grunnlovens paragraf 100, altså ytringsfrihetsparagrafen, for å gi til kjenne sin misnøye og mistillit med dem som bestemmer. Slikt hadde konsekvenser da, og det er vel ikke gitt at det er konsekvensfritt nå heller.

langeland.oliver

Major Oliver Hansen Langeland (1887-1958) var krigsskoleutdannet offiser, statistiker og ansatt i ligningsvesenet i Oslo. Under okkupasjonen bygget han opp og ledet Milorg (den militære motstandsorganisasjonen) D-13 i Stor-Oslo, den største og sterkeste milorgenheten i landet med nærmere 5000 mann under våpen på det meste. Langeland ble aldri tatt av tyskerne, men måtte flykte mot slutten av krigen. På forsommeren 1945 vendte han tilbake til Norge og Oslo, og det var da ting begynte å skjære seg for alvor mellom ham og de nye makthaverne i det nyss frigjorte landet.

Langeland – som altså hadde bak seg den mest meritterte og patriotiske krigsinnsatsen som omtrent tenkes kan, det skal igjen presiseres – ble nemlig forferdet over den retning utviklingen tok da freden kom på to helt vesentlige områder. For det første ville ikke Gerhardsens regjeringer (først samlingsregjeringen sommeren 1945, deretter flertallsregjeringen utgående fra Arbeiderpartiet senere samme år) ta noe egentlig oppgjør med den politikken som hadde ledet til Norges mislykkede krig og fem år med okkupasjon. For det andre satte man i gang et voldsomt landssvikoppgjør som både i omfang, retning og alvorsgrad hva straffeutmålinger angikk etter Langelands oppfatning var langt fra rettferdig. Dette fant han seg ikke i, det hele støtte an mot hans rettferdighetssans så til de grader, og han skrev sin hjertens mening om saken.

I 1948 kom boken «Dømmer ikke» og året etter «Forat I ikke skal dømmes,» begge med ramsalt kritikk av dels rettsoppgjøret, dels av hvordan regjeringen hadde opptrådt før og under krigen. Det alvorligste i bøkene, i betydningen det som var vanskeligst å forsvare seg mot for maktens menn, var ikke Langelands egne kommentarer og påstander, men den lange rekken med dokumenter skrevet av interessentene selv i det angjeldende tidsrom, altså særlig under okkupasjonen av Norge, som nå ble gjort alminnelig kjent. Disse avslørte at de såkalte gode nordmenn i den politiske og byråkratiske makteliten hadde vist betydelig samarbeidsvilje med den angripende makt, Nazi-Tyskland, nærmest bokstavelig talt alt fra 9. april 1940 av. Og merk vel: Dette gjaldt maktpersoner som ikke hadde vært medlemmer av Quislings Nasjonal Samling og som derfor unngikk den automatiske straffeforfølgelsen som ble alle NS-medlemmer til del etter krigen. Man hadde alt fra aprildagene av skaffet tusener av norske frivillige arbeidere til å utbedre flyplassene i Oslo og Trondheim som Luftwaffe var totalavhengige av i kampen mot de norske styrkene, man fikk virksomheten i gang for tyskernes regning ved Marinens hovedverft i Horten og ved Raufoss ammunisjonsfabrikk under pågående krig og man hjalp til på alle tenkelige måter for å hindre både sivil og militær motstand mot angriperne både under de to månedene kamphandlingene i Norge varte, og senere. Man får rett og slett hakeslepp når man leser Langelands samling av skriv og dokumenter, så utrolig virker det at slikt kunne vært gjort av folk som ikke bare kom gjennom trengselstiden med livet så vel som æren i behold, men som siden forfremmet hverandre til maktens absolutte toppsjikt etter krigen.

Mange av de samme samarbeidsvillige markerte seg under etterkrigstidens rettsoppgjør ved en steil og uforsonlig holdning til dem som ble gitt kollektiv skyld for elendigheten, altså alle som hadde vært NS-medlemmer etter 9. april 1940. Nesten 93 000 nordmenn ble etterforsket for landssvik, og rundt 50 000 fikk landssvikdom. Svært mange hadde ikke gjort annet enn å være medlemmer i partiet som ikke bare hadde vært lovlig, men under krigen endog det eneste lovlige. De dømte utgjorde naturligvis for øvrig en broket forsamling: alt fra åpenbare forrædere, angivere og torturister via medløpere til passive og lite bevisste borgere som av en eller annen grunn – verdig eller uverdig, det fantes godt med eksempler på begge deler – var havnet i partikartoteket. Dømt ble de alle, etter lover eller forordninger som var gitt tilbakevirkende kraft i strid med et av Grunnlovens hovedprinsipper. Det var i sannhet en underlig tid preget av voldsomme emosjoner, en betydelig hevngjerrighet og, ikke minst, behov for å markere sitt eget nasjonale sinnelag ved å rette anklagene mot andre. Det var definitivt IKKE en tid der likhet for loven dominerte i rettslige vurderinger av hvem som hadde handlet rett og hvem feil.

Det er denne grunnprotesten som skinner gjennom i titlene på Langelands anklageskrift: de som selv hadde så mange svin på skogen, måtte ikke nå plutselig, etter at andres krigføring hadde sørget for at Norge igjen var blitt fritt, opptre som om de hadde vært de mest renhårige av helter på den tiden da motstand faktisk kostet og var farlig. De fleste hadde nemlig sittet stille på gjerdet og ventet, bare noen få tusen frivillige hadde kjempet på Englands eller Tysklands side eller vært aktive i det innenlandske motstandsarbeidet. Fremfor alt var det smakløst å anklage og dømme andre for landssvik for langt mindre alvorlig samarbeid med fienden enn det man selv hadde gjort seg skyldig i, hevdet Langeland. Endelig: Regjeringen Nygaardsvold hadde vist en inkompetanse på Norges vegne som var uten sidestykke både før og under krigen. Skulle noen straffeforfølges – og Langeland mente i og for seg at mange burde tiltales for forræderi og dømmes, men da i henhold til førkrigslovverket – så fikk man begynne med å stille de ansvarlige politikerne for riksrett.

Det ble et forferdelig bråk, for det var ikke ubetydelige maktstrukturer i etterkrigstidens Norge Langeland tråkket på tærne. Hjemmefrontens ledelse hadde i stor utstrekning bestått av jurister, og nå var disse rykket opp som ledere for rettsoppgjøret og hele det juridiske etablissementet i det nye Norge. Sådde man tvil om rettferdigheten av det som nå skjedde, så rokket man samtidig ved deres legitimitet; slikt måtte slås hardt ned på. De samme kretser var for øvrig fra sommeren 1945 av i betydelig grad fusjonert inn i den nye makteliten i Arbeiderpartiet (selve symbolet på prosessen var Jens Christan Hauge, Milorgs leder som plutselig ble Ap-mann og Einar Gerhardsens fortrolige i og utenfor regjering). Det var fra denne sentrale samfunnsmakten, godt hjulpet av en halsende presse opptatt av å være tøff mot alle svikere, at motangrepet mot Langelands banning i kjerka kom, og man sparte ikke på kruttet.

Som den første bok i moderne norsk historie ble Langelands oppgjør med politikersvikten og det urettferdige rettsoppgjøret gjort gjenstand for først offisiell behandling i statsråd og så en egen stortingsmelding. Man hadde sett seg lei på «agitasjonen mot rettsoppgjøret» het det seg, på undergravingen og mistenkeliggjøringen av den rådende samfunnsmakten. I følge jusprofessor Johs Andenæs var Langelands bøker dessuten preget av et «unyansert hat til alt som har med Arbeiderpartiet å gjøre;» man kan formode at dette ikke bidrog til at man så mildere på saken fra det offentliges side. Responsen var at et overarbeidet rettsvesen (de enorme dimensjonene på rettsoppgjøret – relativt sett ble langt flere tiltalt og dømt for landssvik i Norge enn i noe annet okkupert land – krevet langt mer enn man hadde ressurser til) fikk seg lagt i fanget et oppdrag om å gjennomføre injuriesøksmål mot den kritiske krigshelten. Staten ville renvaskes ved å få rettsvesenets aksept for at han fór med løgn, ja, bent frem at han, antinazisten og motstandsmannen, drev med NS-vennlig propaganda. Man mer enn antydet den sistnevnte sammenhengen ved å slå prosessen mot Langeland sammen med en rettsak mot NS-mannen Arne Bergsvik hvis skrift «We are no criminals» også hadde vakt statens mishag.

Det gikk ikke helt som man hadde planlagt. Noen få utsagn i Langelands bøker ble rett nok mortifisert (kjent døde og maktesløse), men de aller fleste ble stående som sanne. Langeland ble følgelig frikjent. Likevel ble bøkene hans inndratt. Langeland prøvde å anke avgjørelsen inn for Høyesterett, men anken ble avvist uten begrunnelse.

Bryne skriver at den før så energiske og kampvillige aldrende majoren «mistet gnisten» etter dette. Han var nå over 60 år, hadde sloss lenge mot overmakten og måttet tåle karakteristikker og omtale av både maktens menn og «the gentlemen of the press» som ingen i lengden forblir upåvirket av. Det ble slutt på de lange skiturene i Nordmarka og han deltok ikke lenger i samfunnslivet. Mannen svant hen og ble en ikke-person. I nekrologene ved hans død i 1958 fremhevet man hans krigsinnsats (gamle medlemmer av Milorg D-13 stod bårevakt under begravelsen) og hans virke innen statistikk og demografi ble også trukket frem, men intet ble nevnt om de to kritiske bøkene som hadde skapt slike bølger. Det finnes mange måter å tyste ned folk på, og statens ressurser er som regel tilstrekkelige. Først de siste årene er denne siden ved Langelands livsgjerning igjen blitt trukket frem i lyset, av Bryne og flere andre, og både «Dømmer ikke» og «Forat I ikke skal dømmes» er gjenopptrykket og følgelig nå lett tilgjengelige. De er meget interessant lesning.

Oliver Langelands sønn Kaare var ung fenrik i 1940 og deltok i de harde kampene ved Fossum bru i Østfold sammen med blant andre Svein Blindheim. Langeland junior gjorde en framifrå innsats og hans kommanderende offiser den gang, oberst Refsum, skrev i 1947 til Krigsdekorasjonskanselliet, Forsvarsdepartementet med en sterk anbefaling om at den unge fenriken burde dekoreres. Avgjørelsen lå i forsvarsminister Hauges hender. Kaare Langeland fikk ingen dekorasjon. Hans gamle venn fra krigstiden, Blindheim, var i følge Bryne ikke i tvil om at fader Olivers brysomhet var årsaken til knipskheten, for slike anbefalinger brukte ellers å gå greit igjennom. I dag er alle døde og vi vil aldri få vite sannheten bak avslaget. Dessuten er slike begrunnelser hemmelighetsstemplet i Norge.

Det sies at «ingen er så kjip som futen,» men så er heller ingen annen institusjon så nært knyttet opp til statens formelle strukturer. Når staten kjenner sin makt og ære truet, så slår den til og da mangler den aldri hverken ressurser eller stamina for å dukke kritikerne. Ytringsfrihet blir småpoteter i slike sammenhenger, og det samme blir slikt som «åpenhet» og «demokrati.» De som tror at situasjonen i dag er annerledes, må gjerne gjøre det, men har de rett er det vel bare fordi makta nå ikke føler seg truet. Kun når kritikken ikke tar hardt, ikke svir og brenner, ser man med glede på ytringsfriheten derstedes. Man er naiv og godtroende om man innbiller seg at det ikke har konsekvenser å gå i veien for de store dyrene.