Det er i dagene 75 år siden 9. april 1940 og Hitler-Tysklands angrep på Norge. Til min glede har NRK allerede i forkant vist noen fine minneprogrammer i sakens anledning. Et av disse var «Alliert og alene» med omtale av flere viktige sider ved vår 2-måneders mislykkede forsvarskrig som endte 10. juni i Trondheim med underskrivingen av kapitulasjonsavtalen. Selv om hovedinntrykket var positivt, fantes det mye av både innhold, vinkling og formuleringer i alle de tre enkeltprogrammene serien bestod av som burde problematiseres, men dét lar jeg denne gang ligge; man skal ikke la det beste bli det godes fiende. Intervjuene med gamle krigsdeltagere – dette var vel en av de siste anledningene da slike førstehåndsberetninger kunne sikres for ettertiden – var for meg høydepunktene. Dessuten la jeg merke til at man nå, i 2015, kunne komme med kritisk omtale av både norske og britiske planer, beslutninger og handlinger på en matter-of-fact måte som neppe ville gått upåaktet hen, trolig aldri ville blitt fremført, ved tidligere jubileumsmarkeringer. Det er en slik i forbifarten saksopplysning i programmet – at nordmenn alt fra midt i april av hjalp tyskerne med å holde i stand og bygge ut flyplasser hvorfra tyske fly til stadighet angrep andre nordmenn som ennå kriget mot fienden – jeg gjerne vil si noe mer om.

På Sør- og Vestlandet var den tysk-norske krigen fort over, men på Østlandet holdt man på i en dryg måneds tid mens de norske styrkene under ledelse av general Ruge stadig trakk seg nordover trefning for trefning. I Trøndelag og enda mer i Nord-Norge varte krigen lenger. Spesielt på Narvik-avsnittet var tyskerne helt avhengige av flystøtte for å klare seg hva gjelder etterforsyninger av egne styrker, men også som ledd i direkte krigshandlinger var det totale tyske luftherredømmet viktig. På Østlandet avhang dette stort sett av fly som tok av fra Fornebu ved Oslo, mens det for Trøndelag og Nord-Norges vedkommende betydde tilsvarende fra Lade og Værnes utenfor Trondheim (og frem til 17. april det islagte Jonsvatnet; deretter gjorde våren dette alternativet ubrukelig). Disse flyplassene var følgelig av meget stor strategisk så vel som taktisk betydning for tyskerne under nedkjempingen av den norske militære motstanden. Vi tar fortellingen om hvordan de lyktes kronologisk og begynner med Fornebu. Saksopplysningene i sammenhengen har jeg hovedsakelig fra disse særdeles anbefalingsverdige bøkene: Oliver H. Langeland: «Dømmer ikke» og «Forat I ikke skal dømmes» fra 1948 respektive 1949, begge utgitt på forlaget Heim & Samfund, og Arvid Bryne: «Krig og sannhet: Langelandsaken og landsvikoppgjøret» utgitt 2012 på Akademika forlag.

Allerede 13. april krevde Luftwaffe at Oslo kommune skulle sende arbeidere til hjelp på Fornebu. Dette ble etterkommet uten sporbare protester; Oslo formannskap trommet i løpet av et par dager sammen to hundre arbeidere til prosjektet, og ytterligere flere hundre arbeidsvillige ble skaffet av ulike private entrepenører etter at disse var oppfordret av Formannskapet om å bidra.

ANNONSE

Fornebu var tyskernes hovedbase de første ukene av krigen, og flystøtte derfra spilte en betydelig, i noen tilfeller avgjørende, rolle for fremdriften i felttoget mot den norske motstanden i Østlands-området. Man opplevde altså følgende smått utrolige situasjon: Engelske fly bombet det høyviktige strategiske målet om natten mens norske arbeidere, etter oppfordring fra og med godkjennelse av kommunale styresmakter, hver dag jevnet ut bombekraterne og utvidet og forbedret rullebanen slik at flyplassen ble stadig mer funksjonell. Norske soldater som ennå kjempet bare få mil unna, ble angrepet av fly som tok av fra Fornebu. Hvor mange som ble drept eller såret som følge av dette, vet ingen.

Flyplassutbedringene i Trondheimsregionen begynte 19. april etter at tyskerne overfor byens myndigheter hadde forlangt assistanse med å skaffe arbeidskraft. Flyplassene hadde intet fast dekke som vi i dag er vant til, de var nærmest for gressvolder å regne, og i vårløysinga ble alt så løst og gjørmete at tunge fly hverken kunne lande eller ta av derfra noenlunde trygt. Det var maktpåliggende for de invaderende tyskerne å gjøre banene funksjonsdyktige så fort som mulig for å kunne understøtte egne avdelinger både forsyningsmessig og med ildkraft. Selvsagt ble psykisk press og trusler anvendt fra tysk side for å få viljen sin igjennom og uttrykk som «wollen Sie es nicht freiwillig, müssen wir Sie zwingen» ble brukt, dog uten at så mye som et hår ble krummet på noen av samfunnstoppenes hoder. Tyskerne foretrakk langt å ha frivillige arbeidere som fikk godt betalt, men i verste fall kunne de komme til å utkommandere blant annet krigsfanger til tvangsarbeid, og da for liten eller ingen lønn.

De norske forhandlerne gav etter og rykket inn en oppfordring i Adressa om at «2000 arbeidere [trenges] til planeringsarbeider på Lade og Værnes.» Noen av formuleringene er ubetalelige: «Den tyske overkommando erklærer at det vil bli betalt tarifflønn.» Videre: «Den tyske overkommando erklærer at disse arbeidene er nødvendige for å beskytte Trondheim.» Javel, da så, føler man seg fristet til å si. Uansett fikk man mer enn nok frivillige som tjente svært gode penger på jobben. Det var sjelden vanskelig å få frivillige til tyskarbeid i Norge under krigen.

Det er enda en gang verdt å presisere: På dette tidspunkt foregikk det fremdeles heftige kamper mellom norske og tyske styrker innen rekkevidde for flyene som norske arbeidere hjalp til å holde i luften, og selvsagt ble flystøtten brukt så langt kapasiteten rakk også mot nordmenn, ikke bare mot engelskmenn. Norske soldater som kjempet rundt Snåsavatnet, ble beskutt og bombet av fly fra Værnes. Flystøtten til general Dietl og hans blanding av alpejegere og strandete sjøfolk på Narvik-avsnittet var helt avgjørende for at disse isolerte styrkene klarte seg så lenge som de faktisk gjorde, mot norske, franske og polske tropper på landjorden understøttet av britisk ildkraft til havs. Indirekte hadde major Langeland dekning for sin sviende og krasse formulering: «Vi bombet våre egne sønner, og vi gjorde det langt på vei frivillig.»

Så ble det vel et storoppgjør etterpå med dem som stod bak denne særdeles viktige hjelpen til tyskernes krigsinnsats i Norge, etter at den store krigen ute vel var vunnet og vi hadde fått vår frihet tilbake? Langt derifra, rettsoppgjøret fra 1945 og fremover fulgte ganske andre linjer og prinsipper. Her er hva som skjedde med flyplasshjelperne.

Man bestemte at alminnelige tyskarbeidere – det var kanskje rundt 250 000 alt i alt, tallene varierer, men naturligvis langt færre på de angjeldende flyplassene – ikke skulle straffeforfølges. Greit, kan man si, antallet var for stort, spørsmålet om subjektiv straffeskyld var i beste fall uavklart og det fantes også andre gode – og noen ikke fullt så gode – grunner for at et slikt forehavende ville blitt overmektig og neppe heller var ønskelig. Men hva med samfunnstoppene som hadde innkalt, eller iallfall oppfordret, mannskapene til viktig støttearbeid for fienden under pågående krig?

I Oslo var det den kommunale ledelsen som godkjente og overordnet organiserte det godt betalte «frivillighetsarbeidet.» Toppene her var ordfører Trygve Nilsen, varaordfører Einar Gerhardsen og rådmann Paul Hartmann, alle fra Arbeiderpartiet. Jeg iler til med å opplyse at Gerhardsen 9. april flyktet nordover sammen med Kongen og Regjeringen (hvordan og hvorfor hovedstadens varaordfører kom med i dette følget vet jeg ikke, men det er heller ikke viktig i sammenhengen), så han kan ikke tillegges noen direkte skyld for flyplasskollaborasjonen. Ingen av de øvrige nevnte eller noen andre ledere av Fornebu-arbeidene under pågående krig ble etterforsket, enn si tiltalt eller dømt, for det de gjorde våren 1940. Formodentlig skjedde det så mye annet underlig da så vel som under det påfølgende sommerhalvåret at man valgte å feie alt upassende under teppet så lenge bare ingen av de involverte var medlemmer av Nasjonal Samling.

I Trondheim var det konstituert fylkesmann Cappelen, ordfører Sjånes, rådmann Gundersen og formann i den såkalte Centralkomitéen for Trøndelag (et ad hoc organ etablert for å målbære norske interesser overfor tyskerne; parallellen i Oslo var Administrasjonsrådet), høyesterettsadvokat Claussen, som fra norsk side formidlet til almuen initiativet om å skaffe flyplassarbeidere til tyskernes krigsinnsats. Ikke mot noen av disse ble det reist tiltale etter at freden brøt løs. Sjånes ble utnevnt til fylkesmann i Sør-Trøndelag. O. C. Gundersen ble justisminister i Gerhardsens første regjering høsten 1945 og spilte som sådan en viktig rolle under rettsoppgjøret, siden bekledde han også andre ministerposter før han ble norsk ambassadør i Moskva ut på 50-tallet. Det skal tilføyes at Gundersen, som Gerhardsen i Oslo, var fraværende akkurat da flyplassarbeidene ble satt i gang, men at han, hva vites, intet gjorde for å stoppe dem da han litt senere kom tilbake igjen til Trondheim.

Hva kan vi lære av alt dette, om overhodet noe? For egen del har jeg konkludert med at det nesten ikke finnes grenser for hva man kan slippe unna med av gjerninger om man bare tilhører rett flokk og sier rett ting til rett tid. Dog må man sørge for å ha kappen godt sveipet rundt kroppen inntil inndelingen av mennesker i skyldige og uskyldige er kommet så langt innen det norske maktapparatet at man sikkert vet i hvilken retning vinden blåser; først da kan man tillate seg å la den vifte fritt. De faktiske følgene av beslutninger, tiltak og handlinger for fotfolket – som for kjempende soldater langs Gudbrandsdalen og Snåsavatnet eller i fjellene rundt Narvik – spiller i sammenhengen mindre rolle. Blant meget annet kan man se dette som enda et utslag av at sinnelagsetikken har makten over konsekvensetikken i den norske tenkemåten: Man var egentlig mot tyskerne, sånn innerst inne, og da spilte det mindre rolle at man de facto støttet deres krig mot egne landsmenn på en særdeles konsekvensbringende måte.

Det finnes så mye man kunne legge til om tankemåten og urimelighetene den fører til overfor Loke, Tor og andre utenfor maktens sirkler, altså folket, så mange andre skjebnetunge eksempler at man slås av avmakt. Særlig tydelig blir svikten – for ikke å si sviket – under krig og i andre nasjonale nødssituasjoner. Også derfor er det så viktig at vi vender tilbake til disse avsnittene i vår historie og prøver å trekke lærdom av det som skjedde. Etter forløpne 75 år bør det omsider være rom for å dvele ikke bare ved heltefortellingene, men også mer ubehagelige episoder. Det er nok å ta av.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629