På etterjulsvinteren sendte NRK en programserie om tungvannssabotasjen på Vemork der også Norsk Hydros samarbeid med de tyske okkupantene ble problematisert. Da jeg skrev om saken i artikkelen «Tungtvannsfaksjonen», uttrykte signaturen Ronjar_ et håp om at noen ville dekke også sabotasjonene under krigen mot Orklas virksomhet på Løkken og transporten av svovelkis via Thamshavnbanen. Dette er et forsøk på å etterkomme ønsket.

Det i dag svært mangslungne økonomiske lokomotivet Orkla grunnla sin rikdom og makt på eksport av svovelkis fra Løkken gruver og verk i Trøndelag til den europeiske rustningsindustrien som gikk for fulle mugger før og under de to verdenskrigene i forrige århundre. Vi snakker om en betydelig avanse og riktig store penger: 40 øre av hver omsatt krone var fortjeneste. Men det som Norge hadde lykkes med i 1914-1918, å holde seg nøytralt og tjene gode penger på storkrigen der ute, det gikk som kjent ikke like bra i 1940: Landet ble invadert og okkupert etter en kort og mislykket krig. For næringslivet skapte dette nye utfordringer som man i dag ville sagt.

Orkla fortsatte under okkupasjonen å eksportere sitt produkt til Nazi-Tyskland – produksjon og eksport økte til og med – som kjøpte alt de kunne og til gode priser. Storbritannia så det hele fra siden og bestemte seg fort for å stoppe den strategisk viktige råvareleveransen. Det var to måter å gjøre dette på, ved sabotasje av produksjonsanlegg og/eller transportrute, det vil si Thamshavnbanen, eller ved massiv bombing. Opsjonene var med andre ord de samme som for tungsvannsvirksomheten på Rjukan, for de storskalige leveransene av råstoff til Hitlers ammunisjons- og sprengstoffindustri måtte stanses.

ANNONSE

Sabotasjealternativet ble aktualisert av Peter Deinboll, en 24-årig kjemiingeniør fra NTH og veteran (løytnant) fra krigen i Norge der han hadde deltatt i kampene i Nord-Trøndelag. Peter var lommekjent med Orklas produksjon og svovelkistransport i og med at faren, ingeniør Peter Blessing Deinboll, var sjef for det elektriske anlegget ved Orkla gruver; Peter junior hadde med andre ord vokst opp midt i målområdet. Etter at han ut på nyåret 1941 rømte til Sverige og kom seg via den lange sør-østlige ruten til Storbritannia for der å melde seg som frivillig, fikk han opplæring i det som senere ble kalt Kompani Linge (Norwegian Independent Company No 1). Han ble sendt tilbake til Norge og Trøndelag som sabotør året etter, våren 1942.

Dermed begynte en serie sabotasjeoperasjoner mot produksjon og transport av norsk svovelkis til Hitlers krigsmaskineri, de fleste ledet av unge Deinboll, men selvsagt i samarbeid med andre motstandsmenn fra lokalmiljøet som også hadde reist ut for å kjempe videre mot Nazi-Tyskland. Det begynte med sprengningen av transformatorstasjonen på Bårdshaug 5. mai 1942, fortsatte i februar 1943 med sprengning av kisbåten D/S Nordfart og i både oktober og november samme år ble sprengningsattentater mot lokomotivparken på Thamshavnbanen gjennomført. Også i Oslo ble et lokomotiv av samme type sprengt, av Max Manus og kolleger. Det hadde seg nemlig slik at Thamshavnbanen var mer smalsporet enn noe annet som fantes i Europa (bare i Addis Abbeba hadde man visstnok tilsvarende), så nye lokomotiver var alt annet enn hyllevare. De siste sabotasjeaksjonene mot virksomheten fant sted våren og sommeren 1944, men disse ble gjennomført av andre Linge-karer enn Deinboll. Alt i alt ble eksporten av svovelkis i betydelig grad hindret av de gjentatte sabotasjeanslagene, i det minste så effektivt at man unngikk bombing av anlegg og bane med de betydelige sivile tap som dette alternativet uvegerlig ville ført med seg.

Det strøk med noen sabotørliv mens det hele pågikk, både i kamp med tyskerne og på andre måter. Virksomheten Peter Deinboll og kollegene drev var langt fra ufarlig, men de var frivillige i krig og krigens krav er annerledes enn de man stiller under fredelige forhold. Deinboll ble høyt dekorert for sin sabotasjeinnsats, med Krigskorset med sverd (tildelt etter den meget farlige første sabotasjen da han først slapp unna de forfølgende tyskerne etter flere timers jakt) og St Olavsmedaljen med ekegren (to ganger). Han fikk også de britiske dekorasjonene Distinguished Service Order (to ganger) og Military Cross. Den unge krigshelten endte sitt liv da flyet han satt i forsvant under uklare omstendigheter over Nordsjøen i 1944.

Familien Deinboll hadde heller ikke noen enkel tid hjemme mens sønnen i huset nettopp ikke var i huset lenger, men deltok i den store krigen. Tilfeldighetene skapte en smått tragisk – i klassisk betydning – situasjon: Sønnen utførte med stor fare for eget liv krigsviktige sabotasjeaksjoner mot hjørnestensbedriften der faren hadde en ledende stilling, og det falt i farens lodd å bygge opp igjen etter hver ødeleggelse. Til dette kom at Peter senior visste at det var Peter junior som ledet sabotasjene mot Orkla, noe han stilte seg fullt ut bak siden svovelkis var så nødvendig for krigsindustrien; det må i sannhet ha vært en underlig situasjon. Etter hvert begynte det også å brenne under føttene på hele familien Deinboll, og i 1943 ble de tatt over til sikkerhet i først Sverige og deretter England. Der fikk de året etter vite at sønnen var falt.

I 1945 brøt freden løs og alle hjerter gledet seg, skjønt noen gledesbeger inneholdt mer malurt enn andre. Da Deinboll senior med restene av familien vendte tilbake til Orkanger og det han trodde var en stilling ved Orkla, ventet nemlig et sjokk. Rett nok uttrykte arbeiderne – endatil telegrafisk! – at de tok vel imot den gamle elektrisitetssjefen, men fra toppen av konsernet lød andre toner. I stedet for å oppleve at familiens krigsinnsats var blitt verdsatt, fikk Peter Blessing Deinboll sparken. Orkla hadde latt andre flytte inn i embetsboligen og dertil solgt alt som hadde vært i den; hverken denne eller jobben fikk han tilbake. Bedriftsledelsen mente nemlig at både far og sønn hadde forårsaket konsernet store skader gjennom sabotasjevirksomheten – de hadde ikke som de fleste andre nordmenn sittet stille i båten og ventet til det hele vel var over – og Deinboll var følgelig helt enkelt ikke på noe vis velkommen tilbake. At sabotasjen hadde hindret en langt mer ødeleggende bombing, overså man. Deinbolls hadde lite og intet å klare seg med da de måtte forlate bygda. Fornedrelsen var total og dertil uventet. Det ble noen harde år.

Men iblant maler krigs- og okkupasjonshistoriens kverner på selv om det tar lang tid før man kommer gjennom skallet som omslutter de mektiges «sannheter.» Orkla-konsernet selv var forståelig nok ikke spesielt interessert i å gå den egne krigshistorien etter i sømmene med kritisk blikk, hverken hva det store samarbeidsbildet angikk eller forholdet til familien Deinboll mer konkret. Det fantes imidlertid også de som mente at urett var begått, og litt etter litt, langsomt, langsomt la de stein på stein for å rehabilitere far og sønn Deinboll også i det bedriftshistoriske perspektivet.

Konsernets historie fra 1654 til 2004 ble gjennomgått i boken «Brytningstider» der man også tok for seg krigsinnsatsen. Det er ingen overdrivelse å si at behandlingen av Deinboll og sabotasjen ikke akkurat inntok noen dominerende plass i fremstillingen. Derimot la man stor vekt på at Orkla hadde bedrevet effektiv motstand mot tyskernes krigføring i det stille, ved å eksportere den dårligste kisen til Tyskland og ved å se til at arbeidet gikk langsomt.

Parallelt med denne og andre egenmeldinger fra selskapets side kjempet særlig Peter juniors lillesøster, Lita Deinboll Jenssen, som i dag er eneste gjenlevende familiemedlem fra den aktuelle generasjonen, for Peter og Peter Deinbolls ettermæle og, i videre forstand, for at en mindre forvridd krigs- og okkupasjonshistorie skulle få gjennomslag i opinionen. I 1997 publiserte hun på Snøfugl Forlag «Sabotasje eller bombing? En ung pikes krigsopplevelser og en motstandsfamilies skjebne,» en personlig liten bok som forteller om hvordan det var å utsettes for det mektige konsernets historieomskrivninger etter at krigen vel var over og ingen lenger ble avkrevet personlig mot og offervilje. Bedriftsledelsen hadde glidd greit gjennom okkupasjonstilværelsen og til og med sørget for at konsernet vokste seg stort og sterkt; nå gjorde de det samme etter fredsslutningen. Om urett derved ble begått og en familie vanæret, så var ikke slikt mer enn allerede godt trenete samvittigheter kan tåle; «man er da fleksibel.»

Langt senere er også filmen «Kampen om Thamshavnbanen» (produsent Christian Falch) kommet til. Den bygger både på Lita Deinboll Jenssens historie og forskning omkring Orklas rolle under begge verdenskrigene foretatt av Dag Tangen ved BI. «De [altså Orkla] har selv fremstilt seg som offer eller motstandsfolk. Filmen viser at samarbeidet mellom Orkla gruber og okkupasjonsmakten var mye mer vennligstilt enn de selv påstår. Vår versjon fraviker veldig fra den som har vært den offisielle siden krigens slutt,» sier produsenten. Filmen har vært vist ved ulike tilstelninger i Trøndelag og også på NRK, men er ikke lenger gratis tilgjengelig på nettet.

christian-falck-peter-deinboll
Christian Falch legger ned krans ved bysten av Peter Deinboll jr. i Orkanger 17. mai 2012.

Hvem har rett og hvem har feil på dette lille avsnittet av krigshistorien om en far, en sønn og en familie som ofret langt mer i kampen mot fienden enn de aller, aller fleste, men som stod tomhendte igjen da krigen var over? Jeg er ingen ekspert på saken og kan ikke garantere at Deinboll Jenssen og Falchs versjon er den mest sannferdige selv om det utvilsomt fortoner seg sånn. Langt på vei har vel også Orkla selv innrømmet dette i og med at administrerende konserndirektør Arve Slørdahl i 2003, i forbindelse med avdukingen av et minnesmerke over løytnant Peter Deinboll i Orkanger sentrum, fremførte en offisiell beklagelse overfor Lita Deinboll Jenssen for den dårlige måten Orkla hadde behandlet hennes far på. Det gikk 58 år før de bad om unnskyldning, men bedre sent enn aldri.

Jeg vil avslutte med to små takksigelser som bare indirekte har med historien ovenfor å gjøre. Den ene er en blomst til Nasjonalbibliotekets nettsted bokhylla.no der man har gratis lesetilgang til tusenvis av litt eldre norske bøker. Det er en kjempeflott ressurs, og det var også der jeg fant og fikk lest Lita Deinboll Jenssens fortelling om familiens krigshistorie. Den andre virtuelle blomsten er til alle dem som griper tak i episoder ved norsk historie – enten fra krigen eller annet – som på et eller annet vis er feiltolket, og som ikke gir seg før den korrigerte versjonen finnes tilgjengelig for dem som vil og kan lese. Vi er dere stor takk skyldig.

Jeg er ikke så naiv at jeg tror alle feil kan rettes opp på denne måten, men noen blir faktisk korrigert. Selv én urett som blir rettet opp, er bedre enn ingen. Vi som har lykken av å leve i fredeligere tider enn det Peter Deinboll gjorde, bør i alle fall bestrebe oss på å snakke sant om det som da skjedde. Så pass skylder vi dem som viste ansvar og mot.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629