Jens Bjørneboe sa at Vesten ikke kom uskadet fra kampen mot nazismen. Den fikk Vesten til å overskride grenser. Ett eksempel er teppebombingen av tyske byer. Det var ingen militær grunn til å bombe Dresden og Hamburg. Det var terrorbombing. Det nazistenes flyvåpen gjorde mot engelske byer allerede i 1940, gjorde engelske bombefly mot tyske to år senere. Det er verd å tenke over.

Dermed ikke sagt at allierte ble som de tyske. De massakrerte ikke krigsfanger slik tyskerne gjorde.

Sovjeterne tilhørte samme side som nazistene. Heller ikke der var det snakk om noe menneskeverd. Også de enorme oppofrelsene russerne gjorde bærer preg av at de ble styrt av et system for hvem et menneskeliv ikke betydde noe.

Under krigen i Norge skjedde det ting som ikke tåler dagens lys. Disse sakene kan bare bringes til forsoning ved å hentes ut av mørket slik at alt kommer for en dag.

Når man blir kjent med disse ukjente sidene ved norsk historie er det også ting ved dagens situasjon som blir klarere.

Historien om Toralv Fanebust fortjener å bli kjent, fordi den viser hva et befridd Norge kunne gjøre mot en dissident rett etter at nazismen var nedkjempet.

Denne saken kaster også skygger inn over vår egen tid. Dommer i Breivik-saken var Wenche Elizabeth Arntzen, barnebarn av riksadvokat Sven Arntzen.

Da Toralv Fanebusts barnebarn, Frode, ville utgi boken om sin bestefar, forsøkte Wenche E. Arntzen å få den stoppet. Hun skrev brevet på Oslo tingretts brevark. Det var noe av den samme maktbrynde og grenseoverskridende oppførsel som bestefaren gjorde seg skyld i.

Fortiden er ikke død.  Fanebustsaken er unntatt offentlighet frem til 2025. Dette er samme sensur og hemmelighold som Alf R. Jacobsen dokumenterer i sin bok Stalins svøpe.

Norge er ikke helt det det utgir seg for.

Mediene trakk frem Wenche E. Arntzens juridiske anerekke, men ikke bestefarens tvilsomme oppførsel under krigen og den enda mer kritikkverdige oppførselen etter krigen.

Faktisk er mediene i dag blitt enda mer disiplinerte og ensrettede enn de var tidligere.

Det er visse ting man ikke snakker om og journalistene vet hva det er. På instinkt.

Fanebustsaken, fra Wikipedia.  Creative Commons-lisensen Navngivelse-Del på samme vilkår

Toralv Fanebust hevdet i sitt blad §100 i en artikkel 10. oktober 1946 at den nylig avgåtte riksadvokat Sven Arntzen var skyldig i grovt uaktsomt angiveri. Dette ved at han i forbindelse med en skilsmissesak mellom forretningsmannen Bjørn Ivar Sundet Johanssen og dennes kone tok kontakt med nazistenes passmyndigheter. Det skjedde via lensmennene i Ullern og Nordstrand, hvor den siste var en kjent sympatisør med Nasjonal Samling (NS). Disse ble gjort oppmerksomme på at det var fare for at Johanssen skulle rømme landet i forbindelse med en planlagt utenlandsreise. En slik rømning var forbundet med dødsstraff.

Fanebust hevdet at Arntzen, som var aktiv i ledelsen av Milorg, visste eller burde ha visst at også Johanssen var aktiv i motstandsbevegelsen. Ved sin henvendelse til myndighetene forårsaket Arntzen ifølge Fanebust at Johanssen ble overvåket og i 1943 arrestert, avhørt og torturert. Dette kan ha ført til en opprulling av motstandsorganisasjonen XU, massearrestasjoner og henrettelser, og i vesentlig grad ha svekket det norske motstandsarbeidet. Disse påstandene ble tilbakevist i Stortingsmelding 64, 1950, ført i pennen av den etterfølgende riksadvokat Andreas Aulie, som imidlertid samtidig bekrefter at Arntzens brev ble gjenfunnet i arkivet hos Passtelle.^[2] Det hersker derfor ingen tvil om at brevet ble skrevet og sendt, noe også Arntzen selv innrømmet^[3], men konsekvensene er omdiskuterte. Riksadvokat Aulies begrunnelse for at brevet ikke kan ha utløst arrestasjonen av Johanssen er kronologisk, da brevet fra Arntzen skal ha kommet nazistene i hende for sent. Begrunnelsen er tvilsom, da brevet ifølge stortingsmeldingen ble mottatt av Passtelle den 5. august 1943, noe som var 18 dager før Johanssen påbegynte sin utenlandsreise. Arrestasjonen av Johanssen skjedde så den 6. oktober, altså mer enn to måneder etter at brevet kom frem til Passtelle.^[4]

Siegfried Fehmer, leder for Gestapos Osloavdeling, oppga i forklaring til Oslo forhørsrett at saken mot Johanssen førte til at XU-medlemmene Bjarne Sem, Olav Eide, Lisa Nilsen og Bjørn Reinertsen ble tatt, og regnet med at denne saken med alt den trakk med seg var en av de viktigste som det tyske sikkerhetspolitiet behandlet i Norge.^[5] Dette ble bekreftet i forklaring til samme rett av den nevnte Olav Eide, som knyttet arrestasjonene og den påfølgende opprullingen av XU direkte til Arntzens brev.^[6]

Fanebust fant det svært urimelig at advokat Arntzen etter krigens slutt ble en av arkitektene bak de provisoriske anordningene som var grunnlaget for oppgjøret med landssvikerne, og som Fanebust fremholdt åpenbart var i strid med grunnloven. Videre ble Arntzen ikledd rollen som riksadvokat i landssvikoppgjørets innledende og kanskje viktigste fase, noe som Fanebust mente var uforenlig med det han oppfattet som Arntzens eget angiveri.

Kort tid etter at artikkelen ble trykket ble Fanebust arrestert og varetektsfengslet – såvidt man kjenner til en skjebne han har vært alene om i Norge i en sak som gjelder injurier. Hans hjem ble ransaket uten at det forelå noen rettskjennelse som grunnlag. Da han senere ble fremstilt for forhørsretten skjedde det uten advokatbistand, da det ikke var mulig å finne en advokat som ønsket å påta seg rollen som forsvarer. Aktoratet fikk rettens medhold i å underlegge Fanebust en psykiatrisk undersøkelse. Konklusjonen på denne ble at Fanebust ikke var sinnslidende, men en «kompromissløs sannhetssøker og prinsipprytter […] samarbeidsvillig og moderat villig til å gjøre innrømmelser».

Både angrep på de norske myndigheter og domstoler og forsvar av NS-medlemmer ble ansett som uhørt like etter okkupasjonens slutt, tross en gryende debatt blant annet som en følge av boken Frimodige ytringer av Marta Steinsvik. Gjennom enkelte media ble Fanebust forsøkt stemplet som nazisympatisør. I virkeligheten hadde han tidlig avslørt nazismen og tydeliggjort det gjennom sine artikler før krigen brøt ut. Han hadde også, sammen med sin bror, løpt stor personlig risiko ved å skjule britiske agenter fra Kompani Linge under krigen. Dessuten hadde han øyeblikkelig lagt ned sin avis i protest straks tyskerne okkuperte Norge, i motsetning til svært mange andre redaktører som tilpasset seg tysk styre. Dette var derfor ikke tema i rettssakene mot ham, men nettopp det at han selv hadde vært det man gjerne kalte en god nordmann under krigen var selvsagt egnet til å gi hans uttalelser større kraft når han tillot seg å sette på trykk det mange nok mente om landssvikoppgjøret, men svært få turte si.

Toralv Fanebust ble i 1946 dømt til Norgeshistoriens lengste straff for injurier: 9 måneders fengsel som ble sonet i Botsfengselet.

Etter dommen

Toralv Fanebust forfattet under soningen av sin dom debattboken Cocktail. Etter soningen kjempet han frem til sin død mot det han oppfattet som urettferdige sider ved landssvikoppgjøret – i første rekke at de små ble satt fast mens de store slapp fri. Han sto fast i sine beskyldninger mot riksadvokat Sven Arntzen såvel som andre fremtredende jurister, og anså seg selv som et offer for justismord. Gjennom avisartikler og skriv utgitt på eget forlag søkte han oppreisning for seg selv såvel som rettferdighet for taperne i rettsoppgjøret. Dette førte til økonomisk ruin. Imidlertid lyktes han i å få sin sak opp nærmere 25 år etter at han ble dømt, men døde før den ble avgjort.

Fanebust-saken er i Riksarkivet unntatt offentlighet frem til 2025. Det er kjent at sentralt materiale, så som rettsboken fra behandlingen i Lagmannsretten, har forsvunnet fra saksdokumentene uten at noen så langt har kunnet redegjøre for dette. Fanebust hadde selv fire stenografer til stede under saken, men lyktes ikke med å få deres referat publisert på grunn av trusler om boikott av den trykkeribedrift som påtok seg oppdraget. En erklæring av boktrykker Oskar Gjærder bekrefter at trykkeriet ble presset til å avslutte arbeidet, mot trusler at selskapet ville oppleve «problemer med LO».^[7] Iflg advokatbekreftet vitneerklæring fra Boye & Hinna Boktrykkeri AS i Stavanger innrømmet man å ha mottatt brev fra politiet om at firmaet ikke måtte påta seg trykkearbeid for Fanebust. Riksadvokat Andreas Aulie går i en påtegning også langt i å bekrefte denne fremstillingen. Dette er interessant da det i så tilfelle innebærer at myndighetene i 1947 aktivt motarbeidet trykkefriheten i Norge ved å hindre rettsreferatene fra Fanebustsaken i å bli utgitt.

Fanebust-saken er også kjent som «Den norske Dreyfussaken». En detaljert fremstilling finnes i boken Krigshistorien^TM – Toralv Fanebust og sannheten. Den er forfattet av Frode Fanebust, sønnesønn av redaktøren.

Toralv Fanebust ga ut romanen Kvinnen og mennesket i 1961.

Litteratur

• Fanebust, Frode: Krigshistorien^TM – Toralv Fanebust og sannheten, PAX, 2009, ISBN 978-82-530-3240-5
• Hagen, Ingerid: Oppgjørets time, Spartacus, 2009, ISBN 978-82-430-0502-0
• Hammarstrøm, Gunne: Bombe i debatten. Nytt syn på norsk ytringsfrihet, Institutt for journalistikk, 1992
• Lundegård, Hein: Fanebust – saken som ikke tålte dagens lys, Eget forlag, 1948

Referanser

1. ^ ^a b Folketellingen i Norge i 1910^{[Hentet fra Wikidata]}
2. ^ Stortingsmelding 64, 1950^{[død lenke]}
3. ^ Fanebust 2009, side 324
4. ^ Fanebust 2009, side 297
5. ^ Fanebust 2009, side 316
6. ^ Fanebust 2009, side 313
7. ^ Fanebust 2009, side 256 VI

Eksterne lenker

• Omtale av boken Krigshistorien – Toralv Fanebust og sannheten

• Omtale av Fanebustsaken (samt intervju med forfatter Frode Fanebust) i Dagbladet

• Omtale av Fanebustsaken i forbindelse med en bokomtale i Dag og Tid

   

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!