Nettopp det ble jeg påminnet av Hans Rustads kronikk 5/10/21 «Fanebustsaken: Den dype staten i Norge». Om sensur og hemmelighold. Denne gamle saken er unntatt offentlighet frem til 2025 – skjønt det allerede er kjent at maktens agenter makulerte meget da dokumentene var på utlån til justisdepartementet! Dersom ikke den modige redaktøren av egen skrinne lomme betalt stenografer for å bevare hvert et ord som ble sagt i rettssaken mot ham, ville maktstaten ha lyktes i et stille justismord…

Vi ser for eksempel for tiden hvordan Biden-makten korrupt og rått tar seg til rette i USA. Det gjorde makten i Norge sannelig også med hensyn til det fryktelige Dissidentenes trangere tider i vårt fedreland. etter krigen som Toralv Fanebust modig gikk sterkt i rette med. Det samt en meget tvilsom oppførsel av den gang riksadvokat Sven Arntzen. Skammelig, men offentlig bevisst fortiet. Et uomtvistelig og skremmende eksempel. 

Dog som Rustad sa, fortiden er ikke død og fortjener ikke å bli glemt. Men jeg frykter at også historisk «sannhet» vil bli tuklet med, dvs av makten som rår. Og det er typisk den lille mann og kvinne som mest vil få oppleve nedsidene fremover. Det meningsmonopolet vi er opp imot tilhører også vår tids styrende system, kvelende som nazismen og den beslektede Sovjet kommunismen, bare langt mer utspekulert innpakket. Og olje-pengene smører systemet. Knapt lenger er tankefrihet tillatt. Islamismen er bare verre, hat-programmert fra barnsben av. 

Det ekstra farlige i vår tid er at teknologien tillater overvåkning selv innen våre private hjem. Det blir lett kuede uproduktive mennesker av slikt. Og skillet mellom vanlige folk og den privilegerte politiske eliteklassen øker i nær alle vestlige land, faretruende i takt med diktaturets fremmarsj. Samt dets glatte dekadens og, ikke minst, dets egoistiske medløpere som truer og påtvinger  ikke-troende lydighet. Det er selve menneskeverdet som tapes, og det tildekkes. Men se, først etter Lars Vilks død står folket frem i kø for å rose en modig mann. Mange unnlot å gjøre det mens han levde…

Etter den ovennevnte Rustad-kronikken under henvisningen «Les også» fant jeg faktisk referert en egen datert 14/8/14: «De opposisjonelle og historisk uetterrettelighet». Samt den meget lengre og langt viktigere kronikken til Arnt Folgerø: «Noe råttent (re-)gjærer i kongeriket Norge» datert 18/10/13. Den hadde jeg ikke lest før, skrevet like etter Erna Solberg-regjeringen var kommet på plass. En regjering som dessverre viste seg lite borgerlig.

Min dagens konklusjon blir som Rustads: «Norge er ikke helt det det utgir seg for». Faktisk er mediene i dag blitt enda mer disiplinerte og ensrettende enn de var tidligere. For dagens journalister vet presist hva de ikke skal skrive om. Nemlig alt som går klart og tydelig makten og de løgnaktige seg selv imot. Det er de betalt for med våre skattepenger til ikke å nevne og/eller å måtte sensurere vekk, som tilstandene i Sverige. Og uten å tro at mange vil bry seg det aller minste, jeg er slett ikke demokratisk optimistisk på Norges vegne.

Det største enkeltproblemet likt Sverige som vi strir med i Norge er innvandringsbølgen. Dette, tenk det, ville ikke norske politikere omtale i det hele tatt under stortingsvalget nylig. Dårlig samvittighet ja, og derfor tiet ihjel. Våre svenske naboer har det enn så lenge verre enn oss, stadig mer ridd av ekstremisme og vold som ligner mistenkelig på de uregjerlige forhold hvorfra mange av innflytterne kommer. Men nå også med en økende nordisk folkelig forbitrelse mht samfunnsskjevheten og urettferdigheten som de feige ikke tør omtale. 

Hvor lenge kan dette fortsette?Og hvor lenge kan vi dissidenter holdes nede?

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂