Gjesteskribent

Norge markerer at det står i opposisjon til Israel og USA. Senest over observatørstyrken TIPH i Hebron. 28. januar. Foto: Mussa Qawasma/Reuters/Scanpix

Dette begrunner jeg med våre ofte egoistiske politikere, de strunter i gamle-folket. Jeg tenke på dette etter å ha lest document.no 2/2/19 med overskriften «Mordvitnet «Jenny» fraråder alle fra å snakke med politiet – livet er (ble) ødelagt». Kronikken begynte slik: «For å oppklare gjeng-morderne i Sverige, er politiet helt avhengig av at folk tør vitne». I Norge ser vi den samme faretruende utviklingen, selv om vi foreløpig ligger litt etter vårt naboland. Men allerede nå ser vi at våre voldtekts-ofre, samt «kniv» og andre «truede», ikke tilstås tilstrekkelig oppmerksomhet fra politiet. Oppklaringsevnen er uhyggelig lav, med både ofre og vitner som tier heller enn å bli involvert. Verst, våre politikere har panisk islamsk berøringsangst og vegrer seg for å kalle en spade en spade, med det resultat at også vi, som Sverige, gradvis går fra vondt til verre. Frankrike er ikke bedre, kanskje ennå lengre kommet, med borgerkrigslignende tilstander grunnet liberalistiske globalister.

Dette er en «snøball» som bare ruller en vei, nedover. Jo mer sosialisme og jo mer fremmedinnvandring jo fortere forverrer det seg, i Norge også. Historien har nemlig vist at sosialismens knugende overformynderi overstyrer fagfolk og sistnevntes profesjonelle vurderinger og beslutninger, i politiet, i Forsvaret, i skolen, på sykehusene etc. Eksemplene er for mange til  opplistet her. Selvfølgelig demotiverende det, for mange av de dyktigste fagfolkene som gjerne finner seg annet å gjøre. Og slik forverres Norges evne til å levere viktige samfunnstjenester.. Fordi det vesentligste for noen synes å være at den politiske korrektheten ivaretas, bare et eksamenspapir fra en substandard høyskole eller universitet foreligger. Da spiller det ingen rolle at manges innsikt og erfaring som leder er fraværende, sågar at vedkommende ikke selv skjønner sin egen begrensning og lytter til fagfolk. Det hjelper heller ikke – tvert imot – at disse er en del av et gjennomsyret system, styrt av likesinnede og inflaterte overmodige.

Selv har jeg eksempelvis frekventert Chile siden 1970 og kjenner sosialist eksperimentet der. Med presidenten, sosialisten Allende, som omgav seg med kommunistiske ministre, ble landet nær ødelagt – før Pinochet grep inn som landets redningsmann. Ikke derved sagt at jeg forsvarer overgrep. Men deretter og fremdeles er landet det mest demokratisk og stabile i Latinamerika. Typisk ble industrien nasjonalisert, og folk med «partiboken» i orden ble tilsatt på topp, uten kompetanse og faglige forutsetninger. Noe som dagens oljerike Venezuela kopierer, og til overmål nå demonstrer; nemlig at slikt uvegerlig fører til økonomisk og annet kaos. De mest utdannede flykter gjerne landet (ca 3 millioner foreløpig) og den negative spiralen fortsetter; på engelsk beskrives det som brain drain. Kombinasjonen sosialisme og stor pengerikdom er opplagt destruktiv.

Hvordan står det egentlig til, med norske ledere i politiet (og ellers) høyt der oppe hva angår fagkompetanse og servicenivå etter årrekker med sosialistisk overformynderi, fremdrevet av politiske hensyn, nepotisme og vennetjenester? Min påstand, vi rygger baklengs mot stupet med middelmådighet til rors – som ei heller forstår sitt eget beste. Og verst, mye skjules og tillates. Det seneste flaueste eksempelet er den militære NH-90 skandalen som omtalt 5/2/19 på document.no). Hvem skal hjelpe å redde oss, ja landet?

Jeg var i Israel forrige uke og ble imponert. Der må de forsvare seg selv hver eneste dag, omringet av fiender på alle kanter. Men nødvendigheten av å måtte «hjelpe seg selv» har gjort israelittene tøffe og suksessfulle. Gutter som jenter har 3 års aktiv militær tjeneste, god erfaring til realisme og voksen opplæring; meget forskjellig fra dagens olje-Norge. Jeg sier ikke mer.

Dette innlegget vil helt sikkert ingen norske riksmedier trykke, jeg forsøker det ikke en gang. Dette sier noe om norsk tildekning og sensur. Derfor blir det kun gjennom nettstedene at brutal ærlig sannhet kan fremmes. I så måte er derfor den lille kristne uke-avisen Norge IDAG et hederlig unntak. Men så heter det også hver uke på dens fremside: Taler der andre tier.. En annen fast uke-skribent enn meg der er Michal Rachel Suissa, senest med kronikken «En ny Midtøsten-politikk? Hun blottlegger på en eminent måte hva lille demokratiske Israel heroisk står opp for og imot, om norsk og internasjonal hets og forvrengning som gjelder det rent jødisk- historiske og andre skammeligheter.

Etter at USA flyttet ambassaden til hovedstaden Jerusalem følger stadig flere land etter. Men Norge er etterslepende og nærmest kneblet gjennom Aps tidligere løgner og støtte til terrorist-organisasjonen Hamas – noe som har gjort dets fanatiske terrorist-ledere til dollar-millionærer. For penge-hjelpen fra «Givergruppen for Palestina» under norsk ledelse. Den bare fortsetter selv med vår ikke-sosialistiske(?) utenriksminister Ine Marie Søreide Eriksen til rors.«Hjelpen» når ikke frem til de trengende, det vet alle, den brukes mot det palestinske folket. En ubegripelig politikk samt penge-sløsende uforstand, til dels mot bedre vitende. Eksemplifisert også gjennom Norges mange antisemittisme resolusjons-avstemninger i FN. Har vi ingenting lært?

Under mitt besøk i Israel kjørte vi forbi den ulovlige beduiner-bosettingen Han el-Akhmar som Norge og Sverige sammen og helt uforståelig støtter. Den ser grim ut med boss og skrot, og angivelig uten tilfredsstillende sanitære forhold. En skjemmende skamplett på område C ikke langt fra innkjørselen til Jerusalem, direkte provoserende. At Norge og Sverige ikke er nektet ambassader i Israel tyder på meget stor tålmodighet fra landets side. Vi burde skjemmes, desto mer som Israel, for å løse problemet, bygget en helt ny bosetting til disse beduinene.

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.