Gjesteskribent

For maktmennesker, uansett hvem og hvor i verden, er «opposisjonelle» upopulære og tildels forfulgte. Slike bekjempes på de forskjelligste måter. Tildels rått. Både åpenlyst og i det skjulte. Alltid blir de opposisjonelle forsøkt forstummet eller eliminert. Også i demokratiske land.

Norsk grunnlov forutsetter ytringsfrihet. Men i vårt selvforherligende, sosialistiske offentlige rom er ytringsfriheten sterkt begrenset. Mest av bakmenn i det skjulte, såsom redaktører. Det er noe vi «ukonforme» samfunnsdebattanter erfarer stadig. I fine vendinger nektes våre samfunnskritiske leserinnlegg trykking. «Unnskyldninger» produseres løpende.

Demokratiet forutsetter debatt. Ikke regissert, men åpen virkelig debatt. Det igjen forutsetter medier som tillater det. Dessverre, i Norge praktiseres sensur i forbausende høy grad. Media vil selvsagt ikke innrømme det. Media representerer dessuten sin egen makt — også gjennom sitt eget avis-laug. Som langt på vei forhindrer oss i å kritisere dem… Hvordan er det blitt slik?

Tidligere var Aftenposten en høyreavis. BT var borgerlige venstre. Men såbestemte «noen» at Norge trengte pressestøtte… Redaktørene ble politisk fristilte, og ble gradvis til opportunistiske værhaner. Alle som en er siden gått til venstre, i pressestøttens/maktens tjeneste. Den eneste avisen som fremdeles viser sitt sanne ansikt er Klassekampen. En god avis som øverst på fremsiden ærlig proklamerer sin sosialistiske tilhørighet. A-pressen er eiet/ på lag med Ap og LO.

De andre store meningsbærende riksavisene er konforme og utydelige, og seiler tildels under falskt flagg. Debattmessig representerer Klassekampen takhøyde. De småkristelige avisene forkynner hovedsakelig et annet budskap, og til en engere krets. Konklusjon: Der er ingen lenger som tydelig står opp mot sosialistenes budskap. Er det latskap, feighet eller hva?

Over tid blir politisk makt både korrupt og uærlig, ja rå. Det skal jeg eksemplifisere. Makt må følgelig gå mer på omgang. Ellers tillates manipulering og farlig indoktrinering. Dette har skjedd her i Norge nærmest kontinuerlig. Helt siden Arbeiderpartiet, det lenge statsbærende partiet, politisk kuppet landet etter 2. verdenskrig. Det har tillatt ensretting, tildekning og tilsløring:

Eksempelvis vant vi ikke over de tyske troppene i Norge. Disse valgte selv å kapitulere etter at de «allierte» (uten Norge) sammen med Russland hadde nedkjempet Hitler-Tyskland. Det at Norge i 1940 overga seg (etter kun to måneders spredt og dårlig organisert kamp etc.) har Arbeiderpartiet etter frigjøringen desperat forsøkt åskjule. (Historikeren Hans Fredrik Dahl: «Vi vant såvisst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherrene.») Utrolig nok, men både statsminister, hans forsvarsminister og utenriksminister benektet kjennskap til kapitulasjonsavtalen av 10. juni 1940. Til tross for at samtlige personlig hadde attestert avtalens mottak i London, trygt i eksil. Når flere av landets fremste politikere slik viste seg villige til ålyve, slik de vitterlig gjorde sågar i rettssalen, er den maktpolitiske selvhevdelsen etter min mening nærmest grenseløs. Skamløs er et annet ord.

Om mytene og mye annet skapt etter freden av sosialistene refererer jeg til boken Makt Myter Media. Den kom ut før Stortingsvalget ifjor og ble – selvfølgelig – effektivt tiet ihjel i det offentlige rom. Men vær sikker, hadde Arbeiderpartiet gjennom media kunnet harselere boken som usann ville det skjedd. Redaktøren for denne antologien heter Frode Fanebust. Han er sønnesønn av Toralv Fanebust som ble fengslet i 1946 nettopp for å  våge å stå opp mot Arbeiderpartiet under det grunnlovsstridige og politisk pregede Landsvikoppgjøret etc. (Professor i rettsvitenskap Jon Skeie: «Vi har aldri i vår historie hatt sådan rettsløshet.») Fanebusts uredde uselviske kamp gjaldt Gerhardsen-regjeringens usannheter, bl.a. alvorlig underkjennelse av kommunistenes norske motstandskamp. Hans arkiv og nedskrivninger fra okkupasjonstiden (og den tidlige fredstid) ble oversendt Riksadvokaten. Mottak ble erkjent. Men deretter og bemerkelsesverdig «forsvant» hele denne pakken av informasjon som satte sosialistene i sitt rette lys. Vær ikke i tvil, pakkens «forsvinning» var bevisst. Var det ikke fordi kopi var gjemt vekk ville historien idag ikke kunne gjenfortelles av sønnesønnen (gjennom hans bok «Krigshistorien») som overtok arkivet.. Disse forhold, ren historieforfalskning, nekter Arbeiderpartiet selv nå 70 år senere å vedkjenne seg. Som et skolevesen, under deres dominante ledelse, har gjort mulig. Det viser samtidig helt klart at tildekningensstrategi bevisst ble valgt.

For slik tildekning har Arbeiderpartiet hatt media og mange på sin side. Slike som ikke gidder eller bryr seg mht dyptpløyende etterrettelighet, men kun om sin personlige karriere… Hvordan media, den 4.statsmakt, kan forsvare stadig å bryte grunnloven ved ikke å etterleve paragraf 100 om ytringsfrihet, er nasjonalt ytterst demoraliserende, ja egnet til dyp bekymring. Om riksmedia da ikke er på hemmelig parti med den skjulte makten som rår? Selv nå, med en borgerlig regjering? Faktisk, etterhvert ser det slik ut. Hva slags (u)demokrati har vi da fått?

Mitt anliggende, min kamp er for sannhet, for en balansert virkelighet. Derfor i denne kronikks avslutning finner jeg det naturlig først å kvotere ett tankevekkende utsagn fra Frode Fanebust: «Sannheten er krigens første offer, sies det gjerne. I Norge ble det anderledes, slik også vår krig var annerledes enn de fleste andres. Hos oss ble sannheten fredens første offer». Følgelig protesterer jeg sterkt på hvordan norsk riksmedia, i sin nylige sommerlige nyhetsdekning lettvint og unøytralt har refererert til krigene både i Israel og Ukraina. Riksmedia burde ta lærdom av det nettopp siterte , og å referere heller enn som leiesoldater (eller – bitt av giften?) å bedrive politikk. Iallfall så lenge de pretenderer å være nøytrale. Det er alt annet enn nøytralt med «agenter» som Sidsel Wold og Mads Gilbert som NRKs «megafoner».

De kristne synes også å ha blitt til «opposisjonelle» i deler av verden. I Midt-Østen forfølges de nå på det grusomste. Dette får relativt liten oppmerksomhet i riksmedia.. Selv om det gjelder terror mot små minoriteter innen autoritære halshuggende islamistiske regimer. Minioriteter som virkelig fortjener humanitær hjelp. De kristne lever både stille og fredelig, men blir likevel behandlet som farlige opposisjonelle. Årsaken til at riksmediene ikke befatter seg med denne opplagte terroren kan kanskje ligge i en lenge bevisst norsk avkristrining, først og fremst fra dem som fremhever sosialismens fortreffelighet –  at bare den og ikke Guds-tro skal dyrkes. Den norske kirkes milde budskap og moral er intet å frykte. Uten tvang til kirke-gang, ei heller til fellesskapets besvær eller forsakelse, må der være andre politiske(?) beveggrunner. Spesielt når voldelige religioner og fremmede kulturer er langt farligere. Men etterhvert, på tvers av parti-skiller er det å håpe at majoriteten i det norske folk virkelig får øynene opp for realitetene.

 

Dan Odfjell, samfunnsdebattant.

 

 

Kronikken sto på trykk i avisen Norge Idag torsdag 14. august 2014

 

Les også

Sannhetsmessig tillitskrise -
Sosialistene mauler -
Globalistene blant oss -
Ap og humanitet -
Fremmedfrykt, rasjonell? -
Hillary Clinton -
Godhetstyranniet -

Les også