Under denne overskriften i document.no fulgte en kronikk hvor Christian Skaug forklarte oss hvorfor et vestlig folkelig «opprør» synes på gang. Han tok utgangspunkt i det i Norge sterkt underrapporterte presidentvalget i Østerrike nylig. Selv om hele-halve makt-Europa skalv ved tanken på at misnøyen fra grasrota skulle bli altfor synlig. For slik å kunne ende-vende det udemokratiske, og for oss nordmenn, fordyrende EU. Til en europeisk folke-bevegelse for forandring. Inspirert av østeuropeerne som vet hva mangel på reelt demokrati og frihet samt styring ovenfra og utenfra betyr. Selv frykter jeg borgerkrigslignende tilstander. Med EU-kollaps som følge.

Norbert Hofer fra Frihetspartiet tapte knepent til den selverklærte uavhengige president-kandidaten Alexander Van der Bellen, tidligere De Grønne. Og bak sistnevnte måtte de to dominerende etterkrigspartiene, sosialistene og kristendemokratene, begge pent seg stille. I håp om noenlunde å redde ansikt – etter i første valgomgang å ha blitt slått fullstendig ut.

Men redde ansikt gjorde de knapt. For avstemningen viste omtrent 50-50 og med all tydelighet at folk for alvor har begynt å reise seg. Mot den galskapen som innvandrings politikken i Europa tillater. Og for nasjonal suverenitet. En sivilisasjons-krise er under veis – hovedsakelig fordi de tradisjonelle partiene svikter sine velgere og nasjonale tradisjoner og interesser. Til fordel for det uklare fremmede og håpløse overnasjonale uregjerlige EU. På bekostning av den opprinnelige befolkningen, land for land.

ANNONSE

Det siste dramatiske er at EU-president Juncker etter valget opplyste at Brussels var beredt til å sjalte ut Østerrike (av alle beslutningsorganer) dersom den EU-kritiske Norbert Hofer hadde blitt president…EU, som en skikkelig ulykke er blitt, har nemlig gitt seg selv mandat til gjennom trusler og sanksjoner å påvirke og straffe nasjonale valgresultater.

Men heldigvis, det vil ikke Polen finne seg i. Og regjeringen der er nå i full konfrontasjon med Brussel. De står opp mot overnasjonale arrogante Brussel byråkrater. Og har støtte fra Ungarn som lenge har protestert mot EU-tyranniet. Dette minner om Berthold Brechts syrlige bemerkning om DDR regimet, nemlig at «Folket har grovt sviktet regjeringens tillit, så regjeringen må oppløse folket og velge seg et nytt…». Ja, det kan sannelig se slik ut – gjennom import av allslags mennesker fra Midtøsten og Afrika. Som forståelig nok er bedre tilvant diktatoriske tilstander.

En annen, men lignende protest bevegelse ser vi USA. Folket vil ha Donald Trump (hvem-som- helst, bare ikke en person som representerer de glatte konforme hovedstads-opportunistene…). Media mobber Trump. Om enn i noe mindre grad – de latterliggjorde også Ronald Reagan. (Tenk, en skuespiller som President..) Reagan ble ikke bare valgt, men ble kanskje den beste, mest respekterte presidenten i USA i moderne tid.

Folk er lei av «hakket i platen» som kjører og snakker på autopilot. For mye forsnillet tullprat og for lite substans og fremdrift, foruten virkelige ledere. I Europa – rent bortsett fra en farlig svinnende nasjonal suverenitet – gjelder motstanden først og fremst den multikulturelle unasjonale kursretningen. Som drevet og dirigert av media og av utenomparlamentariske makteliter. Uten folkeavstemning. Tredd ned over ørene på oss. Av «profesjonelle» heltidspolitikere og journalister som ikke har begge beina på jorden. Noen tilsynelatende bare venstrefoten…Som har fjernet seg fra det å representere vanlige fornuftige arbeidsvillige folk, i alle verdiskapende yrker, og fra alle samfunns lag. Som tenker mest på seg selv, ære, gjenvalg og privilegier.

Mottoet til folk flest må derfor bli: Ut med slike, ved første og beste korsvei. I Norge har vi sjansen gjennom Stortingsvalg neste år. For når makteliten er mer opptatt av egne taburetter, enn det å tjene folket (vi som tross alt har gitt dem tillitsvervet) da kommer vi raskt til punktet der vi sågar tverrpolitisk finner å måtte slå oss sammen, mot «eliten». For å forsvare våre egne og landets beste interesser. Opp mot retorikk og politisk teoretisk svada, som at «ting vil gå seg til» eller at vi bare må «venne» oss til det. Nei, de som må venne seg til forandring er makten selv. Det gjelder også Høyre. Dog i Norge vanskeliggjør lang tids sosialistisk propaganda og egen prektighet en kursendring. Fordi vi mangler en reell korrigerende motpol: Vi har ikke en eneste landsdekkende dagsavis som noenlunde «upolitisk» holder makten i ørene. Det er fatalt for et demokrati. Jeg kaller vårt et skinn-demokrati og den offentlige samfunnsdebatten regissert. Demokratiet er ikke lenger for folket, det er «overtatt» av en ny og uansvarlig overklasse. Som tildels inkluderer suspekte ledere av statsselskaper og endel topp-byråkrater.

Konklusjon: Også i Norge stemmer vi snart på «hvem som helst» bare ikke en som vil at tingenes tilstand skal fortsette…Og den personen og det partiet som norsk riksmedia går mest imot kan, med rimelig sikkerhet, antas best skikket til å representere folk flest… For riksmedia står ikke for sannhet, ei heller for reell forandring. Nettopp fordi forandring vil gå de «privilegerte» midt imot. Slutt derfor å abonnere på riksavisene. De forstiller seg, og lyver sågar mot bedre vitende. Ikke støtt bedrageriet. NRK, som gjennom lisensbetalingen i realiteten stikker av med mesteparten av pressestøtten, er ikke bedre. Også de går de makt-konformes ærend, ved en meget politisk selektiv rapportering. Som nesten alltid går i en bestemt retning.

Om jeg kunne, det første jeg ville gjøre var å kansellere pressestøtten som ikke gir mangfold, men snarere tvert imot. Og som koster samfunnet ikke bare unødig masse penger, men tillater tingenes tilstand å fortsette. I USA vil media ha Hillary Clinton, dvs en fortsettelse av Washington. Grunn god nok til å håpe på uredde Donald Trump. Det var forkastelig hvordan norsk media med grove overfladiske usannheter mobbet kandidaten.

Jeg husker ikke hva norsk media mente om Reagan. Men jeg er rimelig sikker på at de tok feil. Uten at jeg tror de noensinne vil innrømme hverken det eller noe annet. Akkurat det er jo en dyd som ikke står sterkt mht journalister og politikere. Nok en grunn til forandring, gjennom et snarlig protest valg. Med umiddelbar avvikling av all pressestøtte, direkte og indirekte. Den har forlengs utspilt sin rolle, om den noengang hadde det. Om jeg ikke husker feil var det Ap som argumenterte mest for den. Angivelig for å sikre mangfold… Men samtidig for å redde A-pressen…De borgerlige må ha sovet i timen.

 

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629