Gjesteskribent

September 1970, pressen venter på at Per Borten skal komme ut med sin regjering. Det var ingen Handmaids Tale-drakter den gangen. Foto: Dagbladet Navngivelse, ikkekommersiell, ingen bearbeidelser (CC BY-NC-ND).

I tidligere tider hadde vi ministre som tenkte og uttalte seg på stående fot, ikke som programmerte roboter med basis i parti-rådgivere en på hver finger, som for tiden.. Dette gjaldt statsministre som Aps Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, og borgerlige Kaare Willoch og John Lyng. Og personligheter som Bent Røiseland og Einar Førde.

Nå synes mye annerledes. Jens Stoltenberg brukte 2 døgn etter 22/7 på å komme ut av rådgiver-skapet og fikk seg stukket en ferdig-skrevet tale i hånden (av Hans Kristian Amundsen) for å si han tok «ansvar» for 22/7, ved å bli sittende….Statsmanns-verdig? Og statsminister Erna Solberg synes på autopilot «globalist-EU-programmert» knapt uten nasjonal forankring, ei heller forklarings-vilje….Man må stille spørsmålet, er det rådgivere eller andre enn dem vi har valgt som i virkeligheten styrer landet? Eller forklares det forvokste byråkratiet med at nær alt nå delegeres? Vi ser at folkelige politikere som snakker direkte og oss nasjonalt velmenende, men som ikke er parti-underdanige og/eller politisk korrekte, de blir hetset og brutalt klubbet ned. Det siste og verste eksempelet var Sylvi Listhaug. Dette tyder på alt annet enn oppriktige demokratiske tilstander, nei et Norge ødelagt av ensrettede riksmedier ensidig, demokrati-forstyrrende, Samt med en selvpålagt sensur som påminner oss det gamle Sovjet.

Hva vi samtidig opplever, er Europa «demokrati- og ytringsfrihets-forvitret» med store og økende motsetninger.  Sistnevnte står mest mellom hva vi kan kalle føderalistene (EU tilhengere) og nasjonalistene (EU motstandere). Sistnevnte påpeker enkelt og korrekt at EU slett ikke er demokratisk, men stadig mer «fjernt fra oss folket» blitt. Samt styrt av overnasjonale makt-byråkrater (Jean Claude Juncker..)  og andre skjulte krefter som klart tenderer seg diktatoriske, iallfall innenfor et skjørt og ufullstendig EU-byggverk. Blant annet fordi, utenfor nasjonalstatenes rammer finnes det ikke et naturlig demokratisk fundament: det passer det ikke å erkjenne…

Blant EU tilhengerne (populært omtalt som globalistene) tilhører de fleste den såkalte «en-verden-utopien» dvs med påståtte handels- og andre fordeler innenfor en felles ytre mur. Men denne fiktive muren «knuser» samtidig «en-verden» utopien fordi EU uansett sloss og gjør det både handels- og valutamessig med USA, Russland, India, Kina og Japan, bare for å nevne de største konkurrentene.. For «muren» den er ikke absolutt og er høyst porøs. Den tillater blant annet farlige inntrengere fra den tredje verden, med en fremmed religion (islam) og kultur med farlige nedsider; jeg nevner narkotika og kriminell voldelig virksomhet, samt terror i Allahs navn for religionens utbredelse.

Når det dessuten i økende grad samtidig tukles med ytringsfriheten innen EU, tjener det et pretendert godt system ekstra dårlig. Derved påskyndes en prosess mot diktatur og undertrykkelse. Deri ligger den store faren som ihuga globalister og sosialister (nå mye i felleskap) plent velger å overse. Og den mangfoldige «borgerlige» siden av fritenkere, kreative individualister og entreprenører kan vanskelig samles politisk, de kristne inkludert. Dette er de borgerliges handicap, opp mot de mer i-takt-marsjerende sosialistene som ulykkeligvis samtidig dominerer mediene i den vestlige verden. Viktigheten av media-makt er lært fra det tidligere totalitære Sovjet, med formål om å desinformere og manipulere folket.

Winston Churchill sa noe om at av alle dårlige styringssystemer er demokratiet det minst dårlige. Men vesentlig, det forutsetter at regjeringsmakten tillates å gå på omgang, at taperne respekterer velgernes dom. Til det trengs noenlunde frie, homogene og siviliserte velgermasser som respekterer systemet. Det siste kan bli farlig sviktende (som vi ser det selv i USA) når en side, for nåværende tilfelle, venstresiden, til de grader kontrollerer media. Som grovt misbruker makten mot en lovlig valgt president, sågar i åpen erklært dis-respekt for det grunnlov-dikterte systemet. Det hjelper lite at Donald Trump faktisk holder hva han lover, ja hva han folkelig ble valgt for under valgkampen – som entydig inkluderte det å bygge en grensemur i sør. Noe demokratene selv argumenterte for da de hadde makten, men ikke fulgte opp. Et sørgelig skue å bevitne det nå skitne spillet som får utfolde seg i det landet som aller mest utpeker seg som verdens beskytter opp mot totalitære regimer. USA er ikke perfekt, hvilket land er det? Men i ly av deres atomparaply har blant annet Norge vært beskyttet med et nærmest ikke-eksisterende forsvar. Dersom noe Nato-land har råd til forsvar, er det vel oljerike Norge.

Men tilbake til norsk samfunns-forvitring: under kronikken «Lagmannsretten krenker folkestyret» tok Ragnar Larsen for seg Eirik Jensen-saken spesielt, men med en samtidig bredside mot det ytterligere svinnende folkestyret, for tilfellet til fordel for «bestemmende» embets-dommere. Nemlig gjennom Stortingets vedtak om eliminering av vårt folkelige jury-system som gir ytterligere spillerom for elitene…Han konkluderte slik: «Tilsvarende skjer på en rekke samfunnsområder. Maktspredning virker for uopplyst enevelde. Elitene gnager på folkets suverenitet. Makten skal rå, ikke folket».

Vi, folket, står tydeligvis i veien for makten, vi er blitt dens motpol. Noe er riv ruskende galt når makt-politikerne motarbeider sine egne-representerende. Det kan bare bety at politikk er blitt et falskt egoistisk skuespill. Samt at vår fire-parti regjering er impotent hva angår implementering av forandret ikke-sosialistisk kurs; av redsel for hva, riksmedienes hetsende makt?

Dan Odfjell, Samfunnsdebattant.

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!