Kommentar

For noen tiår siden, da Fremskrittspartiet ennå var ungt og ferskt og en tidligere sukkerdirektør slet livet av seg for å legge avstand til sperregrensen, ble Hagens flokk ofte omtalt som et misnøyeparti. Det var ingen tvil om at kallenavnet var ment fornærmende; i bunn og grunn var det noe galt med mennesker som valgte parti ut fra at de ikke var fornøyd – om de hørte til på høyresiden, vel å merke – og i særdeleshet dersom misnøyen var slik orientert at de nevnte ikke fant seg til rette i noen av de mer aldersstegne politiske grupperingene. Hvordan det hadde seg at skuffede konservative velgere var de eneste som ikke hadde lov, sånn etisk sett, til å skape økt partimessig meningsmangfold i riket, vet jeg ikke, men slik var det åpenbart, gitt ordbruken til de etablerte og tilfredse.

De gamle tankene om misnøye- eller protestpartier og -bevegelser rant meg atter en gang i hu under den like langvarige som stygge presidentvalgkampen i USA, som nå heldigvis er over. Herr Trump slo fru Clinton, opprøreren vant over det bestående maktapparatet i både eget parti og Washington for øvrig. Ennå er det mange på begge sider av Atlanteren som ikke riktig har maktet å fote seg etter «sjokket,» som er usikre på hvilke regler som fremover kommer til å gjelde i det politiske landskapet. Usikkerheten får et generelt preg ved at det ikke engang er et halvår siden rebeller sørget for et uventet Brexit-resultat ved folkeavstemningen i Storbritannia, også da mot «de ansvarliges» anbefalinger og meningsmålingsinstituttenes forsikringer. Hva er det som skjer i verden? Er det vi har opplevd i de to store engelskspråklige landene bare begynnelsen på en bølge av forandringer som vil kunne ramme vesentlig bredere, og kanskje endatil dypere?

Jeg er åpenbart ikke Gud og kjenner ikke fremtiden; heller ikke jeg kjenner den, skulle man kanskje presisere etter at de mange offisielle prediktorene og «aille sju slaga» av såkalte eksperter, om ikke flere, gikk så kapitalt i baret enda en gang. Mitt svar på spørsmålet har følgelig ingen som helst autoritet over seg, men her kommer det likevel: Trolig ja. En begrunnelse er nødvendig for å øke troverdigheten i alle fall noe.

Trumps felttog mot det bestående – for det var intet mindre enn et opprør han, og i noen grad også Bernie Sanders hos Demokratene, ledet – var en voldsom misnøyesytring eller protest mot en samfunnselite som ikke bare vet å berike seg på middel- og arbeiderklassens bekostning, men som også er gjennomført løgnaktig i sin kommunikasjon med folket. Man taler med én tunge på Wall Street, med en annen til den jevne mann, som fru Clinton selv innrømte det i en av mange Wikileaks-avsløringer under valgkampen. I klartekst: Det amerikanske folket har demonstrert at de ikke lenger tror på de glattungete politikerne, eller «på Washington» som man sier der borte, slik europeerne sier «på Brussel.» At misnøyen tok ordentlig fyr, var kanskje både på grunn av og på tross av Trump, som samtidig tiltrakk seg mange og støtte mange fra seg. Det folkelige sinnet var uansett betydelig, og av sinnets glør formes foraktens aske, som ikke kommer til å forsvinne bare fordi dette ene valget er over.

Opprøret vi så selvorganisere rundt The Donalds kampanje, er nemlig slett ikke noe eksklusivt amerikansk fenomen, vi har sett manifestasjoner av samme i Europa også – Brexit er alt nevnt – og det er ingen gitt å si når og hvor neste utbrudd av misnøye med/motstand mot den til nå eksisterende politiske orden vil komme. Kanskje blir det til og med på «a theater near you.» En gjennomgang av hvilke valg som står for døren rundt omkring, kan gi en pekepinn om hvor det er mest trolig at folkemakten neste gang vil føyse «le ancien regime» til side.

Andre omgang av presidentvalget i Østerrike ble underkjent etter klage fra Norbert Hofer og Folkepartiet (FPÖ); det vil finne sted på nytt søndag 4. desember. Det opprinnelige valget var debattmessig sterkt preget av den europeiske migrantkrisen. FPÖs Hofer (slagord: Østerrike først!) vant klart i første omgang, men tapte knepent for den rød-grønne kandidaten i andre. «Uregelmessighetene» (eller var det fusket?) som fant sted ved opptellingen av denne andreomgangen, ble av mannen som vant, den tidligere lederen for De Grønne, Van der Bellen, omtalt som «ubetydelige,» men de var likevel betydelige nok til at Forfatningsdomstolen måtte bite i det sure eplet og erklære valget ugyldig. Slikt er ikke akkurat noen prestisjebeslutning i et demokrati; den ble sikkert ikke fattet med lett hjerte. NRK-omtalen var typisk: «Høyrepopulisten Norbert Hofer får en ny sjanse.» Det skal bli spennende førjulsunderholdning å følge omvalget, ikke minst å se hvordan vår statskanal igjen demonstrerer demokratiske balansekunstner.

Nederland holder parlamentsvalg i mars 2017. Geert Wilders og hans Folkepartiet for Frihet og Demokrati har vært ledende i flere år innen den europeiske nye høyre-bevegelsen, men gjorde ikke noe godt valg forrige gang. Nå ligger de på målingene an til klar fremgang, til en mandatvekst som gjør at de vil knive med den nåværende statsministerens parti om å være størst. Men det er selvsagt en lang vinter igjen før valget faktisk finner sted. «A week is a long time in politics,» sa britiske Harold Wilson for lenge siden, og fire måneder er vesentlig mer. Man får bare smøre seg med tålmodighet mens hollenderne gjør sin daglige dont, eller fortsetter å være likegyldige, og så får vi andre registrere resultatene når tiden er inne.

Også to store europeiske land har valg neste år. Det franske presidentvalget er berammet til om våren, mens Tyskland først har presidentvalg i februar (den tyske presidenten har, som den østerrikske, en først og fremst seremoniell rolle), deretter valg til Forbundsdagen ut på høsten. I begge stater er hovedspørsmålet følgende: Vil de såkalt høyrepopulistiske (NRK-språk) partiene fortsette sin fremgang?

Front National har en broket forhistorie (når sant skal sies, gjelder dette på et eller annet vis de fleste partier, men man snakker høyt om slikt bare når høyresiden omtales), men er nå det ledende nasjonalkonservative partiet i Frankrike. De ligger stabilt godt an på meningsmålingene og har også prestert kraftfullt ved tidligere valg. Det er sannsynlig at Marine Le Pen blir én av to kandidater som til sist gjør opp om president-verdigheten i landet. Hva mer er: Hun kan vinne. Taper hun, så trolig til en konservativ konkurrent som ligger nært opp til Le Pens parti i verdispørsmål.

Alternative für Deutschland (AfD) er bare litt over tre år gammelt, men har vokst frem som den viktigste organiserte målbærer av tysk protest mot Merkel og de andre tradisjonelle politikernes åpen dør-«humanisme» overfor migrantinvasjonen. Partiet har gjort det storveis ved flere regionalvalg. Vil de klare å sette den eksisterende makteliten på plass også ved det viktigste valget, til Forbundsdagen? Ytre forhold, ikke minst terrorsituasjonen og det allmenne demografiske trykket mot Tysklands grenser, vil garantert spille en rolle for utfallet. Hokke som: Det blir ytterst spennende å se hva som skjer. At også tyske moderate (for dét dreier det seg om, ikke en slags hitlerismens gjenfødelse, uansett hva bladsmørere forsøker å gi inntrykk av) kan begynne å fungere til beste for eget land uten å hemmes av en historisk-politisk fotlenke som tvinger dem til å motta og betale for alt og alle, er nå «höchste Zeit.» Andre verdenskrig er veldig lenge siden og skal ikke brukes mer til å svinebinde nye generasjoner tyskere.

Vi skal jo ha et valg her hjemme også i 2017, Stortingsvalget til høsten. Er det grunn til å tro at nasjonalkonservative strømninger vil bli mer merkbare ved dette? Neppe, kan man frykte, ganske særlig fordi det like lite finnes noe slikt parti representert på Stortinget i dag som det gjorde ved forrige korsvei, men også fordi vi her til lands har kunnet «soften the fall,» altså de økonomiske konsekvensene massemigrasjonen har ført med seg i hele Vest-Europa, ved hjelp av oljepenger. Flere partier tolererer mer eller mindre klarttalende nasjonalkonservative enkeltstemmer, som Hallgrim Berg i Høyre, men partiledelsene bekjenner seg rund baut til en annen ideologi. Ikke minst gjelder dette Fremskrittspartiet, som paradoksalt nok for drygt 20 år siden tok et oppgjør med sin unge og liberalistiske fløy, men der samme retning etter hvert krøp tilbake igjen inn i partitoppen. Partiet er grunnleggende liberalistisk, men har en til Norge å være sterk nasjonalsinnet fløy (Listhaug, Tybring-Gedde, Andersen og ganske mange andre) som øver betydelig innflytelse over Frp-strategien. De representerer den beste politiske beskyttelsen vi for tiden har mot vettlaus globalisme og jeg håper riktig mange vil innse dette når valget kommer, men dét temaet får vi komme tilbake til senere. Hovedbildet hva vårt land angår er likevel langt fra lystelig når det gjelder mulighetene for å få gjeninnført et Norge først-prinsipp i all vår politikk, iallfall ikke i det korte perspektivet. Også på dette området lunter vi nordmenn etter utviklingen i land det er naturlig å sammenligne oss med. Bare lite av den eksisterende misnøyen omsettes i politisk handling. Det håp som måtte finnes om en grunnleggende oppvåkning, synes foreløpig ikke å være særlig velbegrunnet.

Men i Nord-Amerika og Europa for øvrig, og ganske særlig i Sentral- og Øst-Europa, er det all grunn til å spå at protestene og opprøret mot politisk, økonomisk og demografisk globalisme vil øke i styrke selv om Hillary og hennes mange gode hjelpere med bindinger til Wall Street og Davos ikke klarte å stoppe outsiderne fra å tilrive seg politisk makt ved US-valget. Om Trump med meningsfeller virkelig makter å endre kursen på den amerikanske samfunnsskuta, gjenstår å se. Det blir garantert ikke uten betydelig motstand i så fall. Mange mektige i USA har både globale reflekser og «private vested interests» i sitt hjemlands militær-industrielle kompleks (et uttrykk først myntet av Dwight D. Eisenhower på 50-tallet, og han var en mann som visste hva han snakket om) og gir sikkert ikke opp interessekampen bare fordi de har tapt et valg. Arbeidsløse i rustbeltet og andre alminnelige, hvite amerikanere får det ikke lett, heller ikke under de neste fire årene. De har likevel nå sett at mobilisering og handling kan gi resultater som stemmer til optimisme, til håp: Opprøret mot den politiske sentralaksen og etablerte makteliten på både venstre og høyre side av Atlanteren, kommer ikke til å stilne.

For det er selve tidsånden som har endret seg, det er bare ikke riktig oppdaget enn si forstått ennå rundt om i redaksjonene og tenketankene. De kommer nok etter om litt som de bruker. Den økonomiske så vel som sosiale middel- og underklassen er ved å finne sammen i protest mot styringselitene i Washington, Brussel og andre hovedsteder. I økende grad innser folket at de er blitt holdt for narr, at de er blitt løyet til. Velstandsøkningen for de mange er uteblitt samtidig som de ser rundt seg en heterogenisering av egne samfunn og nasjoner som de ikke liker, langt mindre har bedt om eller mente å stemme for. Misnøyen vil få konsekvenser som vi ennå bare har sett begynnelsen av.

Ikke bare nordmenn er trege i reaksjonene, det gjelder andre europeere og amerikanere også. Men vinden har snudd, endringer i folks oppfatninger og holdninger er i kjømda. De liker ikke glansbildet makteliten har hengt opp foran dem, og kommer til å rive det i stykker. Det blir neppe vakkert, men globalistene har seg selv å takke. De og deres medløpere har sviktet folket som tiltrodde dem å styre på våre alles vegne. Før eller senere blir de sparket ut.