Ha ingen angst, det ovenstående er det eneste jeg skal skrive på tysk denne gang (jugekors). Oversettelsen lyder som følger: «Er Putin skyld i alt?» Forklaringen på valg av tittelspråk skal søkes i assosiasjonen til Friedrich Holländers uforlignelige kabaretsang fra 1931, «An allem sind die Juden schuld,» der han dryppende ironisk påpekte det urimelige i nazistenes monomane anklager mot jødene for å stå bak alt fra prinsen av Wales’ tvilsomme sexualadferd til dårlig sommervær til hunders obstipasjonsproblemer. Dessuten skal tillegges at jeg fant det rakkeraktig fristende å utsette potensielle lesere for en overskrift de fleste ville ha problemer med; man må kunne tillate seg å være litt uskikkelig i blant.

Hovedtemaet er altså urimelige beskyldninger, men denne gang rettet mot Russlands egenmektige president, og jeg skal straks komme til eksakt hva som utløste responsiv skrivekløe fra min side. La meg bare først klargjøre følgende slik at jeg ikke må skyte ned alt for mange stråmenn i etterkant av gjennomlesningen av det som kommer: Mimisbrunnr er slett ingen Putin-beundrer, en tilbakeholdenhet som bunner i både politiske, historiske og ideologiske forhold. I realpolitikkens verden innebærer denne skepsis grensende til avstandstagen likevel ikke at jeg ikke mener at vi i Vesten, i særdeleshet vi som bor i et lite naboland, bør beflitte oss på å ha et gjensidig respektfullt og godt samarbeid med dagens Russland. Det strategisk ukloke i vår nåværende von-oben-herab (tysk igjen, det er en slik dag…), nesten fiendtlige holdning overfor vår store østlige granne har jeg tidligere gitt uttrykk for. Enten man liker det eller ikke, så er det et uomtvistelig faktum at Putin støttes av en betydelig majoritet i det russiske folket. Ønsker man et konstruktivt forhold til det Russland som faktisk finnes, «som eksisterer i den objektive materielle virkeligheten uavhengig av oss» som det het i marxistiske grunnsirkler i gamle dager, ønsker man et saklig naboforhold til nytte for både dem og oss, så er man simpelt hen nødt til å etablere et modus vivendi med putinismen.

Men så til Putins evige skyld i henhold til samtidens mediale virkelighetsbeskrivelse her i vestverdenen, og denne gang skal vi til presidentvalgkampen i USA, til dem som står på Esel-siden av politikken, altså The Democratic Party. Som så mye annet, har også disse gjennomgått Change de siste tiårene, og årets kåring av Hillary Clinton som presidentkandidat ville nok fått mange fordums demokratiske storheter til å rotere i graven med betydelig vinkelhastighet. Alt det lar vi ligge, inklusive om forandringene har vært på godt eller vondt, for det er forklaringen fra sentrale Parteigenossens side (OK, nå er det et løfte: ikke mer tysk i denne artikkelen!) på avsløringene av at man derfra aktivt, unfair og ved hjelp av løgner hadde støttet Clinton mot Bernie Sanders under primærvalgkampen, som får øyenbrynene til å gå i været: e-postavsløringene er angivelig Putins skyld, for russere skal ha hacket seg inn i demokratenes dataservere i den hensikt å hjelpe frem en mer russervennlig president (the Donald, selvfølgelig) i USA! Vi tar det en gang til: Partiets indre krets, Democratic National Committee som inntil helt nylig var ledet av congresswoman Debbie Wasserman Schultz, har gjort noe ulovlig, iallfall noe dypt uetisk i en demokratisk (i dobbel mening) valgkamp, nemlig gripe inn i det som skulle vært en rettferdig nominasjonsprosess, og når dette så blir avslørt, da legges skylden på … Putin?! En så magstark bortforklaring av egen rolle har jeg ikke hørt siden Nixons velmaktsdager, den gang daglige Watergate-avsløringer preget nyhetsbildet. Litt av samme følelse fikk tydeligvis også Dagbladet, som for en gang skyld fant å måtte skrive noe Clinton-kritisk til tross for at slik omtale vanligvis reserveres for herr Trump, selve Hin Onde som for tiden i følge avisen er hovedtalsmann for alle bakstreverske, rasistiske og sexistiske, hvite menn som prøver å hindre fru Clintons historiske klatring mot toppen.

ANNONSE

Jeg er jo ikke ukjent med at mye svinsk skjer i politikkens verden, både under valgkamper og ellers, og jeg vet dessuten at mange mener angrep er det beste forsvar, men spørsmålet trenger seg likevel frem: Finnes det overhodet ikke noen moralske sperrer politikere imellom for hvilke midler som kan brukes for å slippe å ta ansvar for egne gjerninger? Spørsmålet blir ytterligere aktualisert ved at før nevnte Wasserman Schultz, kvinnen som måtte gå på dagen i forsøk på skadebegrensning etter at de aktuelle e-postlekkasjene viste hvor omfattende og systematisk herr Sanders var blitt motarbeidet for å hjelpe fru Clinton frem til nominasjon, fikk ny jobb hos selvsamme Hillary bare to dager etter avgangen fra det sentrale partiapparatet. Man hjelper sine venner og bekjemper sine fiender i USA som i andre land, såpass er overtydelig. Svaret blir derfor et klart nei, det finnes ingen moralske sperrer for maktklatrerne. Noen politikere illustrerer denne empiriske sannhet tydeligere enn andre, og for tiden gjør ingen det med større selvsagthet og suverene forakt for spilleregler enn the Clintons, i alle fall slik deres omgjenge med e-poster reflekterer virkeligheten. Man mistenker at det i dag finnes mange innen det demokratiske partiet som skulle ønsket at akkurat disse tekniske nyvinningene for alltid hadde forblitt uoppfunnet.

Tror jeg det er tøv at russere, kanskje til og med russere i Putins sold, står bak hacking av demokratenes server(e) og lekking av inkriminerende informasjon til publikum like før demokratenes landsmøte? Kjære vene, det har jeg da ingen formening om, ikke engang forutsetning for å mene noe om all den stund herr Putin ikke ringer meg hver gang hans sikkert velfungerende etterretningsapparat begir seg ut på røvertokt i dataverdenen. Derimot mener jeg å vite at alle stormakter på mer eller mindre sjarmerende, mer eller mindre lovlige måter systematisk innsamler informasjon som kan komme til å bli nyttig for dem, på et eller annet vis, i et eller annet tidsperspektiv. Dette gjelder uten unntak; å tro noe annet er bare naivt. Trolig er informasjonsinnsamlingen endatil nyttig for spillet landene imellom, for slik sikres at man holdes orientert om de andres hensikter. Selv små stater som Norge gjør det samme; Mozart ville kanskje påpekt at così fan tutte. Det er blant annet derfor at man ikke skal sende sensitive e-poster fra usikre servere, noe en gammel traver innen Washingtons maktkorridorer som fru Clinton for lengst burde ha lært seg om hun hadde akseptert at allmenne regler gjelder også for henne. Det er med andre ord knekkende likegyldig om det er russere, klåfingrede amerikanere eller andre som har hentet frem informasjonen denne gang, det viktige er innholdet.

Det er hva dette angår at ledelsen i Det demokratiske partiet så ettertrykkelig er tatt med buksene nede, eller la meg heller si med hånden i honningkrukken slik at ikke feil assosiasjoner oppstår rundt akkurat Clinton-familiens maktspill. Demokratene brukte særdeles udemokratiske metoder og talte dessuten gjentatte ganger usant i forsøket på å skjule sin egen svinaktige oppførsel overfor den ene av to hovedkandidater ved årets primærvalg, venstrekandidaten Bernie Sanders.

Hva viser dette? Ikke stort mer enn at den demokratiske partiledelsen er løgnaktig, at de sier én ting, men gjør noe annet, noe som til de grader strider mot vanlige folks sans for fair play. Det er mot denne bakgrunn sursøtt å iaktta hvordan Clintons støttespillere, også i Norge, samtidig himler med øynene, okker seg og spør oppgitt hva mon velgernes politikerforakt kan komme av? Kan hende har ikke Washington-eliten denne gang gjort noe man kan rettslig straffes for – finjussen i slikt er sikkert intrikat – men rettsbevisstheten på begge sider av Atlanteren legger mer vekt på lovens ånd enn dens bokstav. Adferden føyer seg uansett naturlig inn i en rekke eksempler der fru Clintons ærlighet fremstår som i beste fall diskutabel, og dét ikke bare i motstandernes øyne. Damen gjør det som passer henne for å nå sine mål, uten å skjele til hverken konsekvenser for andre eller om «the walk» samsvarer med «the talk.» Slik opptrer innbarkede maktmennesker, klatrere som bryr seg fint lite om hvordan det går med de små i samfunnet. Når de har hjulpet henne frem ved stemmeurnene, er deres rolle utspilt.

Merk vel at ovenstående ikke skal tolkes dithen at jeg tror være seg amerikanske republikanere eller russiske putinister på noen måte er uskyldsrene i sin higen etter makt; selvsagt gjør jeg ikke det. Men denne gang var det altså Clinton og demokratene flasketuten pekte mot, og dét har den faktisk gjort langt oftere enn man skulle få inntrykk av om man følger norske mediers dekning av internasjonal politikk. Det har vært helt merkelig å se hvordan herr Trump systematisk svertes mens fru Clinton like systematisk løftes opp og frem som den selvsagt beste. Man må antagelig være ansatt på Marienlyst eller i Akersgaten for ikke å merke sympatifordelingen.

Blant mange utiltalende egenskaper som politikere legger for dagen – om i større grad enn mennesker flest, vet jeg ikke, men jeg mistenker det – er tilbøyeligheten til å skylde egne feil på andre. I det foreliggende eksempelet var det de amerkanske demokratene som la skylden på russerne; med andre ord anser de at episodens hovedfeil bestod i at varslingen skjedde på ureglementert vis, ikke at adferden e-postene avslører, var udemokratisk. Reaksjonsmåten er like skammelig som typisk enten man ser det pinlige utspille seg i Washington, Moskva eller Oslo. Folk som opptrer slik, fortjener ikke tilliten som valg til et lands øverste posisjoner innebærer.

Det er svært mye ved Donald Trump jeg ikke setter pris på, som jeg til og med finner hoderystende. Men systematisk smidighet i omgang med sannheten – la oss like godt kalle fenomenet med sitt rette navn: løgnaktighet – som både herr og fru Clinton over år har vist seg å stå for, forekommer meg å være enda verre. Står valget som leder for verdens mektigste land mellom en mediekåt forretningsmann og en kronisk politikerløgner, så foretrekker jeg tross alt førstnevnte.

Trumps uttalte ønske om å etablere et mer pragmatisk forhold til USAs gamle kald krig-fiende, Russland, enn det Hillary Clinton har gjort seg til talskvinne for, er et argument i samme retning. At den norske makteliten nærmest enstemmig er uenig med meg, bestyrker meg i følelsen av å ha rett.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629