Kommentar

Grunnen til at Project Veritas-videoene gjør så sterkt inntrykk er at de kommer på toppen av det vi fra før vet om Hillary og Bill Clinton. Og det er mye. En lang kjede av skandaler helt fra dagene i Arkansas. Clintons har vist at ingen løgn er for stor. De kan gå over lik. Ingenting kan stoppe dem.

Men nå gynger grunnen under føttene på dem, akkurat da de trodde seieren var deres. Project Veritas kommer på toppen av Wikileaks-lekkasjene. Bildet som tegnes er av en kampanje som ikke skyr noe middel. Den Demokratiske Nasjonale Komité, DNC, skal liksom være upartisk, arbeidet sømløst med Hillarys stab ikke bare for å hindre Bernie Sanders i å få superdelegater, men også for å sverte ham.

Du har epostskandalen som ikke forsvinner. Den er heller et morass som Hillary synker dypere ned i. Med seg trekker hun FBI, State Department og Obama selv. Presidenten har hele tiden hevdet at han først visste om den private epostserveren da mediene omtalte den. Nå viser lekkasjer at Obama kommuniserte med Hillary på hennes private konto, men at han da brukte et alias. Han visste altså om arrangementet. Obama har løyet.

Hillary innvikler andre mennesker i sine løgner. Hun får dem til å kompromittere seg selv òg – siden de er justisminister, FBI-sjef og president, også deres embeter.

I Wikileaks-avsløringene er en korrespondanse mellom medlemmer av staben om de skal si ja til penger fra stater – noe reglene egentlig ikke tillater. Argumentasjonen går frem og tilbake, før en skjærer gjennom: Hell, yes, take the money. Vi tar støyten senere.

Senere, det vil si når de sitter i Det hvite hus.

Project Veritas kommer på toppen av Benghazi, epostserveren, pay for play – der utenriksministeren brukte sin posisjon til å sanke penger til The Clinton Foundation.

Clintons korrumperer og kompromitterer det de kommer i kontakt med. Nå er det USAs institusjoner som er berørt.

Obama kalte igår historiene om Wikileaks og e-postene for «overblown». Samtidig som han påstår at Trump kopierer Putins lederstil.

Det er ord som vil hefte ved Obamas ettermæle. Alt han har sagt de senere uker, som at dét ikke å stemme for Hillary er å forråde hans legacy, er ord som blir stående.

Hvis det kommer frem at Obama visste om hvor dypt Hillarys kampanje har sunket, vil det kunne endre synet på hvem Obama er.

Han skulle være idealisten i Det hvite hus. Men han burde visst hva han gjorde når han innlot seg med Clintons.

Amerikanerne er vant til skandaler. Watergate er selve symbolet på en skandale som kommer ut av kontroll. Men den er småtterier mot det som nå rulles opp.

Clintons har bygget en maskin som tillater seg alt, som er hevet over loven. Spørsmålet er hva velgerne sier. Hvis de får vite om det.

De store mediene står i en moralsk og politisk skvis. Det er de som har vært løpegutter for Hillary hele veien. De har latt henne redigerer intervjuer, de har gitt henne forhåndstips om spørsmålene hun ville bli stilt. De har brukt de fineste bildene av henne, mens Trump stilles i det dårligste lys. Konsekvent.

Det virkelig alvorlige er synkroniseringen mellom medienes fremstilling av Trump og det som har skjedd bak kulissene. De har fremstilt ham som ansvarlig for alt som har skjedd av uro og vold. Det er slik han er. Nå kommer det frem at volden er organisert av Hillarys operatører. Systematisk.

Unhinged er stikkordet Hillary har heftet på ham og som mediene har gjort alt for å få til å klebe.

Når tvilen først er reist; Hva med alle historiene til kvinnene som sa Trump hadde antastet dem? Det viser seg nå at noen av storyene er blitt avkreftet av vitner.

Det hele ligner en kampanje, en velregissert kampanje. Fordi den er så koordinert synes det som den er ekte og spontan.

Project Veritas slår sprekker i denne muren og ut raser løgnene.

Det siste utspillet i mediene var å tillegge Trump ansvaret for vold under og etter valget. Aftenposten og CNN antyder at Trump vil eller kan starte en rasekrig.

Med Project Veritas i hånden kan man si: Hvor utspekulert går det an å bli? Hvis Trump er et offer for organisert bakvaskelse hvem har skylden?

Trump har sagt noen dumme ting. Men republikanerne har ikke organisert vold på Hillarys møter. Det var Hillarys menn som fikk stanset Trumps valgmøte i Chicago, Obamas hjemby.

De har laget en karikatur av ham og håper han skal tørne.

Mediene anklager i virkeligheten Trump for noe de selv har vært med på i den forstand at de aldri stiller spørsmål ved Hillary-kampanjene metoder og motiver. De er selv en del av metodene og motivet.

E-postskandalen, og Clinton-Foundation har ikke fått den eksponering de burde ha.

north-caroline-firebombing

Denne uken ble republikanernes valgkampkontor i Nord-Caroline brannbomber med påskriften: Nazi-republicans get out.

Hvordan ville mediene dekket saken hvis det var et av demokratenes kontorer som var blitt bombet?

Vi vet nå at Hillary har hatt folk rundt seg som gjør dirty work. Tør de sette denne hendelsen i kontekst? Var det en provokasjon for å se hvor langt de kan gå?

Hvis man legger alle indisiene mot Hillary og Bill etter hverandre, ser man et uhyggelig mønster. De to er spesielle, men de representerer en ideologi og et system som nekter å tape. De står over den demokratiske prosessen.

Mediene har vært villige og lydige lakeier for deres sak.

Tør å stå løpet ut?