10.  juli 2016 ble 27-årige Seth Rich, drept utenfor inngangsdøren til sitt hjem i Washington med to skudd i ryggen. Politiet var raske med å avfeie det som et mislykket ran. Richs verdisaker lå igjen. Men hvorfor drepe?

Rich var ansatt i Demokratenes hovedkvarter og like etter hans død begynte Wikileaks publiseringen av eposter. Fantes det en sammenheng? Det kommer an på øynene som ser.

Demokratene skulle komme til å påstå at Julian Assange hadde fått epostene av russerne som hadde hacket. Det er grunn til å mistenke at det er en av grunnene til at den amerikanske regjering forlanger Assange utlevert.

Demokratenes forklaring om hacking ble den aksepterte versjon, av flere grunner. Den passet inn i fortellingen om Russia Collusion, Trump som en stråmann for Putin. Faktisk kan man si at dette narrativet fortsatt er aktivt, selv om det ble punktert av Bob Muellers undersøkelse. Det ligger som et ekko i  krigstrommene rundt Ukraina.

Men tilstrekkelig mange ressurssterke amerikanske forfattere og kommentatorer har interessert seg for nøkkelpunktene i epostlekkasjen til at nye detaljer stadig kommer frem.

John D. O’Connor er tidligere føderal etterforsker og statsadvokat i San Fransisco. Han skriver for amgreatness.com, hvor han nylig publiserte: How the Left Is Proving the DNC Was Not Hacked by Russia.

Hvis Demokratenes server ikke ble hacket av russerne, men at epostene ble lekket fra noen på innsiden, forandrer hele storyen seg.

O’Connor setter sammen puslespillet med biter plukket fra venstreorienterte publikasjoner.

Seth Rich ble drept den 10, den 22. juli begynte Wikileaks publiseringen av DNC-eposter. Hvorfor var de så pinlige for Hillary? De viste at hun hadde rigget nominasjonsvalget slik at Bernie Sanders tapte. Utfallet var ellers ikke gitt.

Avsløringene utløste raseri blant Sanders tilhengere og Hillary visste at det kunne koste henne seieren hvis de satt hjemme eller stemte Republikansk.

Det var derfor om å gjøre for Hillary å blåse opp påstanden om at Trump var i lomma på Putin. Faktisk spilte Ukraina en ikke ubetydelig rolle allerede da.

The seed was being planted for Trump-Russian collusion, a highly successful canard later swallowed whole by a credulous media.

Historien ville aldri fått luft under vingene hvis det ikke var for at store deler av mediene gjorde den til sin.

Deres overdøvende propaganda reiste mistanke om at de hadde noe å skjule. Etterhvert vokste disse motforestillingene i styrke. En av dem var spørsmålet: Hvorfor fikk FBI aldri se serveren? Den ble sjekket av et kommersielt firma Crowdstrike, men FBI måtte ta dem på ordet. Profesjonelle ville kunnet slå fast om serveren ble hacket eller om det var en intern lekkasje. Man ser det på hastigheten materialet ble lastet ned med.

Men Mueller viste aldri noen interesse for serveren.

Oddly, Mueller never answered the question suggested earlier by Wheeler: Did Rich’s computer show any communication with a WikiLeaks agent? Even more puzzling to the informed audience, the highly aggressive Mueller never subpoenaed the DNC server, which would have put all questions to rest.

Merkelig nok ga Mueller aldri svar på spørsmålet som detektiv Heller stilte på vegne av Rich foreldre: Var det spor av kommunikasjon med Wikileaks på Richs sin datamaskin? Enda merkeligere var det at den aggressive Mueller aldri forlangte DNC-serveren utlevert, der alle svarene var å finne.

Ekspertise

USA er rik på mennesker som har jobbet i e-tjenestene eller forsvaret som av ideelle grunner bruker sine kunnskaper til å finne svar på viktige offentlige spørsmål. En av dem er VIPS, hvor etterretning og cyberekspertise jobber sammen. VIPS offentliggjorde en rapport som konkluderte med at bevisene tydet på at DNC-epostene stammet fra en intern lekkasje.

Little-noticed during the special counsel’s ballyhooed assault on Trump was a rigorously researched report by a group known as VIPS. VIPS, composed of highly credentialed, experienced former national security and cyber experts, had been very respected in leftist circles for its disciplined takedown of the intelligence in the leadup of the Iraq War, and for other left-leaning positions. Its report about DNC emails was published in the far left, socialist-leaning, Trump-hatingNation magazine.

The VIPS report impressively showed the high probability that the DNC emails published by WikiLeaks were the result, not of an external hack, but of an internal leak.

Plantet

VIPS konstaterte at ikke bare tydet nedlastingshastigheten på en inside job, men epostene var blitt klusset med for å gi inntrykk av at de stammet fra russerne.

Further, it was clear that someone had tampered with published emails to falsely insert Russian “fingerprints” on them.

I januar 2017, dvs samtidig med innsettelsen av Trump, foretok FBI avhør av mannen som var Christopher Steeles primærkilde. Det viste seg å være en russer bosatt i USA, Igor Dansjenko. Han fortalte at historiene i Steele-mappen var rykter og sladder han hørte via bekjente han drakk øl med. De var ikke bekreftet.

the FBI had learned from Danchenko that he had based his sourcing for “Russian collusion” on talk “over beers,” which was largely “speculation,” “gossip,” and “hearsay.” That the Russians had helped Trump by hacking DNC emails was thus apocryphal nonsense. It was now difficult to believe that Putin was in collusion with Trump, when Putin’s close associates were accusing Trump of criminal conduct.

Det å bygge en teori om Russia Collusion på disse ryktene var derfor useriøst, og FBI visste det, men de gjorde ikke noe med kunnskapen som var blitt brukt til å få tillatelse til å overvåke Trump-kampanjen. Tvert imot. De fortsatte kampanjen langs samme spor: I januar møtte spionsjefene og FBI opp i Trump Tower og fortalte den nyvalgte at russerne trolig hadde hjulpet ham til seier. Comey trakk Trump til side og fortalte om at han skal ha hatt to russiske prostituerte på Ritz Hotel i Moskva og fått dem til å tisse i sengen. Den samme sengen Obama hadde sovet i. Perversiteter som karaktertrekk, samme metode som med Billy Bush “grab Them by the pusse”, videoen før valget.

Like etter møtet i Trump Tower publiserte Buzzfeed hele Steele-rapporten, med tissehistorien.

Brennan varslet

Den samme dobbelhet finner vi i CIA-sjef John Brennans oppførsel. Den 28. juli 2016 brever han Obama og flere andre i den indre krets, deriblant Comey, om at Hillary hadde startet en kampanje om at Trump var i lomma på Putin som ville blande seg i valget.

But behind closed doors, out of the limelight, the notes of his intelligence findings, declassified in September 2020, dramatized an opposite story.

Brennan’s notes of July 26, 2016, five days before “Crossfire Hurricane” was opened, were the basis for his Oval Office briefing of July 28, 2016, where FBI Director James Comey was also present. In essence, the CIA had learned from trusted intelligence sources that the Clinton campaign was scheming to “divert attention” from her email woes by blaming pro-Trump Russian electoral interference. On September 7, 2016, the CIA sent a written investigative referral of the Clinton plot to Comey.

Dette var fem dager før FBI formelt åpnet en kontraetterretningsoperasjon mot Trump som en mulig russisk påvirkningsagent, den såkalte Crossfire Hurricane.  Operasjonen mot Trump hadde pågått helt siden vinteren 2015/16. Obama og Brennan gjorde ikke noe forsøk på å stanse Hillary. Tvert imot. De slo seg sammen med henne.

CiA startet sin egen kampanje

Seymour Hersh er en berømt gravejournalist som absolutt ikke er Trump-fan. Han har gode kontakter helt til topps i FBI og CIA. Av dem fikk han vite t Rich hadde forsøkt å selge DNC-eposter til Wikileaks. Men enda mer sjokkerende: Brennan hadde selv startet en desinformasjonskampanje for å sverte Trump som russisk agent.

Hersh learned much from his longtime friend, a completely reliable “senior intelligence official,” who in turn received information from a reliable high official with access to FBI reporting, that Rich’s computer showed that he had been in contact with WikiLeaks and was seeking payment for the DNC emails.

Finally, Hersh, no lover of Trump, dropped an unexpected bombshell: He had reason to believe that the American intelligence community, led by Brennan, itself had started a disinformation program pointing to Russia and Trump.

En Huddleston i Texas fikk ved hjelp av Freedom of Information Act tvunget FBI til å frigi Rich-dokumenter. Mye var sladdet og frigivelsen går tregt, men en setning hadde sluppet gjennom: At noen kunne ha interesse av å rydde Seth Rich av veien, ikke som hevn, men for å forhindre avsløringer.

Accordingly, the hypothesis still alive is that Seth Rich was murdered, not in retaliation, but in prevention, of testimony by the one live witness who could single-handedly dismantle the “Russian collusion” fable which promised to sweep Clinton into the White House.

Hvis Rich hadde fortalt det han visste kunne Hillary aldri blitt president og det er også status idag.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.