Sakset/Fra hofta

Roger L. Simon i pjmedia.com. tar en gjennomgang av hva spesialetterforsker Robert S. Mueller må finne ut av. Han lister opp to hovednarrativer som krysser hverandre for den som vil se. Det vil ikke mediene. De holder bare på med ett spor, som besatt: Trump & russerne. Men hvis ikke Mueller utforsker alternative storyer vil hans arbeid være verdiløst, skriver Simon.

Han har helt rett. Millioner av amerikanere ser nemlig helt andre sider: De ser ikke bare at Trump utsettes for en behandling som ingen annen amerikansk president før ham. De har også fått med seg at det finnes helt andre forklaringer på det som har skjedd: F.eks. at det ikke var russerne som hacket Demokratenes nasjonale komite, men at lekkasjene kom innenfra. Simon har også festet seg ved en detalj som lå begravet langt ned i New York Times artikler: DNC nektet å la FBI undersøke serverne som var blitt hacket. Hvorfor? Det lyder helt merkelig. Hadde de noe å skjule? Ville det fremgått at det ikke var russerne som hadde hacket dem?

Det andre hovednarrativet er at Demokratene og liberale medier aldri har akseptert valget av Trump, men er fast bestemt på å velte ham. Dette er lek med ild. Vi har aldri sett noe lignende. En enorm frustrasjon bygger seg opp hos Trumps 60 millioner velgere.

Narrative two is that Democrats and much of the media have not accepted the results of the election and are smearing Trump to drive him from office or seriously wound him to the degree that he will accomplish nothing.

Det ligger en illojalitet i denne oppførselen, en undergraving av presidenten som er uhørt i amerikansk historie. Det er USA de ødelegger, nå som Trump er president. De fortsetter å rakke ned på ham etter at han er reist på sin første utenlandsreise. De synes ikke å bry seg om at de svekker USAs renommé.

De to hovednarrativene kan ha indre forbindelseslinjer, men det er sannsynlig at en fortelling er den dominerende, skriver Simon.

Hvis Muellers granskning skal ha noe for seg må den utforske tre temaer som er innvevd i hverandre.

They interweave like story elements in a novel and form what might be called the über-narrative of  American politics over the last several years.

Hillarys epostserver

De som bare snakker om Comey og hva Trump har gjort mot ham, glemmer at det hele dreier seg om Hillarys epostserver. Comey gjorde noe uhørt 5. juli i fjor: Fordi justisminister Loretta Lynch var blitt inhabil gjennom flyplass-møtet med Bill Clinton i Phoenix, steppet Comey inn i hennes sted. Men dermed overskred han sin autoritet. FBI-sjefen har ingen myndighet til å opptre som justisminister. Det kan kun en visejustisminister.

One: the matter of the Hillary Clinton email server. This has resurfaced dramatically in the firing of James Comey, reasons for which are laid out in Rod Rosenstein’s memo. Whether he wrote this memo before or after Trump decided to get rid of Comey is immaterial since the Deputy AG has now stated he stands behind its contents.

Comey er også hovedfiguren i etterforskningen av «russer-sporet» – dvs ikke bare hackingen, men et mulig samarbeid mellom russerne og Trump (alt er utlagt som bevis for en slik «collusion, bl.a. at Trump kalte Putin en sterk leder og lovte å bedre forholdet)

Further to this portion of the narrative is the overall question of putative Russian government hacking into the Clinton campaign. So far we have seen no public evidence that this is true

Den som følger godt med vet at det ikke er funnet noe bevis for en slik «collusion», til tross for at enorme ressurser er satt inn. Flere Demokratiske politikere har innrømmet at det ikke er funnet noe bevis for «collusion».

Derimot eksisterer en helt annen mulighet, som blir the flip-side av russersporet: Intensiteten og maniskheten man forfølger dette med kan skyldes at det eksisterer en helt annen sannhet:

We have actually seen circumstantial evidence (the Seth Rich murder) to the contrary. Mueller must also explain why the DNC refused to open its servers to the FBI after it was supposedly hacked by the Russians and why the FBI, incredibly, acquiesced in this. The questions here are endless—including why the FBI gave immunity in so many cases and allowed for the destruction of evidence.

Ved utsiktene til en slik mulighet åpner det seg en avgrunn i amerikansk politikk. Spørsmålet er om Mueller tør å gå ned den veien. Han har ikke noe valg hvis arbeidet skal være verdt noe, skriver Simon.

Avlytting av Trump

Det tredje området er påstander om at Trumps leir er blitt overvåket av de store tunge tjenestene: NSA og CIA, og at materialet er brukt for å ramme Trump-folk.

Two: the matter of government surveillance of Trump and his people. The president famously complained in a tweet of being «wiretapped» by Obama. Despite endless criticisms of his language when he actually put the word in quotes, the possibility of this obviously high-tech surveillance and the various attendant unmaskings is by far the most serious question that must be dealt with in this investigation. If the massive intelligence capabilities of the NSA and the CIA are being used for internal political purposes, the United States of America, as we know it and the Founders envisioned it, no longer exists. We are a post-modern totalitarianism and the Russian collusion scandal was just an excuse to impose it—or, more scarily, to cement what was already there.

Det finnes en god del indikasjoner på at folk innen systemet bruker det for å ramme Trump, bl.a. ved såkalt demaskering, dvs at anonymisert avlyttingsmateriale blir avslørt ved navn. Susan Rice er nevnt.

Pressens egen bruk av lekkasjer har bare eskalert og sier noe om at det befinner seg mennesker på innsiden som ønsker å skade presidenten. Her finnes muligheter for en «blowback» for Obama og Hillary: Er det Demokratene som bruker byråkratiet og institusjonene til å ramme en valgt president?

Hodestups

Russer-sporet er enerådende i mediene. Men man glemmer å spørre:

With Washington having more leakers than Carter’s has little liver pills, if convincing specific evidence of Trump’s culpability existed, I suspect we would have heard about it ad infinitum by now. Trump-Russia collusion rumors have been swirling for almost a year with nothing to show for them.

Ville det ikke være en idé å stanse opp og stille noen kritiske spørsmål, eller er anti-Trump-kampanjen blitt et runaway-train som truer republikken?

Kampen om sannheten i Washington er blitt vår tids store sak. Den er blitt en vinn-eller-forsvinn-sak, en do-or-die, med små muligheter for retrett. Mediene og Demokratene vil ødelegge presidenten. Hva skjer hvis det slår tilbake på dem selv?