Kommentar

Bildet: Carter Page er nøkkelpersonen som fant på at de hackede epostene fra demokratenes hovedkvarter skulle sluses til wikileaks. Hvis man skal tro demokratene og liberale medier. Han skal også ha lovet Putin-systemet at sanksjonene ville bli hevet hvis Trump ble president. En klassisk byttehandel. Men Steele-rapporten inneholder dritt om Trump, ikke Hillary. Hvis kildene inn til Kreml var så gode som rapporten påstår, hvorfor står det da ikke noe negativt om Hillary?

En av de mest sentrale personene i Russia collusion-historien er Carter Page, en energi-investor som sluttet seg til Trump-kampanjen i mars 2016.

Demokratene mener at han var edderkoppen i nettet som Trump og russerne spant sammen. Han er nevnt i mappen som eks-MI6-agenten Christopher Steele laget på oppdrag for Hillarys kampanje. Sist uke forklarte han seg for etterretningskomiteen i Representantenes Hus. Forklaringen ble frigitt tirsdag, med visse overstrykninger.

Russia collusion begynner å bli en sak for spesialister. Detaljrikdommen er stor. Men det er viktig å få med seg hovedlinjene.

Steele kommer med noen påstander i rapporten, noe stemmer med hva Carter forklarte: Han var i Moskva i juli 2016. Men han møtte ikke sjefen for oljeselskapet Rosneft, Igor Setsjin, en av storkarene rundt Putin. Ifølge Steele var Setsjin opptatt av å få hevet sanksjonene og var så ivrig på det at han tilbød 19 prosent av aksjene i Rosneft hvis Trump innfridde. Page skal ifølge Steele ha lovet at Trump skulle heve sanksjonene hvis han vant.

Dette er en såkalt quid pro quo: noe for noe. En byttehandel. Det er slik demokratene og mediene gjerne forestiller seg hestehandlene på kammerset.

Russerne skal så ha tilbudt de hackede e-postene fra Hillarys valgstab til Carter Page, som skal ha loset dem videre til WikiLeaks.

Page benekter dette på det sterkeste. Han møtte aldri Setsjin og hørte aldri noe om e-poster. Han hevder at han heller ikke har møtt mannen som var valgkampleder for Trump sommeren 2016, Paul Manafort, som vitterlig drev lobbyvirksomhet for Ukrainas Jakunovitsj.

Men det gjorde også Tony Podesta, bror til Hillarys valgkampleder, John. De to brødrene eide Podesta Group, det fjerde største lobbyselskapet i USA.

I mørket er alle katter grå. Det er mange katter i dette tussmørket.

Den innstendighet som Carter Page legger for dagen, er bemerkelsesverdig. Hvorfor skulle han blånekte på vesentlige punkt hvis han lyver? Han må regne med at spesialetterforsker Bob Mueller vil kunne avsløre ham.

Kanskje han snakker sant? Kanskje russerne brukte Page til å fore Hillary-kampanjen – oppdragsgiverne til Steele, med opplysninger som de visste ville vekke en mistanke, en uimotståelig mistanke, om at Trump drev dobbeltspill?

Hele apparatet som har endevendt alle steiner for å finne bevis på Russia collusion er bare blitt mer og mer oppsatt på å finne «bevis», i den grad at de snart er villig til å tro hva som helst.

Carter Page stilte i Kongressen uten advokat. Dét sier noe.

In his closed-door interview last Thursday, Page vehemently denied the most serious allegations made against him in the dossier, such as that he was the Trump campaign liaison to the Kremlin for the alleged collusion scheme.

(…)

The question that remains to be answered is whether Steele was given accurate information, inaccurate information, or a mixture of the two.

Carter Page innrømmer at han møtte en bekjent som jobber i Rosneft, Andrej Baranov. Dette var nytt, men han benektet like hardnakket at han traff Setsjin. Sanksjonene kan ha blitt nevnt, men på ingen måte slik Steele påstår. Det var ikke snakk om noen «avtale».

But he did reveal for the first time that during his Moscow trip, he met with a longtime friend, Andrey Baranov, the head of investor relations at Rosneft.

Page said that he was in contact with Baranov prior to giving a commencement speech in Moscow and that the two met up at a function hosted by Morgan Stanley.

During his testimony, Page suggested that Baranov may have brought up some of the topics mentioned in the dossier, including sanctions and the pending sale of Rosneft.

“He may have mentioned it in passing,” said Page of a Rosneft deal, adding moments later that “that may have come up.”

“There was never any discussion of…my involvement in that deal in any way, shape or form,” Page added.

Steele påstår at det var Page som kom på ideen om å sluse de hackede DNC-e-postene til WikiLeaks. Page sier han ikke hadde noe med hackede e-poster å gjøre.

In a memo dated Aug. 10, Steele claims that it was Page’s idea to direct hacked DNC emails to WikiLeaks in order to “swing supporters of Bernie Sanders away from Hillary Clinton and across to Trump.”

Top Trump campaign officials were aware of the scheme, according to the dossier, but “this objective had been conceived and promoted…by Trump’s foreign policy adviser Carter Page.”

Steele fremstiller altså Page som en nøkkelfigur. Finnes det indikasjoner på at han ikke snakker sant?

Det som kan sannsynliggjøres, er at det er så mange halvkvedede viser i Steele-rapporten at de danner en loop: Rapporten bekrefter at rapporten er sann, og slik blir den brukt, også av mennesker som visste bedre.

Byron York har en fremragende artikkel om Carter Page i washingtonexaminer.com: Byron York: Spinning in circles on the Trump dossier der han åpner med:

It’s always important to understand how you know what you know, or what you think you know. It’s particularly important in the case of the Trump dossier.

Det er alltid viktig å spørre seg selv hvordan man vet det man tror man vet. Hvor solid fundert er det? Vi står bare ved begynnelsen av opptrevlingen av denne rapporten. Foreløpig har jeg ikke sett en biografi på Steele. Hvem er denne mannen? Ei heller noe intervju.

Kongress-komiteene har ikke kunnet få bekreftet opplysninger i rapporten. De har møtt veggen.

Utgangspunktet er:

Bankrolled by the Hillary Clinton campaign and the DNC, guided by the dirt-digging opposition research firm Fusion GPS, and compiled by the former British spy Christopher Steele, the dossier’s key allegation is this: «There was a well-developed conspiracy of cooperation between [the Trump campaign] and the Russian leadership.» Steele attributed that claim to «Source E,» whom he described as «an ethnic Russian close associate of Republican presidential candidate Donald Trump.»

En konspirasjon. Intet mindre. Men hvorfor har det ikke vært mulig å komme «innpå» Steele-rapporten og få verifisert påstandene?

«As it relates to the Steele dossier, unfortunately the committee has hit a wall,» Senate Intelligence Committee chairman Richard Burr noted last month. The committee’s investigation, the best probe outside of the Mueller special prosecutor operation, has not even been able to discover who Steele’s sources were, Burr said.

Når en så sentral person som leder for Senatets etterretningskomite sier de ikke har kunnet få sjekket påstandene, hvordan kan andre da være så skråsikre?

So how do outsiders conclude that the document’s key allegations check out? How do they know what they know?

En sunn dose skepsis er på sin plass, for ikke å si mistenksomhet. Noen ønsker åpenbart at Steele-rapportens påstander skal være riktige.

Michael Isikoff er gravejournalist for yahoonews.com. Den 23. september i fjor skrev han at amerikanske medier har mottatt rapporter om at Carter Page skal ha møtt høyt-på-strå-russere i Moskva.

Isikoff skriver: If confirmed: Hvis det kan bekreftes, er det alvorlig.

Men disse forbeholdene ser ikke en tidligere CIA-agent, John Sipher, eller han vil ikke se dem, og skriver at amerikansk etterretning har mottatt rapporter om at Page møtte russere.

Byron York tror det er Steele som er kilden, for Steele begynte å jobbe for FBI høsten 2016, etter at FBI fikk rapporten og etter alt å dømme brukte den til å få adgang til å overvåke Trump-folkene.

Informasjonen går i sirkler. Vi vet at Steele personlig briefet Isikoff, som så skrev at «etterretningsrapporter viser». De hadde rapportene fra Steele.

Also, where did the Page allegation in the Isikoff article originate? In the dossier itself. First, we know that Steele took the dossier to the FBI. Then we know that, at Fusion GPS’s direction, Steele personally briefed Isikoff on the dossier’s claims.

Voila: Isikoff reported, accurately, U.S. intelligence agencies received intelligence reports on Page’s trip. The alleged actions involving Page that Isikoff reported — attributed to a «Western intelligence source,» which was some reporters’ shorthand for the former British spy — lined up precisely with the contents of Steele’s dossier. (Even John Sipher conceded that, «Admittedly, Isikoff’s reporting may have relied on Steele himself for that information.»)

Noen har kunnet foreta dristige trekk, vel vitende om at de hadde Obama-administrasjonen i ryggen og at Hillary sannsynligvis var neste president.

Bruken av informasjon er et sentralt element i kabalen som skulle gå opp med Hillary i stolen.

One more thing: Whatever else it was, Steele’s decision to take the dossier to the FBI was a brilliant marketing move, because it gave a crucial hook to reporters covering the Trump-Russia affair.

Unable to verify the dossier, those reporters wouldn’t have reported on Steele’s allegations by themselves. (Well, everyone except Mother Jones’ David Corn, who was also briefed by Steele at Fusion GPS’s direction and in October 2016 reported a «former Western intelligence officer» had «provided the [FBI] with memos» on the Trump-Russia matter.)

But giving the dossier to the FBI allowed reporters to say U.S. officials had received allegations about Trump — thereby giving an official imprimatur to the dossier.

Det gir en helt annen tyngde for CNN og New York Times å kunne rapportere at amerikansk etterretning sitter på rapporter som viser at Trump samarbeidet med russerne. Hvis offentligheten hadde lært Steele-rapporten å kjenne på det tidspunkt, ville det ikke vært mulig å utgi det for «etterretningsrapport». Men den ble ikke kjent før 10. januar, da BuzzFeed offentliggjorde den.

Det interessante er at FBI-sjef James Coomey var like kreativ i sin omgang med informasjon som han visste ville utløse reaksjoner:

The same happened when the FBI’s then-director, James Comey, informed President-elect Trump about the dossier in January of this year.

«The [intelligence community] leadership thought it important, for a variety of reasons, to alert the incoming president to the existence of this material, even though it was salacious and unverified,» Comey told the Senate Intelligence Committee in June. Among those reasons, Comey added, was «we knew the media was about to publicly report the material.»

Nå hadde mediene påskuddet de trengte for å drukne Trump i prostituerte og urin-sex.

Comey er ikke dum. Han visste hva han gjorde.

Han brukte samme modus operandi da han lekket sine notater fra møtene med Trump til en professorvenn for at denne skulle gi dem til pressen. Comey visste at det ville utløse opprettelsen av en spesialetterforsker.

Han fikk rett: Det ble hans forgjenger Bob Mueller. Comey og Mueller hadde kontroll, bukten og begge endene.

Men bare inntil kritikerne fikk summet seg og forsto deres modus operandi.

Nå er det Comey og Mueller som er ute å kjøre.

Det er ennå mange runder igjen.