Kommentar

Bilde: Jon Macnaughton: Obama-nation

Det er så mye som skjer i kjølvannet av fjorårets mange omveltninger at man kan bli rent tullerusk. «De gode» strever tungt med å forstå at det gikk som det gikk i USA, altså at den kompetente og rettenkende kvinnen tapte for den onde minst halvgale mannen ved presidentvalget. Ledende aviser og elektroniske medier både der og her griper til en bred vifte av forklaringer som alle har étt til felles: Ingen forbindelse anes mellom valgresultatet og synserklassens egen oppførsel og adferd. Isteden pekes det på en rekke eksterne faktorer som skal ha forblindet og forført elektoratet, i særdeleshet de mange lavbegavete «deplorables» til hvilke document.nos skribenter og lesere også regnes, og man spør med sår røst hvordan i all verden dette kunne skje. Ikke minst grunner man over hvor stor faren mon er for lignende demokratiske ulykker annetsteds, og naturligvis hvilket forsvar som kan etableres mot slike repetisjoner.

Høyt på listen over påståtte årsaksfaktorer figurerer falske nyheter, russisk innblanding og en påstått populistisk høyresides bruk av farlig og krenkende språk i samfunnsdebatten, alt sammen temaer som er gjengangere på dette nettstedet. Men siden globalistenes sorgarbeid cum ansvarsfraskrivelse ser ut til å bli både langvarig og fremtidsrettet, så er det vel ikke urimelig å ta opp tråden igjen enda en gang og utvikle noen sannsynlighetsresonnementer rundt hva vi alle kan forvente oss av fremtiden.

La oss først ta dette med «styggen bak ryggen,» altså faren fra øst i form av russerne anført av Putin. Noen av hans lakeier hadde jo hacket seg inn i uskyldige demokraters epostservere, har vi fått vite. Da var det kanskje i bunn og grunn han som sørget for at valget ikke egentlig var rettferdig, var det ikke, siden altså Trump og ikke Clinton vant? Og er det ikke i så fall godt mulig at noe lignende kan skje også her hos oss, i snille Norge og enda snillere Sverige?

Jeg har litt vanskelig for å ta argumentasjonen alvorlig, men slik er den utvilsomt ment, så jeg får vel gjøre et forsøk. Som nevnt før, så er det noe grunnleggende forvridd ved folks fokus rundt informasjonslekkasjer når oppmerksomheten først og fremst rettes mot spørsmålet om hvem som hentet opplysningene frem og hvordan, for eksempel hva angikk det demokratiske partiets underhåndenstøtte til fru Clinton mens herr Sanders ble tilsvarende motarbeidet, ikke på det svinaktige og grunnleggende udemokratiske ved den avslørte adferden. Ikke en unse selvransakelse ble lagt for dagen av partiledelsen som isteden reagerte med et langtrukket raseribrøl mot dem som var skyld i at de ble stående med buksene nede og rumpen bar. Og pressen spilte og spiller med, for kampen mot Trump trumfer alle andre hensyn.

Var det russiske hackere som brøt seg inn og siden gav opplysninger videre til Wikileaks? Jeg har ingen anelse. Selvsagt kan man ikke utelukke at det var dette som skjedde, for ulike stater spionerer nå engang på hverandre: de på oss og vi på dem, slik er verden og dette er noe voksne folk vet. At amerikanske etterretningsorganisasjoner påstår at russerne har hatt labbene i honningkrukken både en og to og flere ganger, er et argument for at de var innblandet, men heller ikke mer: Vi gjør alle klokt i å minnes tidligere tiders etterretningsflopper, inklusive de samme amerikanske sikkerhetsorganenes påstander om irakiske masseødeleggelsesvåpen som likevel aldri ble funnet etter at landet var invadert og militært slått sønder og sammen. Ikke alt som FBI, CIA, NSA og andre av samme ulla påstår, er sant. Uansett er det i sammenhengen verdt å minne om at amerikanske «ører» for ikke lenge siden ble funnet i mobiltelefonene til blant andre tyske og britiske statsledere; de fremsto ikke som overdrevent begeistret for aktiviteten, de som ble avlyttet, især siden spionasjen skjedde venner imellom. Likevel: Saken gled over, for alle vet innerst inne at «così fan tutte,» alle gjør det.

Bare når det gjelder Russland tar man på seg sin hviteste og mest moralistiske skjorte og agerer snurt over at noen kan være så formastelig å agere i strid med barnehagereglene man later som gjelder. «Skandalen» blåses videre opp, til og med, helt nylig av Nasjonal sikkerhetsmyndighet som melder om russiske innbrudd i alt fra Arbeiderpartiets til Statens stråleverns datasystemer. Endog Trine Skei Grande finnes på offerlisten; Venstres leder mente til og med at hennes parti var et særlig interessant mål for slike russiske angrep i det jeg ikke kan karakterisere som annet enn et selv til henne å være underlig anfall av politisk megalomani. Hvis dette skjer nå i fredelige land som Sverige og Norge, hva kan ikke fremtiden bringe?

Dét kan skje at hvis man ikke holder sitt hus i orden – militært, sikkerhetspolitisk og på alle andre vis – så kan ubudne gjester, også fremmede stater som Russland, dra nytte av unnlatelsessyndene på den ene eller andre måten. Har man eksempelvis gjennomført en årelang tullingnedrustning samtidig som man har fått for vane å være tøff i kjeften og opptre arrogant overfor en potensiell fiende, for eksempel en stormaktsnabo, så øker risikoen for å få bråk på et eller annet vis. Forstår man at det er slik situasjonen er blitt, så bør ansvarlige myndigheter snarest få orden i egne sysaker i stedet for å sutre og klage over at «de andre» ikke er snille. Heller ikke internasjonal politikk er noen søndagsskole.

En styrtsjø av falske nyheter – fake news – skal ha vært medvirkende til at det forvirrede folket «stemte galt» i begge de store engelskspåklige statene ledende til brexit i UK og Trump i USA. Javel, så nå har journalistene liksom oppdaget at ikke alt er sant som står i avisen eller sies på TV? Mens Putin-anklagene i alle fall kunne sies å ha en saklig kjerne, i det minste som potensialitet, og til og med kunne reflektere en ekstern trussel, så har jeg svært vanskelig for å spandere mer enn et foraktelig smil på sytingen over manglende medial sannferdighet. Herre min, her sitter venstreliberalerne på godt over 90 % av de totale mediaressursene på begge sider av Atlanteren, og så klager de likevel over at de andre, de fæle alt-right folkene som visstnok skal være så notorisk løgnaktige, kupper nyhetsbildet med sine usannheter? En sterkere søknad om å få stemplet «inkompetent» i egen panne kan jeg knapt huske. Dessuten skal man jo være utenfor totalisatoren hva skurk- og løgnaktighet angår for å påstå at falske nyheter aldri bringes til torgs av folk fra den egne siden. Konklusjonen kan ikke bli annet enn at veklagen er totalt uten overbevisningskraft, til og med uten sannsynlighet. Bare det å fremsette den vitner om en stakkarslighet som ingen stolt journalist burde klebe til den egne yrkesrollen.

Så har vi det tredje og siste hovedpunktet i forklaringene vi får høre på hvorfor det går så galt til tross for at venstreliberalerne naturligvis både hadde og har rett i sitt samfunnssyn, nemlig at de andre, høyresiden, altså vi, snakker ned samfunnsutviklingen på skamløst vis. Særlig skal dette være tilfellet hva gjelder migrasjonsproblematikken, der har man – altså igjen vi – løyet og påstått eksistensen av en hel rekke problemer som egentlig ikke finnes. I spørsmål rundt integreringen og mulige langtidseffekter på samfunnet av den omfattende immigrasjonen skal vårt kroniske svartsyn, eventuelt vår ondskap, ha skapt grunnløs frykt. Høyreretorikken har gjort folket redd for utlendingene, heter det seg, og samtidig fremmedgjort de nyankomne overfor et samfunn de ellers ville integrert seg i og omfavnet som sitt eget. Én effekt av alt dette er at velgerne ikke stemmer som de burde, som deres ledere har fortalt dem er riktig. En annen er at militant muslimsk ekstremisme øker.

Står det til troende at små elektroniske medier av typen document.no virkelig har så stor innflytelse på samfunnsutviklingen? Hva kan dette i så fall skyldes? Om vi begrenser oss til Norge: Er det ikke noe inderlig merksnodig ved at NRK, TV2 og alle de store avisene, massivt og tvangsmessig understøttet som de er av fellesskapet uansett hva enkeltmennesker måtte mene om deres verdi, ikke skulle ha større meningsmessig påvirkningkraft?

Jo, det er ytterst merkelig, faktisk så merkelig at forklaringen ikke henger på greip med mindre man innrømmer at de av makten utstøtte og uglesette faktisk langt på vei har rett i det de hevder, at de snakker sant og blir trodd av flere og flere. Uansett: Når vi dissidenter fremholder at de siste årenes innvandring til Europa og Norge ikke er bærekraftig for noe samfunn, så kolporteres ikke andres ferdigtyggete, falske nyheter, ei heller er vi ute etter å skremme harehjerte på svake sjeler. Vi fremlegger helt enkelt på godt demokratisk vis våre meninger og synspunkter som ikke er vanskelige å underbygge med både statistikk, historisk erfaring av annet slag og resonnementer grunnet i alminnelig godt folkevett. Når derimot journalistene og andre globalister av «aille sju slaga,» inklusive de som sitter i politiske verv, benekter problematiseringen av folkevandringene på ideologisk grunnlag – argumentasjonen bygger i bunn og grunn på at «det kan ikke være sant for det bør ikke være sant» – så merker alminnelig vettugt folk den underliggende uærligheten. Litt etter litt siger det inn hos Ola og Kari Nordmann at de utsettes for sminkede fortellinger om det som skjer rundt dem, ja, at de blir løyet for. Dette liker ikke folk, de blir først mistroiske, deretter oppgitte, til sist aggressive. Forstår man ikke denne enkle sammenhengen, så vitner det om utilstrekkelige analytiske evner for å si det meget mildt og forsiktig.

I stedet prøver mediene og andre representanter for samfunnseliten frenetisk å skyte ned alle pianistene som dukker opp, altså enhver som ytrer uenighet med de hittil omfavnede politiske dogmene. Budbringerne, de som tillater seg å si at keiserne er nakne, skal tvinges til å holde munn som om problemene derved forsvinner.

Men slik er det ikke virkeligheten skrudd sammen. Man kan nok diskutere filosofisk hvorvidt lyden av et fallende tre er der hvis ingen hører, men i politikken kan man ikke evig late som om problemer ikke finnes dersom de ikke omtales. Vareproduksjonen i Sovjetunionen ble ikke større av at det var forbudt å påpeke at butikkhyllene ofte stod tomme; til sist innhentet virkeligheten det journalistiske glansbildet og slo sprekker i det. Og når krakeleringen først hadde skutt fart, hjalp ingen sminke eller kosmetikk: Det dårlige ble sett som dårlig, det usanne som usant, og folk begynte å tro på sine egne øyne og si hva de så.

Det er ikke en kritisk høyresides feil at migrasjonspolitikken har kjørt i grøfta, at problemene som i sin tid ble forutsett, etter hvert inntraff. Det er ikke de som påpeker en feil, som skal straffes, det er de som har ansvar for feilen. Skyldbjellene skal henges på de rette kattene, og gjerne på halen, ikke på dem som etter evne freser advarsler. Man kan ikke evig skylde fra seg sitt ansvar på andre, ikke engang om man er journalist eller politiker.


Les også

Tillit -
Journalistisk blodtåke -
Misnøye, handling, håp -