Kommentar

Hollywood lager film om en av USAs største bragder – månelandingen, uten det magiske øyeblikket der flagget plantes på månen. Det er irrasjonalitet satt i system. Det er et annet budskap på «deres» flagg. Tegning: Niels Thomsen.

Enten man begrunner budordet religiøst eller på annet vis, så ligger det betydelig moralsk pondus bak «du skal ikke slå i hjel». Rett nok finnes det godt om juridisk-etiske vrier og tolkninger knyttet til hvor bokstavelig og hvordan leveregelen skal forstås – blant annet er diskusjonen rundt pasifisme versus væpnet motstand stundom vanskelig – men stort sett er forbudet allmenngyldig. I samtiden gjøres likevel konsekvent unntak for noen få yrkesgrupper, har jeg etterhånden forstått – småhumrende mens tungespissen på engelskspråklig vis trykkes inn mot kinnet («tongue in cheek») – nemlig profesjonene postmann og pianist, beskjeftigelser som ikke tradisjonelt har vært ansett som spesielt farlige. Nå er situasjonen annerledes, i hvert fall billedlig talt; de nevnte yrkespersoner lever «on the edge» med ikke bare risiko for ublide møter med sinte hunder og tomatkastende publikum, men alvorlige angrep fra politisk-ideologiske meningsmotstandere.

Hva i all verden snakkes det om ovenfor? Selvfølgelig ikke at manglende interesse for klassisk musikk eller endog hat mot pianosonater og andre «støkkær» skulle nedkalle vold mot dem som spiller, ei heller at postmenn er ved å bli en utdøende rase av gode teknologisk-organisatoriske grunner; internett gjør at det knapt sendes papirbrev lenger, og elektroniske meddelelser trenger som kjent ikke fraktes hverken med moped eller til fots. Nei, forklaringen skal søkes i uttrykket «skyt ikke på pianisten» eller, alternativt, «på budbringeren». Man skal altså ikke klage på den som spiller dersom komposisjonen ikke behager – og man skal absolutt ikke gå til det ekstreme skritt å skyte ham – som man heller ikke får la sitt raseri skylle over formidleren av dårlige nyheter, ufordragelige brevledes krav fra futen eller andre utrivelige påminnelser. Man må med andre ord skjelne skarpt mellom dem som har ansvaret for det bakenforliggende ubehagelige, og dem som formidler kunnskapen om ulykken. 

Det er naturligvis samtidspolitikk det ovenstående skal lede opp til, og dét av mest brennbare slag. La meg omsider klargjøre hvor i lendet hovedpoenget ligger: Vi har gjennom noen tiår nå hatt en samfunnsutvikling i Norge og Europa med villet heterogenisering av på forhånd relativt homogene samfunn, en heterogenisering som har involvert import av svært mange mennesker fra fremmede kulturer og med en annen religion, mange av dem muslimer, og dette fordi den politiske herskerklassen har sett utvikling av flerkultur som ønskelig. Samfunnsforandringene har imidlertid medført en del problemer, og i økende grad har skeptikerne og motstanderne gjort oppmerksom på disse ugunstige følgene. Flerkulturtilhengerne er da blitt sure og vel så det over at noen våger seg frempå med kritikk i sakens anledning, og har frikostig «skutt mot» pianister og budbringere som ikke innordner seg og finner sin rettmessige plass innen rammene av orkesterverket deres herrer og mestere har bestemt skal fremføres. Ikke bare er man blitt sur, endog rasende over å møte motstand, man har langt på vei snudd opp ned selve årsakstenkningen omkring fenomenet i et halsbrekkende forsøk på å vinne kampen om hvilken fortelling som skal gis autoritet: Problemene masseinnvandringen har ført med seg, skyldes ikke den massive demografiforandringen i seg, men at motstanderne ikke omfavner denne slik de rettelig burde gjøre. Slik lyder de nygode herskernes ord.

Når det oppstår sosiale problemer i deler av Oslo, la oss si i Groruddalen eller på Søndre Nordstrand – sistnevnte er den foretrukne eufemismen for det vi ikke-eiendomsmeglere kaller Holmlia – hvem er det da som av journalister og politikere får søkelyset rettet mot seg? Jo, det er de som påpeker at «something is rotten in the kingdom of Raymond», og at problemene har med den nyendrete demografien å gjøre. De rettenkende som har skrevet så lyrisk om hvor fint det er i «Dalen vår» og hvor beriket den nye samfunnsstrukturen gjør oss alle, liker nemlig ikke at noen fremstiller en annen virkelighet enn den de har sett på NRK og selv satt penn til. Av slikt blir man sur, naturligvis, og med kraft tar man til motmæle, for «haterne» skal så visst ikke få ture frem uimotsagt!

I stedet for å innrømme at betydelige problemer finnes med kriminalitet og annet, så sminker man statistikken (se så fint, det er tryggere nå enn før!) og benytter spesielle prismer til å se virkeligheten gjennom hvis like ikke har vært i systematisk europeisk bruk siden Sovjet-kommunistene skulle lære den egne befolkningen så vel som Vestens mennesker hvor fortreffelig det egentlig var der til høyre for Berlin-muren og de andre piggtrådgjerdene. Den gang spredte man reinhakka propaganda ved å gi til beste et skjevt, ideologisk fortegnet virkelighetsbilde, og det er vanskelig å se at dagens norske praksis er vesentlig annerledes. Men siden man i vårt land ikke akkurat kan sette i fengsel dem som ikke passer inn, som ikke følger det vedtatte manuskriptet i omtalen av Nye Norge, så bruker man en annen tilnærming.

Ikke bare skjeller man ut dem som sier at den nye virkeligheten ikke er bra, man sier til og med at grunnen til at så ikke er tilfellet – hvilket nå merkes selv av dem som kun bruker NRK og Aftenposten som nyhetskilde – er at kritikerne har skapt spenninger i folket ved ikke å akseptere endringene. Disse gjenstridige har altså ikke bare latt være å tilby de nyankomne sine varme armkroker, men de har skapt en følelse av «oss» og «dem» som frarøver den fremmedættede ungdommen en naturlig tilhørighet til sitt nye land. Dette, naturligvis sammen med klassiske sosialdemokratiske problemforklaringer som fattigdom, for liten satsing fra stat og kommunes side på «bydeler med utfordringer», for få ungdomsklubber og annet, skaper problemer – obs, der sa jeg det igjen, det skal naturligvis hete utfordringer! – i strøk med høy innvandrerandel i befolkningen.

Fra gammelt av var det særlig Carl I. Hagen som var styggemannen i dette venstresidens narrativ om hvordan de onde hvite skapte problemer for «våre nye landsmenn». Hadde ikke han og noen få meningsfeller fra samme generasjon vært vrangvillige, så ville alt gått seg til, for alt gå seg til, ellers vil selve det flerkulturelle luftslottet rase sammen, og denslags hypotesefalsifisering kan man ikke risikere innen politikken! At mannen holdt ut all utskjellingen han ble utsatt for gjennom flere tiår, er nærmest en gåte. Det må ha vært særdeles ensomt og ubehagelig bak politiskjoldene mens blitzerne og annen «progressiv ungdom» slengte tomater og egg og avisene kjeftet ham opp etter noter for å være rasist, fascist og jeg vet ikke hva.

I nyere tid er det innen politikken særlig Sylvi Listhaug som er blitt skyteskive for de gode og deres mer militante «ungdomsdebattenter», selv om også Siv Jensen og andre fremtredende FrP-ere har fått mer enn nok skitt kastet mot seg. Noen ganger er det verre ting som kastes, inklusive truende formuleringer som aksepteres som morsomme, spirituelle kunstytringer dersom de bare rammer de rette. Jeg tenker i sammenhengen særlig på Lars Vaulars «Kem skjøt Siv Jensen?»fra noen år tilbake; hvor mange hovedstrømsmedier var det som tok avstand fra slik «skøying» med drap på en uglesett politiker? Dessuten sa man jo i teksten at «hun var så tjukk i hodet at kulen prellet av», så da er man vel besteborgerlig om man ikke synes at slikt er morsomt, er man ikke? 

Rent logisk er det imidlertid noe som er langt verre enn smakløs venstresanksjonert voldsflørting, nemlig følgende: Samme hvilket politisk-ideologisk verdensbilde man holder seg med, så kan ikke responsen på noe være årsaken til at dette noe skjedde. Den som i sin Weltanschauung kun legger vekt på emosjoner, behøver kanskje ikke bry seg med slike tankefeil, men vil man bli tatt alvorlig blant de voksne, så må man unngå å operere med årsaksfaktorer som kommer etter det de angivelig skal ha forårsaket. Noen ting er rett og slett for dumme, og denne logikkblemmen er blant dem. Når folk og noen få politikere av Tybring-Gjeddes og Listhaugs støpning påpeker at vi har et stort antall bilbranner, ungdomsgjenger og utstrakt voldskriminalitet i områder med betydelig innslag av innvandrere fra MENA-landene og Afrika, og at disse fenomene henger årsaksmessig sammen, så bør påstanden tas ytterst alvorlig. Det trenger ikke nødvendigvis medføre riktighet at den store innvandringen har bedradd vesentlig til kriminaliteten og de andre problemene, men forklaringsforsøket er rimelig og bør behandles deretter. 

Det som derimot ikke er rimelig, er å si at responsen ligger til grunn for de observerte fenomenene, problemene som etter hvert blir av allmenneuropeisk dimensjon også hos oss, bare at vi ennå er litt lenger bak i løypa. De stygge politiske angrepene – foretatt av mindre kjente aktivister, stort sett, men absolutt goutert innen samfunnets sentrumvenstre-kremlag – mot dem som viser falskheten i det offentlige bildet av eksepsjonelt vellykket integrering, er både ulogiske og uetiske. De som sier fra om hva som holder på å skje med landet, fortjener ære for å ta belastningen med den sosiale ostrakismen de utsettes for. De får det motsatte.

Vi trenger folk som snakker sant, ikke slike som sminker virkeligheten til inn i det løgnaktige. Potemkinkulisser – forfinete, men akk så falske, bilder av en mørk virkelighet – var hverken sannferdige eller troverdige i Tsar-Russland og er ikke mer å lite på i våre dager og vårt land. Man må erkjenne problemene for det de er og handle deretter, uten blåøyd optimisme. Løsningen er uansett ikke å kaste penger i store mengder etter demografiske «utfordringer» og be en stille bønn om at de derved skal gå opp i røyk; slik fungerer ikke verden. Det som ikke gikk andre steder, lykkes neppe hos oss heller.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her