Kommentar

Utplassering av koranklosser langs Karl Johan 9 november 2017. Foto: Øyvind Thuestad/Document

Lesing har med forståelse å gjøre, naturligvis, men ikke bare den som oppnås ved å arbeide seg gjennom og skjønne en tekst. Uten at vi tenker nærmere over det, leser vi hele tiden andre menneskers mimikk og kroppsspråk, terrenget når vi ferdes i fjellet, eller mening inn i ulike hendelsesforløp vi er avhengige av å tolke riktig. Det er i sistnevnte lendet vi i dag skal botanisere ved å forsøke å forstå hvordan utplasseringen av massive konkrete trafikkhindringer i bybildet, stundom kalt koranklosser, påvirker vår oppfatning av samtiden.

Selve bokstavrimordet er naturligvis en pirrende pussighet i seg selv, et riktig framifrå utslag av småbitter folkehumor. Det samme gjelder også for dets enda ferskere tvilling, shariaskåler som refererer seg til de massive sement- eller betongblomsterpottene vi nå finner i hovedstadens paradegate; man kan alltid stole på menneskenes verbale spontankreativitet når nye, ubehagelige fenomener oppstår og skriker etter dekkende terminologi. Erfaring har likevel vist at noen slike neologismer tas imot og aksepteres lettere enn andre. For eksempel ble «askefast» i sin tid uten protester omfavnet som årets nyord i Norge etter at en islandsk vulkan hadde funnet det for godt å gå amok og tømme sitt indre raseri ut i atmosfæren – jeg ble selv sittende igjen på Gardermoen da det begav seg – mens det derimot ikke gir mange penger tilbake å gjette på at Språkrådet eller hvem det nå er som kvalitetsvurderer språklig nybrottsarbeide, aldri vil gi tilsvarende anerkjennelse til «koranklosser» eller «shariaskåler.» Hadde de gjort dét, ville formodentlig landets mange islamofobidiagnostikere gått fullstendig av skaftet i hellig forargelse og vrede, krenket helt inn i margen på den misforståtte og fredselskende profetens vegne.

Et utslag av samme «mindset,» bare manifestert på mildere måte, så jeg i vinter en gang utfolde seg da deltagerne i Nytt på Nytt, NRKs prestisjeprogram for politisk korrekt fredagshumor, i sin faste nyordkonkurranse unnlot å komme på nettopp «koranklosser» som svaralternativ. «Nazifisk» og lignende friske påfunn er nok langt mer nærliggende innen deres politisk-intellektuelle univers.

De rettenkende og velmenendes uvilje eller manglende evne – man skal aldri utelukke dumskap som forklaring når bakgrunnen for venstretøv uteskes – til å annamme ordet koranklosser kan også sees som del av en bredere mental strategi for overlevelse, nemlig bruken av fortielse og fornektelse som våpen mot det ubehagelige. At trafikkhindringene settes opp, er direkte foranlediget av de mange terrorangrep som har funnet sted i europeiske byer og med følgende fellesnevner: Muslimske fanatikere har i sin stadig mer frenetiske kamp mot de vantro brukt biler til å kjøre ned fullstendig uskyldige mennesker. Klossene vanskeliggjør religiøs galmannskjøring samtidig som de daglig minner oss normale om at vi lever i et endret og farligere samfunn.

Andre velger mer eller mindre bevisst å la være å tenke i slike baner. De påstår seg å etterleve oppfordringen til krigstidens sivilister under Battle of Britain, luftkrigen mot London og andre engelske byer fra sommeren 1940 av, «keep calm and carry on» som om tilsvarende burde gjelde også for oss og vår situasjon. Fortsett bare å leve akkurat som før, tolker de munnhellet til å bety, la ikke terroren få konsekvenser, lat som intet, for ellers har terroristene vunnet! Noen ganger føyes det til at «vi ikke skal kjenne frykt, men vise dem at vår kjærlighet er større enn noen få terroristers hat.» Det er nesten så man kan se en parfymert sky av rosenedleggende hallelujastemning sveve over responsen.

Fornektelse/fortielse var lenge den foretrukne primærresponsen på migrasjonsdrevet vold, hvori inkludert alt fra voldtekter via utenlandsættede ungdomsgjengers brutalitet mot norske medelever til rene terrorhandlinger med jihadmotiv; av sistnevnte har vi ennå heldigvis ikke sett mange i vårt land. Et typisk eksempel på reaksjonen fra den angivelig velmenende og ansvarlige «øvrighetas» side var byrådsleder Raymond Johansens kommentar da det oppstod uro omkring ungdomsvolden i «dalen vår,» det var visst på Vestli denne gang. Nei, Oslo er en trygg by, forsikret n’Raymond, omtrent samtidig med at han ut av den andre munnviken bad om flere politifolk og enda mer ressurser til ungdomsklubber og desslige for å rette opp problemer – obs, jeg mente selvsagt utfordringer – som altså egentlig ikke var der. 

Likevel må det innrømmes at det heldigvis er blitt noe mindre av direkte fornektelser/fortielser nå enn tilfellet var for bare få år siden, på samme måte som man ikke like ofte hører sagt lenger at «islam er fredens religion.» Når slike politiske besvergelser blir for åpenbart tomme, ja, direkte løgnaktige, så bytter alle andre enn de mest hardbarka komiske Ali-etterplaprerne retorikk for å kunne overleve med makten i behold.

Koranklossene er typiske eksempler på passive vernetiltak mot en alvorlig trussel, nemlig at kjørende jihadister skal drepe fotgjengere. Som sådanne er de sikkert effektive, som det også hjelper i noen grad å iverksette omfattende sikkerhetstiltak på flyplasser for å hindre passasjerer i å ta med våpen eller sprengstoff opp i luften. Vi er mange som ennå husker hvordan det en gang var før palestinske terrorister begynte med flykapringer en gang på 60-tallet, nemlig enklere, billigere og tryggere enn nå. Men for all del: Tolk meg ikke dithen at jeg er mot slike sikringstiltak; det er verdt mye både penger og annet å sørge for at sikkerheten ivaretas når det nå engang er slik at voldsmenn tillates å bevege seg fritt omkring i samfunnet.

La meg likevel i sammenhengen minne om at et annet klassisk forsvar, reising av murer mot dem hvis bevegelsesfrihet man vil innskrenke, ikke akkurat omfattes med forståelse av norske venstreradikale og -liberale. Enten funksjonen er å verne Israel eller USA, så fremstilles slike fysiske sikringstiltak, samme hvor passive de altså er, dét kan ikke understrekes nok, som alvorlige overgrep rettet mot individer tilhørende bestemte etniske grupper.

Lite tenker kritikerne på hva konsekvensene ville bli om man helt avsto fra å «krenke» noen og unnlot å bygge sperringene. Ville de selv akseptert en med dette forbundet økt risiko for å bli sprengt i filler? Nei, ikke jeg heller. Noen ganger må man akseptere mindre onder for ikke å utsettes for noe riktig fælt. Verden er i sannhet ingen søndagsskole.

De gjennomførte tiltakene er alle konkrete uttrykk for at Raymond-stadiet av fornektelse og fortielse stort sett er tilbakelagt. Men når vi altså nå som samfunn så tydelig reagerer på at en fare finnes, ville det ikke da vært en god idé også og i tillegg å bekjempe mer aktivt det onde vi står overfor?

Jo, i aller høyeste grad slik jeg leser verden preget som den er av koranklosser og shariaskåler i gatene, tiltagende og etnifisert ungdomsvold, flere hijabkledde kvinner og mye annet som tyder på at islam vokser midt iblant oss. Problemet er bare at politikerne ennå ikke har kommet så langt i sin realitetsorientering at de fullt ut skjønner hvor alvorlig galt det har gått, i hvilken farlig situasjon de har satt oss. Skulle de nå trykke til også med aktive, ikke bare passive, tiltak mot jihadismen i Europa, så ville det innebære en de facto innrømmelse av at de hittil har sviktet grovt ved å tillate fremveksten av noe skadelig som de under lang tid omtalte som rene, rame velsignelsen, nemlig heterogeniseringen av europeiske samfunn i sin alminnelighet og islams fremvekst i særdeleshet. Svært mye skal til for å ta en slik offentlig mea culpa og derved gi motstanderne et middel til å maktstjele de hittil mektige. Bare i ytterste nød gjør en politiker slikt, og der vi ikke riktig ennå.

Mye tyder imidlertid på at vi kan komme dit i løpet av riktig kort tid dersom man med dagens passive vernetiltak ikke klarer å stoppe religiøs terror og halvreligiøs sosial uro. Da vil mer radikale tiltak tvinge seg frem, om altså brede lag innen den europeiske urbefolkningen innser at de er blitt sviktet så massivt at hverdagssikkerheten lider. I så fall vil alle menneskerettighetsproblemer raskt bli skjøvet til side og man gjør det som er nødvendig for å gjenetablere nok trygghet til at velgerne igjen vil stemme på de samme partiene som bragte krisen inn i landet, men som altså nå i nødens stund prøver å vise ny handlekraft. 

Norge blir neppe blant de første landene til å ta av silkehanskene om så skjer. Fra H/FrP/V-regjeringen og vestover skrytes det ennå (statsråd Wara var den siste i rekken som uttalte besvergelsene med høy og klar røst) av at vi nok skal klare det andre aldri har fått til: blande ild og vann uten alvorlige skadevirkninger innad i samfunnet. Fornektelsen og den politiske mytomanien er ennå ikke totaldød, som man forstår, ei heller innen såkalt borgerlige kretser.

Det ville naturligvis vært en stor lettelse om de hadde fått rett, de profesjonelt optimistiske politikerne og andre, men jeg tror ikke det kommer til å skje. Vi er snart der at selv små gnister kan få samfunnsflammer til å blusse opp selv om ingen kan forutsi akkurat når eller hvordan dette vil skje. Medlemmene av den norske makteliten skapte eller tillot farene da de valgte å neglisjere føre var-tenkningen som ellers fremheves som viktig overalt hvor endringer gjøres. De trodde ikke noe kunne gå galt. Gjennom flere tiår ignorerte de advarslene. 

Skulle det til sist gå så vel at norske politikere slipper å høste det de selv har sådd, så har de vært mer heldige enn det er lov å regne med. Selvsagt kan det skje, men ikke alltid er det typisk norsk hverken å ha flaks eller være god. Virkeligheten har en stygg tendens til å innhente enhver som tuller for lenge med det sosiale oddsspillet, og ganske særlig dersom det er andre menneskers velstand og helse man satser og skusler bort.