Kommentar

Theresa May i House of Commons, Underhuset. Foto: Reuters/Scanpix

Selvfølgelig aksepterer partiene stort sett, selv de som er på den parlamentariske venstresiden og har røtter i marxistisk-leninistisk tradisjon, lovlig fattede beslutninger. Likevel skjer det stundom ting som får en til å lure på hvilke demokratiske reflekser disse makthungrige grupperingene egentlig har. Hvor mye skal til for at de i en presset situasjon velger å gå mot folkets uttrykte vilje for å tvinge gjennom en annen utvikling, en de selv mener er den rette og riktige? Jeg tenker i sammenhengen særlig på beslutninger i grenseflaten mellom nasjonalt og overnasjonalt nivå, hvilket for Norges vedkommende og i våre naboområder i praksis oftest betyr maktforholdet mellom tidligere selvstendige stater og en særdeles arrogant og ambisiøs europeisk union.

I flere EU-land har man i ulike sammenhenger og omganger hatt folkeavstemninger om viktige spørsmål: Eurosamarbeid, tilslutning til den ene eller andre traktaten og mye annet. Dette skjer ikke fordi politikerne genuint ønsker folkets råd, det skal ingen få innbilt meg, for maktfullkomne kjenner sjelden slike behov, men fordi de er så ille tvunget; det ser simpelthen direkte uvakkert ut når og hvis påståtte demokratitilhengere åpent går mot å forhøre seg om hva folket mener. Stort sett har de europeiske unionistene fått det som de vil i slike sammenhenger; folket har i avstemninger akseptert stadig nye beslutninger om tettere og tettere samarbeid og en utvikling i føderalistisk retning. Gikk det derimot ikke som ønsket ved første anledning og avstemning, ordnet man prompte en ny med enda mer trykk i «riktig» retning, hvoretter motstanden typisk krakelerte. De sterkeste får det gjerne som de vil; det er tross alt dette det innebærer å være sterkest.

Så i 2016 kom Brexit-avstemningen i De forente kongeriker. Folket stemte «leave» og siden har ulike forhandlinger mellom London og Brussel gått frem og tilbake om hvordan bruddet skal skje. Visst har det vært «fascinating stuff», spillet vi er blitt vitner til, og dessuten en ytterst «sobering experience» for alle som nærer tvil om i hvilken grad yrkespolitikere faktisk ønsker å følge folkets uttrykte vilje i viktige spørsmål.

En av de siste omdreiningene av skruen kom for litt siden da Labours leder, Jeremy Corbyn, la frem et forslag om at man nå, på grunn av all uorden som var oppstått omkring Storbritannias uttreden av EU – en uorden statsminister Theresa May og de konservative naturligvis var skyld i, i følge samme Corbyn, i og med at hun ikke makter å få flertall i parlamentet for en skilsmisseavtale  – burde gjennomføre en ny folkeavstemning for å få vite om folket virkelig holder fast på sin beslutning fra den gang da. Var det ikke blitt så mye kaos etter hvert, og var det ikke blitt åpenbart at folket hadde vært alvorlig feilinformert forut for avstemningen for snart tre år siden, slik at det nå nærmest var blitt en demokratisk plikt å rette opp igjen folkets feil og få på plass en ny beslutning som ivaretok menneskenes interesser? For det hadde jo vært en forbigående villfarelse flertallet en stund hadde svevet i, ikke sant? 

De som i voksen alder har gjennomlevd to norske EEC/EF/EU-avstemninger, får uvegerlig «flash backs» av slik omsut fra ledende politikeres side. Jeg minnes godt hvor omsorgsfullt man ville hjelpe folket med forståelsen i både 1972 og 1994, hvordan man etter eget utsagn oppklarte den ene misforståelsen etter den andre som et gjenstridig folk angivelig led under, men uten at dette snudde opinionen. Det hele var et selsomt skue, og mange politikere ergret seg nok bitterlig over at de hadde vært skjødesløse nok til å spørre folket til råds den gang ved første korsvei, for etter deres oppfatning var jo selve det folkelige nei-svaret i 1972 bevis for at slike spørsmål, de var alt for vanskelige til at kreti og pleti skulle fatte avgjørelsen. Dessuten: Tenk på all den fantastiske medinnflytelsen vi gikk glipp av i og med Norges nei, tenk på alle mulighetene innen maktens korridorer som på grunn av vårt utenforskap ikke ville være åpne for norske elitekandidater med reiselyst!

Det var ikke fritt for at hukommelsen slentret langs slike gjengrodde stier mens jeg satt og hørte NRK-dekningen av enda en episode med «forviklingar». Det som derimot fullstendig glimret med sitt fravær, var følgende: Ingen norske TV-journalister sa klart fra om, ikke engang implisitt det jeg merket, at en slik overkjøring av folkets beslutning i en avstemning – lagt opp til og avholdt etter beste evne, «fair and square», uten tvang i stemmeavlukkene og etter en intens forutgående offentlig diskusjon for og imot – ville være et aldeles uhørt angrep mot selve bærebjelken eller hovedinnholdet i en demokratisk politisk ordning: at det er folkets vilje som avgjør. I stedet fikk man inntrykk av at alt var «politics as usual», noen mente det ene mens andre mente noe annet, og ingen anklagende finger ble rettet mot Corbyn og hans parti for å være udemokratisk i og med «trusselen» om å underkjenne Brexit-resultatet. Ei heller er andre mer eller mindre offisielle grupperinger i det britiske samfunnet som også har sagt at Brexit-beslutningen er for fæl, så den må det gjøres om på, blitt brennemerket som grunnleggende i konflikt med demokratiets hovedprinsipp det jeg har registrert. Hvordan er dette mulig?

Sannheten er vel at beslutninger som samfunnseliten liker, de er hellige og forsvares med formaliteter så vel som henvisning til politisk etikk, om nå noe slikt finnes, mens derimot avgjørelser som de samme maktmenneskene absolutt ikke er enige i, de prøver man å snu på og underkjenne. Selvsagt vil man nødig at det skal se ugreit ut, altså at det skal være åpenbart for menig mann at det øves vold på folkeviljen, men ellers tar man i bruk alle tilgjengelige midler. Dét er som kjent ikke småtterier, og ganske spesielt når man har massemediene massivt med seg mot «populistene». En typisk fremgangsmåte er at man holder folkeavstemning etter folkeavstemning til man oppnår ønsket resultat, deretter slutter man med slike demokratiske skalaøvelser: én gang Ja oppveier ti ganger Nei.

Selve betegnelsen populisme eller populister fortjener noen tilleggskommentarer i sammenhengen. Dette er nå viktigste samleord for dem som målbærer meninger globalistene ikke liker. Ofte slenges høyre- på som prefiks for å gjøre det ekstra klart hva man mener foreligger: noe som minner om fascisme eller endog nazisme, men uten at likheten er så åpenbar at man vil risikere å få klager om utidig hitling og opinionen rettet mot seg, dersom man bruker de aller styggeste ordene. Visse grenser må tross alt iakttas selv innen kommunikasjonsbransjen; man kan naturligvis være både urimelig og urettferdig, men bare dersom man ikke blir fersket i ureint trav.

I USA er utviklingen enda lenger kommet enn i Europa også hva denne typen politikk angår. Jeg tenker i sammenhengen på hvor skremmende lettvint man omgås med den nåværende presidentens legalitet, hvor åpenlyst man flørter med ikke bare riksrettsmuligheter, men endatil ulike kuppvarianter som selvsagt aldri kalles for nettopp dét av velvillige journalister. Dersom tilsvarende tiltak hadde vært truffet av noen til høyre for midten, ville pipa garantert fått en annen lyd. Man tillater nemlig vesentlig alvorligere demokratiske overtramp fra den «gode» venstresiden enn fra den «onde» høyresiden, jamfør hvor lemfeldig man i nyere tid har vært i Norge overfor all skitt som slenges mot FrP-politikere, inklusive trusler skjult som kunst eller humor, mens hijabkledde «samfunnsstøtter» beskyttes på alle vis av et ivrig og arbeidssomt statlig maktapparat. At mange politifolk formodentlig føler seg ille berørt ved prioriteringene de påtvinges, er en annen sak.

Det ser ut til å hvile en slags etisk gnostisisme, en lys-mot-mørke tenkning, over samtiden. Det politiske korrekte nye borgerskapet skiller skarpt mellom det gode hatet (det som er berettiget og rettes mot all såkalt høyre-fascisme) og det onde ditto (i sistnevnte gjenfinnes uvilje mot islam, brune mennesker, kvinner og såkalt skeive; spør ikke meg hvordan venstrepropagandistene klarer å amalgamere alt det ovenstående inn i ett fiendebilde, men de lykkes åpenbart). Alle formelle så vel som etiske hjørner kan bendes og bøyes og lover, avtaler og sedvaner kan endres eller omgås bare man derved motarbeider høyrespøkelset; ikke minst tar man svært lett på innskrenkninger av ytringsfriheten for å hindre at noen «svake» skulle bli krenket. At man derved risikerer å grave grunnen unna ikke bare liberalisme og radikalisme, men faktisk på sikt hele sin egen eksistens, ser ikke ut til å falle aktivistene inn, iallfall ikke nok til at de bryr seg om muligheten. De står på og strever etter å gjøre det «gode»uansett hvor mye ondt som faktisk blir resultatet. 

Vi som befinner oss på Loke-siden av todelingen mellom godt og ondt, slik de globalistiske makthaverne tegner verden, vi som ikke begunstiges av velviljen de andre nyter godt av, skal ikke la oss vippe av pinnen hverken av kronisk brunskvetting eller annen uberettiget forskjellsbehandling. De som har kunnskap om hvordan dagens situasjon vokste frem på vårt kontinent, ser at vi forsvarer klassiske europeiske verdier som demokrati, ytringsfrihet og nasjonal organisering; det er altså ikke vi, men de andre som representerer et alvorlig brudd med våre kulturelle og historiske tradisjoner. 

Vi kan og skal være stolte over vårt ståsted, over den konservative tradisjon vi er en del av. Det skal mer til enn litt skjelling fra overivrige og kunnskapsløse politikere og journalister for å bringe oss ut av fatning. 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her