Kommentar

Angela Merkel har kun vist handlekraft overfor det nye høyre og i undertrykkelsen av meninger som går på tvers av det hun mener er den rette lære. Hun er et eksempel på et fenomen som gjør seg gjeldende blant maktpolitikere i Vest-Europa: En tiltagende selv-isolering. Frau Merkel har noe Mao-aktig ved seg der hun opptrer som det selvsagte midtpunkt i alle sammenhenger. Ansiktet er uttrykksløst. Smilet bare en grimase. Hun plirer med øynene, og i dem ligger en vaktsomhet. Foto: Christian Hartmann/Reuters/Scanpix

De som har levd lenge nok i landet til å besitte en smule erfaring, vet at det gjelder ulike lover for Loke og Tor. Sagt på en annen måte, så skjer det ofte at slikt som kalles rett og rosverdig når Hansen gjør det, møtes med fordømmelse dersom Olsen er gjerningsmannen. Enda verre er at betydelig systematikk karakteriserer forskjellsbehandlingen, noe som ikke minst kommer til uttrykk i politiske sammenhenger. At dette ikke bare strider mot elementære rettferdighetskrav og følgelig fremstår som uetisk, er ille nok, men oppførselen har òg konsekvenser. Sant å si er det vel nettopp derfor at taktikken benyttes, for effekten av ulike adferdsmønstre er i maktmenneskers verden hovedgrunnen til at man velger det ene fremfor det andre. Noen relevante eksempler vil gi kjøtt på beina og avklare hva det er snakk om.

Anklager om det uetiske ved å bygge murer mot andre mennesker, i bokstavelig så vel som psykologisk forstand, har lenge vært del av standardrepertoaret til dem som mener seg å representere «det gode» innen politikken. De velmenende og snille ønsker ikke grenser som stenger noen ute, får vi høre, ikke engang «the bad guys», men er isteden konsekvent dialoginnstilte i alle potensielle konfliktsituasjoner; bare menneskene snakker sammen og er velvillige, kan løsninger finnes på alle uoverensstemmelser og all urettferdighet. Vold forebygges på denne måten, sier de. Vi andre, som ikke bygger all adferd på snillhetens prinsipp, men mener at noen murer er berettigede og bra, mens andre er dårlige, samt at samtale ikke løser alle konflikter, havner notorisk utenfor kosekroken. Dette har konsekvenser, som alt antydet, inklusive slike som slett ikke oser av hverken mildhet eller respekt for annerledes tenkende. Kriteriene for inklusjon i de politiske grupperingene oss og dem, en kategorisering av mennesker som det ellers advares intenst mot fra de godes side og med stundom påfallende markskrikersk røst, er heller ikke intuitivt forståelige for tenkende samfunnsmennesker. Da kan det hjelpe å se på hvordan praksisen faktisk fungerer.

For litt siden fikk vi fra Tyskland nyheten om at den formodete arvtageren til sjefsposten i CDU etter at frau Merkel endelig går av, selv hadde trådt tilbake, etter alt å dømme fordi samme Kramp-Karrenbauer hadde brutt, eller ikke med tilstrekkelig kraft hadde sett til at man håndhevet, den fortsatte politiske utestengelsen av høyrepartiet AfD fra makten i delstaten Thüringen. Partiet skal fortsatt isoleres, og dermed basta, naturligvis under påskudd av at man derigjennom forsvarer det demokratiske systemet. 

Tyskland er en meget spesiell stat hva akkurat aktpågivenhet overfor rasisme og høyreekstremisme angår; jeg tenker naturligvis på de 13 årene med nazisme før og under andre verdenskrig, en historikk som også har medført streng lovgivning mot alt som smaker av nynazisme. Samtidig er likevel den tyske elitens reaksjon mot AfD slett ikke utypisk for tilsvarende holdninger også i andre vesteuropeiske land. 

Man merker seg at forsøkene på isolering av politiske grupperinger alltid retter seg mot partier som ligger til høyre i landskapet, sjelden eller aldri mot dem på venstresiden. Dette skal holdes opp mot følgende historiske realitet: Mens nasjonalsosialistenes terrorvelde resulterte i noen titalls millioner drepte om man slår militære falne og myrdede sivilister sammen – et resultat som avgjort bør lede til årvåkenhet overfor tegn til gjenoppstandelse av denne både uetiske og uvitenskapelige rørsla, ingen tvil om saken – så lukker man stort sett øynene for at de internasjonale sosialistenes terrorvelde under kommunistisk lederskap har hatt enda flere ofre. Sistnevnte faktum plager åpenbart ikke de politisk renes samvittighet i nevneverdig grad. Tretti år etter Sovjetunionens fall trives fremdeles i den vestlige verden en rekke progressive venstrepartier hvis røtter til en sosialistisk-kommunistisk fortid ennå er intakte. De dertil hørende kadrene vedlikeholder med frekkhetens selvfølgelige nådegave sine posisjoner innen det røde borgerskap uten å bli forelagt på daglig basis, noe de rettelig burde fortjent, sitt slektskap med noen av verdenshistoriens verste undertrykkingsregimer. Ikke nok med det, de påstår seg til og med å arbeide ut fra en spesielt høytstående etisk grunnvoll i sin «kamp for verdens undertrykte», og igjen: Dette slipper de unna med. Ingen forlanger dem isolert eller utstøtt på grunnlag av det ideologiske slektskapet bakover til Stalins og Maos dødsmaskiner. 

Men for partier på høyresiden stiller saken seg ganske annerledes, som sagt, over dem kan vokterne av den politiske moral svinge svøpen etter forgodtbefinnende, disse kan kalles (høyre)populister, ekstremister, fascister og til og med nazister nærmest komplett uten beviskrav. Det er en underlig skjevvektet verden der «anklageren» har uinnskrenket definisjonsmakt over språket, noe venstresiden har tilkjempet seg gjennom en like systematisk som lang marsj gjennom institusjonene. De nyter nå fruktene av sin seier og bryr seg da ikke om småting som krav om alminnelig anstendighet og likebehandling av politiske motstandere.

Med unntak for taperne fra andre verdenskrig har ingen europeiske land vært mer sensitive overfor påstått høyreekstremisme enn Sverige. Siden 1980-tallet har svenskene «konsekvent bekämpat fascismen» på et utall underlige måter, ikke minst hva gjelder behandlingen av partiet Sverigedemokraterna (SD). Forakten fra det offisielle Sveriges side overfor SD-representanter og -sympatisører var i årevis nesten absolutt; intet skulle man ha å gjøre med disse menneskene, ingen «tvilen skal komme den tiltalte til gode»-holdning måtte gjøres gjeldende. Målet var total isolasjon av partiet; de mest innbitte fiendene ville ikke en gang befinne seg i samme rom som SD-representanter, i stedet håpet man at partiet ville forsvinne under det voldsomme trykket fra «de godes» side. 

Strategien mislyktes totalt, kan vi i dag si. Trass i at partiet gjennom alle år er blitt motarbeidet på det mest voldsomme av mediene og det øvrige svenske etablissementet, har SD vokst og vokst til de nå er jevnstore med selveste Socialdemokraterna. Utfrysingen lyktes ikke, så pass er åpenbart, folket lot seg ikke kue av svinaktig oppførsel der utskjemming og systematisk forskjellsbehandling inngikk som nærmest automatiske elementer i vårt nærmeste nabolands demokratiutøvelse. Man kunne bli fælen av mindre, om det altså ikke var for at de likevel ikke lyktes, alle de som ut ene munnviken snakker om folkestyrets allehånde fortreffeligheter, mens de ut den andre bedriver stempling av fullstendig legitime meninger innen samfunnsdebatten.

Verden ville vært enkel om politisk selvskading og galskap utelukkende var et tysk eller svensk fenomen, men slik er det naturligvis ikke. Cosi fan tutte, som det heter hos Wolfgang Amadeus, alle gjør det, også norske statlige og statsstøttede institusjoner; man har i årevis forsøkt seg med skamisolering så vel som mer direkte tiltak rettet mot enhver gruppering som ikke er stueren i henhold til de venstrelenende globalistenes verdens- og verdisyn. NRK øser sin forakt over høyresiden av det politiske spektrum, de statsstøttede avisene gjør det samme, mobbing av politikere med «avvikende» meninger er standard, og etter beste evne hindres selv privat finansiering av alt som ikke er politisk halal. Historiske merkelapper fulle av skam brukes hemningsløst for å ramme politiske motstandere, uten enhver respekt for den fairness som et velfungerende demokrati er avhengig av. Det tjener intet til å komme med en rad eksempler på ovenstående påstand, men de som gjennom tiår har sett hvordan FrP-politikere som Hagen og Listhaug har fått gjennomgå i norsk offentlighet, vet godt hva jeg snakker om. De som derimot ikke har merket noen slik systematisk, ondsinnet skjevhet i norsk behandling av venstresidige versus høyresidige politiske grupper og synspunkter, nasjonalt som internasjonalt, de vil heller ikke bli var praksisen uansett hvor grundig beviser føres og argumenter underbygges: Selvvalgt blindhet kan ikke kureres, heller ikke med ord.

Mens jeg skriver dette, dukker enda et eksempel opp på forsøkt utskjemming og isolering av en moderat politisk gruppering, ARS’ stempling i norsk undervisningsmateriell av FrP som beslektet med europeisk fascisme. Jo da, de trakk påstanden tilbake, noe annet ville vært grotesk for en organisasjon som i årevis har mottatt millioner i årlig statlig støtte fra en FrP-finansminister, men retningen i virkelighetsforståelsen de såkalte anti-rasistenes målbærer, er ikke til å ta feil av: Fienden befinner seg alltid til høyre og skal bekjempes med alle midler. Målet helliger midlene når «fascistene» skal tas.

De kommer naturligvis til å mislykkes til slutt i Norge også, de som bruker kallenavn mer enn fornuftsbasert argumentasjon i kampen om oppslutning fra folk flest, men det er nå fortærende at vi som vises så dyp forakt, i tillegg tvinges til å hjelpe anklagerne økonomisk. Statsfinansiering av samfunnsmessig selvskading kan neppe være noen god strategi, selv ikke for et overstadig oljerikt land. Dette burde også nordmenn innse og stoppe enhver understøttelse av ARS så vel som den øvrige underskogen av ikke-offentlige institusjoner og organisasjoner som gjør mer skade enn gagn. Intet folk er tjent med å hjelpe og beskytte dem som arbeider for folkets oppløsning.

 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her