Documents redaksjon vil gjerne få presisere: Hvis vi skriver om feks. straffeforfølging av Marine le Pen eller svenske medier og politikeres forskjellsbehandling av Sverigedemokratene så betyr ikke dette at vi er på samme parti eller mener det samme som dem.

Det er en klar tendens til at den dominerende tanke ønsker å tegne et bilde av en annen høyreside enn den etablerte kristeligdemokratiske eller konservative. Man begynner  med de parlamentariske partiene Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti/Sverigedemokratene og fortsetter utover mot det «ytre» høyre. Det blir noe lissom-aktig over anerkjennelsen av deres legitimitet, for ideologisk er de forbundet med de ytterliggående. De er som slektninger, eller deler de samme forestillingene. Graver man litt i overflaten på Frp finner man bekreftelse på dette. Det finnes med andre ord et kontinuum.

Dette til tross for at partiene stritter i mot, de vil ha seg frabedt slektskapet. Men det er ikke de som bestemmer. Dette er i seg selv spesielt. De etablerte partiene blir behandlet på en annen måte. De danner det politiske spillet som mediene kan referere og spille på.

Dette spillet kjennes mer og mer tomt og meningsløst for publikum, men man kan alltids øke volumet, og hvis det ikke finnes drama kan man alltids skape det. Informasjonsrådgivere og spindoktorer forsøker å beholde regien.

Ap kan også ha sine skandaler, som ordfører i Vågå. Men politisk er det bare Frp som kan oppvise politikere som kan «avsløres», slik Christian Tybring Gjedde har blitt utsatt for. Hadde mediene ikke hatt ham måtte de ha oppfunnet ham.

Denne delegimering av et anerkjent politisk parti er bare en indikator på hvordan en politisk-medial elite forsøker å løse politiske spenninger og konflikter ad omveier, ved proxy, ved syndebukker og utstøtelse.

Siden mediene så massivt deltar i dette virkelig bitre spillet ved siden av det politiske tøysespillet, er det smått med motforestillinger og kritikk.

Det er her Document.no kommer inn. Det er viktig å referere hvordan det andre høyre behandles, både det parlamentariske og det utenomparlamentariske.

Det betyr ikke at vi går god for dem, eller anerkjenner at det finnes et «vi».

I de sosialistiske glansdagene snakket vi om «vi». Det betød både det store sosialistiske fellesskapet, men også at sosialister snakket på vegne av folket.

Den gang var det virkelig noe som het the new left. Gammelkommunistene, de Moskva-lojale, hørte ikke med. Venstresosisalister som det også ble kalt, forsvarte hardnakket den rettferdige kampen, og Saka. Vi var aldri i tvil om at vi hadde rett. At vi sto for solidaritet.

Nå er situasjonen snudd på hodet, og det som en gang var venstreside og i dag er blitt det nye borgerskapet benytter sin mediale, akademiske og politiske makt til å tegne et nidbilde av en ny høyreside: I bakgrunnen lurer hele tiden fascismen. Den ultimate trussel.

En tung bør

Her legger den venstreborgerlige siden en tung bør på den nye høyresiden: den blir bærere av politisk opposisjon, av oppgaven det er å kritisere makten, tilby alternativer. Klarer den det? Er den seg oppgaven bevisst?

Documents oppgave blir både å avkle og avsløre bruken og misbruken av den alternative høyresiden. Forsøket på å lage en stråmann man kan herje med som man vil.

Men samtidig må man være kritisk til denne høyresiden: er den urealistisk i sine forestillinger om hva som er mulig i et nytt Europa? Er deres program slik at de i realiteten blir partier som appellerer til subgrupper, ikke hele samfunnet? Er det personer eller grupper som har mye rett i analysen av dagens samfunn, men likevel foreskriver feil medisin?

Den herskende tanke står når som helst klar til å erklære enhver forståelse for høyresiden for delaktighet og medskyldighet. Dette er en form for intimidering vi ikke kan bøye oss for. Det vil ødelegge både politikken og all seriøs journalistikk. At man skal bedyre at man tar avstand fra et objekt man rapporterer om, er tilstander som ikke hører hjemme i et demokrati. Men journalister har lenge praktisert denne øvelsen.

Men slik vil deres eget journalistiske handlingsrom krympe.

Mulighet

Det skaper objektivt sett rom for en friere, mindre fordomsfull journalistikk, og det er den oppgaven vi forsøker å fylle.

Vår oppgave er derfor på vegne av og rettet mot publikum der ute, ikke hva denne eller hin journalist eller medie måtte mene om oss. Norsk debatt er fullt av usynlige grenser man skal holde seg innenfor og hva man kan si. Det gjør norsk debatt mer og mer spesiell. Man går i ring.

Det som så fint heter operasjonalisering av begrepene er nødvendig. Det betyr simpelthen at man klargjør hva man snakker om: Høyre, Ap og Moderaternea må måles etter samme standard som Frp og Sosialdemokratene og Nasjonal Front: Hva mener man feks om Israel, hvor finnes det antisemitter? Hvis man ser fascister bak hver busk, men selv lanserer kandidater som hyller antisemittiske meninger, eller: man støtter Morsi og Brorskapet, kan det være at ens anklager ikke er spesielt vederheftige.

Vi tror at det finnes et segment av opinionen som har gjennomskuet dobbeltmoralen og hykleriet og ønsker en mest mulig sannferdig journalistikk.

Behandling av opposisjonen har alltid sagt noe om temperaturen i samfunnet og hvor dypt toleransen egentlig stikker. Derfor kan også behandlingen av grupper som med sterkt betenkelige sider si noe om en utvikling som ikke er bra. En voldelig gruppe kan bli forbudt, og det kan være riktig i seg selv. Men det faktum at det finnes noen ekstreme gjør det ikke legitimt å bruke det som argument mot annen lovlig opposisjon. Det er mangel på disse skillene som blir viktig i tiden fremover, for det er høyst tvilsom om det finnes et slikt kontinuum på høyresiden som man gjerne vil ha det til. Det de refererer til er derimot en spesiell historisk-politisk situasjon. Og man aner en strategi der en ny høyreside assosieres med disse forandringene, slik folk blir skremt av sin egen skygge.

Les også

-
-
-
-
-
-
-