Sakset/Fra hofta

Et tilbakevendende tema er hvordan man bevarer balansen og den indre fornuft i ekstreme tider. Det er viktig ikke å bli en mottaker av andres stimuli: en automat andre kan trykke på. Svært mye av debatten fungerer på den måten: det oppstilles logiske kjeder som skal «bevise» hvem som er god eller ond.

Det handler om å bevare sin sjel. Ikke ren. Men bevare den. Overhodet. For den som ikke har noen sjel kan heller ikke velge, og slutter å være menneske.

Ett kriterium man kan gå etter for å avsløre forsøk på «verving» og misjonering er: hvis artikkelen, talen eller programmet er konstruert som en bevisførsel, som om man sto i en rettssak, da er den garantert farlig.

NRK viste igår et program om fascismens fremmarsj i Europa i reprise. Det var en fransk produksjon. Hensikten var å bevise at de brune og svarte marsjerer igjen, og at det nå ikke lenger er marginale grupper, men at de har fotfeste i etablerte sirkler og partier. Man brukte to teknikker: klipp og lim, og hyppig gjentakelse av ordet «fascistisk».

Det finnes mye rart og mange rare grupper og mennesker. Men programmet ønsket å se en rød linje fra moderate høyrepartier til ytterste høyre. Italias forsvarsminister og borgermesteren av Roma ble fremstilt som fascister. Det øker autentisiteten at man har lykkes å få intervjuer med personenen man portretterer: Man foregir å være ute i et seriøst ærend og folk stiller opp. De kryssklippes så de blir sin egen verste fiende.

Det finnes helt åpenbart grumsete krefter i dagens Europa. Nå som før er forhold til antisemittisme en viktig test. Magyar Garda i Ungarn er i så måte lite sympatisk. Det er heller ingen tvil om at BNP i Storbritannia, og Sverigdemokratene har hatt og til dels har grumsete røtter/medlemmer. Men her males alt med bred penn: Sverigedemokratenes representasjon beskrives som om fascismen marsjerer frem i Sverige.

Man ønsker helt bevisst ikke å få frem nyanser. Det er ingen liten forskjell på feks. BNP og Nasjonal Front og Dansk Folkeparti.

Det er venstresiden som har hatt behov for å fremstille den del av høyresiden som ikke vil spille på deres premisser, som brun. Når oppslutningen om høyre øker, trappes retorikken opp. Det eneste svaret man har er brunbeising.

Det er en farlig taktikk. Man risikerer både å øke oppslutningen om høyreradikale. Men verst er at man klusser ut grensen mellom legitim høyreside og illegitim.

Det oppstår en rekyleffekt: Propagandaen er ment å skremme og få folk til å sky høyresiden. Den som føler seg angrepet kan gå i motsatt retning: omfavne alt venstresiden angriper. Det er minst like farlig. Da går man i fellen.

Feller

Vi står midt oppe i en kamp om beskrivelse av virkeligheten. Det gjelder å bevare forstanden. Når politi eller politikere sier: Nei, angrep på kirken og menigheten har overhodet ikke noe med forhold til kristen kultur å gjøre, så vet vi at det er feil. Angrep på kirker er det samme som angrep på brannmenn og politi: det er symboler på samfunnets autoritet og verdier. Å si at det ikke har noe med kristne symboler å gjøre er det samme som å si at angrep på politi ikke har noe med angrep på myndighetene å gjøre. Det er bare fritidssysler på avveie.

Benektelse av det alle ser, er farlig. Det fører til desillusjonering og radikalisering.

Jeg sier det: Bevare våre hjerter mot å bli forherdet, mot å bli fylt av hat, forbitrelse. For det fører ikke til noe godt.

I dette som i andre spørsmål: bare sannheten frigjør. Å fastholde et sannferdig bilde av verden er i dag ingen liten bedrift. Det er en kamp. Både å bevare forstanden, og sin mentale likevekt. Jeg tror begge deler avhenger av hverandre. Det er kun ved å være sannferdige og våge å se tingene for hva de er, at vi kan bevare vår likevekt.

«Noen» ønsker at vi skal miste den, at vi skal bli rabiate, ekstreme i våre synspunkt. Det gjør jobben enklere for dem. Da har de bevist sin politiske aritmetikk og kan snakke om «ekstreme på begge sider» osv.

Ikke la dem innkassere denne gevinsten. De leker med fyrstikker. Tankene går til ayatollah Sistani i Irak. Hver gang det var et angrep mot en shia-moske måtte han rykke og ut si til shiaene: -«De» (det var Zarqawi og hans folk) ønsker at dere skal reagere i vrede og slå tilbake. Bevar selvbeherskelsen!!

Det kan virke søkt, men problemstillingen er noe av den samme. Noen anvender en retorikk som forutsetter, nærmest ønsker seg at europeere er «stygge». Den stadige terpingen gnager.

Nyanser vil si å se det komplekse, det nye. Det gjelder å gjenkjenne ekstremismen hvor den viser seg. Den kan godt bære politisk prestekrave.

Man må se denne kampen som en indre kamp. Vi kjemper på en indre front. Det er liten eller ingen guidance å få fra de som er gitt et embete. Desto viktigere er det å bevare roen. Som Luther sa: Be og arbeid, dvs. gjøre helt normale ting, opprettholde størst mulig normal tilværelse. For det «der ute» minner mer og mer om en unntakstilstand.