Ap/AUF forsøker å gjøre 22. juli til en grunnsten for et nytt Norge. Man parkerer det gamle. Ingen vil våge å ta til motmæle og spørre etter årsakssammenhenger som ikke tilhører det aksepterte.

Det vil ikke være lov å reise spørsmål om volden som er kommet til våre samfunn, til tross for at den er blitt en viktig del av vår hverdag. Frykten for at det skal tilstøte oss noe, er med oss fra vi går ut av døra.

Norge har nådd et nytt stadium der muslimske representanter rykker inn i embetsverk, Storting og styringsverk, redaktørstillinger (Vogue og Fett), politi og rettsvesen. De har lenge vært i helsevesenet. Vi støter på flere og flere hijaber på sykehus.

Men det er ikke lov å spørre: Hva med meg? Hva med mine verdier? Enten det nå er som en hverdagsnordmann eller konservativ.

Verst har konservative kristne det. Visse saker hører sammen, og det er alltid kristne som kommer dårligst ut: kampen mot Israel, abortsaken, politiseringen av Kirken og en stadig mer uttalt antikristelig politikk. Konservative kristne lever på lånt tid. Deres tanker fremstår som forrykte, og blant den unge generasjonen gir de overhodet ikke mening. De er oppdratt i den nye skolen og er blitt indoktrinert av mediene gjennom hele oppveksten: De forstår ikke hva som sies. De vil koble det til høyreekstremisme å høre om Israel og abort.

En tidligere israelsk sikkerhetsoffiser som var med på Sundvollen 23. juli, ble møtt med antipati fra AUF-erne: – Hva gjør du her?

Dette er det gamle mot det nye Norge, hvor det nye har all definisjonsmakt. Hvis du står for det gamle, vil du bli utdefinert og ekskludert. Det er dét oppgjøret med tankegodset betyr.

Allerede 22. juli ble kristendommen koblet til Breivik, selv om Marit Christensen senere har fortalt oss at han ikke en gang er døpt. Her er vi ved et kjent trekk ved norske journalister: De har ingen problemer med å lage koblinger mellom kristne og høyreekstreme. De trenger ikke bevise noe som helst. De bare produserer memer, dvs. gjentar visse ord igjen og igjen, slik at de blir til sannheter.

De gjentar samme øvelse på nye temaer, som korona: Dette skjer synkront med dekningen i amerikanske medier.

Aftenposten har over lang tid skapt inntrykket av konservative kristne som skrullinger og potensielt farlige, slik denne forsiden spiller opp til. Kampanjen mot Trump ble brukt til en systematisk psykologisk kampanje for å svekke konservativ identitet og evne til selvforsvar.

Det handlet om USA, men det handlet like mye om Norge. Men mediene vil aldri tillate at dét kommer frem. Du er overlatt til deg selv.

Det er i den sammenheng 22. juli som myte blir så viktig. Det er en faktisk hendelse, unik i norsk etterkrigshistorie og også internasjonalt. 22. juli er et viktig argument for medier og politikere også i Danmark og Sverige. Breivik er blitt et kort mot det nye høyre i alle vestlige land, og faktisk også islamske. Det kan binde dem sammen mot en felles fiende. Muslimer kan si: Se hva kristne, hvite, vestlige er i stand til. De høster fruktene av tiårs antivestlig propganda: Det var i virkeligheten «vi» som var ofre.

Mustafa Mahmood, informasjonsansvarlig i Islamsk Råd Norge, og Hassan Ali, styremedlem i Islamsk Råd Norge og Iqra – institutt for opplysning av hjerte og sinn, skriver 25. juli i VG:
Hatet som drev terrorangrepet 22.juli:

Paradoksalt nok var det nettopp hat mot muslimer som gjorde at Breivik hadde gått til angrep på uskyldige mennesker – og det var nettopp hat mot muslimer som utspilte seg i handlinger i timene etter terrorangrepet.

Det er vanskeligere å finne et sterkere eksempel på muslimenes lidelse under fremveksten av muslimhat og høyreradikal ideologi, og et sterkere argument for hvorfor det er helt nødvendig at den offentlige samtalen i større grad berører denne tematikken.

Det var egentlig muslimene som var ofre. Man har gått fra åpent å si at man var lettet over at det var en hvit norsk gjerningsmann (statssekretær Roger Ingebrigtsen) til å si at det egentlig var muslimene som var målet. Det er dem vi må beskytte. At det er falt fire terrordommer for islamsk ekstremisme bare i våres, faller utenfor denne rammen.

Man vil kun snakke om én form for ekstremisme, den høyreradikale. Den islamske eksisterer, men uten forbindelser til religionens tekster og praksis. Islam får immunitet.

Ytringsfriheten omdefineres først slik at utfall mot islam risikerer å få betegnelsen hatprat. Over tid vil også fundamental kritikk av islamsk teori og praksis få betegnelsen islamofobi. Begrepet er allerede anerkjent i den offisielle retorikken og på vei inn i paragrafene.

Man kan omskrive utsagnet «Hvor mye skade kan én person gjøre?» til å bli «Hvor mye kan man bruke en manns skadeverk politisk?»

Allerede umiddelbart etter 9/11 gikk venstresiden ut mot at angrepet ble betegnet som angrep på vår sivilisasjon, selv om Osama bin-Laden var klar på at det var dét det var. Å si noe sånt var et angrep på alle muslimer. «Skjær dem ikke over én kam», sto det på Oslo-trikken.

Men nå heter det at Utøya var et angrep på demokratiet, av høyresiden, og at mange har båret ved til bålet.

Det er den stikk motsatte tilnærming av hva man sto for i 2001, da nesten 3000 mennesker ble drept. Da gjaldt det å forsvare muslimene mot urettferdige angrep.

Det er en fullbyrdelse av denne bevegelsen når man legger skylden på høyresiden for 22. juli. Man har fått plassert ansvaret der det hører hjemme. Fienden står alltid til høyre. Dette er en klassisk venstre–høyre-akse som bygger på venstresidens forståelse av og fremstilling av nazismen, den ultimate ondskap.

Den har fungert inntil nå. Men den er for simplistisk og halter kraftig. Ikke minst halter den fordi det er venstresiden som med størst entusiasme har invitert islam til Europa og insisterer på at den skal likestilles med kristendommen.

Venstresiden må hele tiden bortforklare islams og muslimers voldspotensial, og slik tapper de seg selv for troverdighet.

Man gjør venstresiden en tjeneste ved å snakke åpent om dette. 22. juli var en altfor alvorlig affære til å la den bli brukt i politisk øyemed.