Gjesteskribent

Hvem kunne få lyst til å drepe arabiske soldater som tjenestegjorde i en vestlig hær, en rabbiner og tre jødiske barn? Hvite eller islamistiske høyreekstremister? Den manglende evnen til å svare «begge» hos både venstreorienterte og konservative, forklarer halvparten av det politiske hykleriet i vår tid.

Franske og britiske venstrepersoner var samstemte så lenge de trodde at drapsmannen var nynazist. Nedslaktingens «bakenforliggende årsak» var høyresidens «hundefløyte»-politikk. I sin desperasjon etter stemmene til Front Nationals støttespillere i presidentvalget, antydet Nicolas Sarkozy at innvandrerslaktere lurer anstendige franskmenn til å spise mat produsert med barbariske metoder. Merking av halal- og kosherkjøtt var en viktig politisk hastesak, sa han, og fortsatte med å kreve strengere kontroll med innvandringen.

Fast bestemt på ikke å bli utflankert, klaget Marine Le Pen (Jean-Maries datter) sin nød over at den franske identiteten utslettes av «minoritetenes diktatur». Hennes Nasjonal Front og Sarkozys tradisjonelle konservative parti skapte en fremmedfientlig atmosfære, påstod venstresiden. En psykopatisk fascist måtte ha kjent lukten av hat i luften, og drepte muslimer og jøder.

At politikere og journalister bør tie stille før de vet hva de snakker, om er for mye å be om — mange av dem ville i så fall aldri åpne munnen igjen. Men man kan mønstre så mye høflighet som overhodet mulig, og antyde at en eller annen vag sans for selvoppholdelsesdrift og faren for å gjøre en latterlig figur burde hindre dem i å uttale seg bombastisk inntil det er blitt klarhet i en pågående nyhetssak.

Morderen viste seg ikke å være en tatovert hvit forbryter som hadde hengt rundt Le Pen, men en islamistisk forbryter som hadde hengt rundt jihadistisk islam. Venstresidens grunnløse beskyldninger kom tilbake som en boomerang, og klasket den i ansiktet. Etter at politiet avslørte morderens identitet har Sarkozy gått forbi François Hollande på meningsmålingene. Snarere enn å se ut som en taper har han kviknet til igjen. Hva verre er: Marine Le Pen, som lurte på om drapsmannen var medlem av hennes eget parti, hevder nå at det som er skjedd rettferdiggjør hennes angrep på muslimer.

Det er høyresiden som står for den grunnløse skittkastingen nå. Den beskylder de «blaute » sosialistene for ikke å støtte harde tiltak mot terror som kan redde liv.

Legg merke til hvor populære mordene er, hvor forførende og hvor nyttige de er. Selvsagt ønsket hverken venstre- eller høyresiden at jødiske barn eller arabiske soldater skulle dø. Men begge var villige til å plukke opp likene og bruke dem som våpen i en propagandakrig. Begge sider anklager den andre for å skape et klima hvor terrorismen kan trives. Høyresiden gikk ut mot islamistene, og anklaget venstresiden for medskyldighet. Venstresiden gikk ut mot nyfascister, og anklaget høyresiden for medskyldighet. Ingen av dem forstod at likhetene mellom islamistene og nyfascistene er viktigere enn forskjellene.

Nyfascister ønsker å drepe jøder og muslimer; islamister ønsker å drepe jøder. En av Europas mest suksessrike eksportartikler til Midtøsten var nazistenes konspirasjonsteori. Der har den blomstret som giftig ugress helt til denne dag. Men islamistene ønsker også å terrorisere muslimer, for enhver diktatorisk bevegelses første siktemål er kontrollen over «sitt eget» folk. Hva angår radikal islam, håndhever dens tilhengere tabuer ved å holde oppsyn med kvinners oppførsel, foruten å drepe homofile, frafalne og medlemmer av rivaliserende sekter.

Du trenger ikke skue til attentatene i Pakistan eller tyranniet i Iran for å se islamistenes forfølgelse i aksjon. Over hele Europa lever eks-muslimer og liberale muslimer i frykt fordi fanatikere gjerne vil straffe dem for å ha uttrykt seg taktløst. Den nederlandske kunstneren Sooreh Hera måtte gå i dekning etter å ha drevet satire med Irans rettslige mord på homofile. Den strålende og vakre Deeyah — «den muslimske Madonna» — flyktet først fra hjemlandet Norge og siden fra Storbritannia for å unnslippe fundamentalistenes trusler. Vettskremte gallerieiere trakk arbeidene av den marokkansk-nederlandske kunstneren Rachid Ben Ali, fordi han hadde reagert på mordet på Theo van Gogh og drapstruslene mot Ayaan Hirsi Ali med å lage passende bilder av «hatende imamer», som det strømmet bomber og ekskrementer ut av.

Fremfor alt ønsker begge disse versjonene av ekstremismen å straffe «forrædere». Det er et tegn på hvordan de politiske kommentarene ruller avgårde som et godstog når journalister forsikrer offentligheten om at Mohamed Merah var stikk motsatt av Anders Breivik, gitt at forskjellen mellom dem kun var overfladisk. Breivik fablet muligens om at innvandrerne ville gjøre Europa om til «Eurabia» — en kolonisert utpost av den muslimske verden — men da han tok liv i fjor var ikke ofrene hans innvandrere, men unge medlemmer av Det norske Arbeiderparti, angivelig forrædere mot sin rase og kultur.

Breiviks mentalitet stemte overens med Parviz Khan, en blodtørstig fanatiker fra Birmingham. Under rettssaken mot ham i 2008 skaffet politiet til veie opptak av Khan, hvor han sa at han ville halshugge en britisk muslimsk soldat på samme måte som man «slakter en gris». Deretter ville han ta hodet, «sette det på en stake og si: Dette er en melding til alle muslimer. Hvis du vil bli med i kuffar-hæren, er dette hva som vil skje med deg». I sin undersøkelse av saken sier Shiraz Maher ved Kings College i London at de fleste terrorister sprer frykt uten å gjøre forskjell på folk, men Khan og hans medsammensvorne var annerledes. De hadde som mål å skremme muslimer som velger å integrere seg, identifisere seg som britiske og tjene britiske institusjoner. Dette for å fortelle dem at det var en «svikefull» handling å støtte sitt eget land.

Etter Khan-saken hadde ingen rett til å bli overrasket over at en islamist kunne ta livet av nordafrikanske soldater i Toulouse. At mange ble overrasket, at de fortsatte å terpe på forestillingen om at den hvite ekstreme høyresiden og den islamistiske ekstreme høyresiden var fremmede for hverandre snarere enn tvillinger, vitner om at den vrangforestillingen tjener en politisk hensikt.

Konservatives motstand mot islam og overbærenhet med den hvite ekstreme høyresiden, får dem til å ignorere den stadig vedvarende rasismen, særlig i Frankrike. De vil gjerne trøste sine velgere ved å fortelle dem at de ikke er like kvinnefiendtlige, homofobe eller antisemittiske som sine islamistiske fiender, uansett hva slags anklager kritikerne deres slynger mot dem. For venstreorienterte gjør motstanden mot den hvite ekstreme høyresiden og overbærenheten med radikal islam det mulig å skjule hvordan identitetspolitikken deres ligger i ruiner, særlig i Storbritannia. Så lenge de har British National Party og English Defence League å kjempe mot, hjelper det de venstreorienterte å glemme sin manglende evne til å hjelpe eks-muslimer og liberale muslimer i deres kamp mot teokratiet.

Mange på begge sider vil ikke innrømme at de ulike totalitære bevegelsenes mål og motiver ofte er identiske. Med tanke på hva Europa gikk gjennom i det 20. århundre, er deres uvitenhet mer enn skammelig. Den er foruroligende.

 

Opprinnelig i The Observer.