Gjesteskribent

Its’ cool it’s cool, det er OK, sier morderen idet han med hendene fulle av blod holder rundt macheten han akkurat har brukt til å skjære over halsen på en ung sivilkledd soldat. Det er OK, gjentar han, ikke gå vekk. Så stanser han en vettskremt fyr med mobiltelefon, og i den halvtimen som går før politiet kommer gir han et langt videointervju om det istykkerhakkede liket.

Intervjuet avsluttes, han virrer litt rundt, venter. Politiet kommer ikke. Flere journalister får gjort sitt i denne perverse metafysiske pausen hvor ondskapen flyter som en boble i den forpestede luften i dette eks-London. Alt det flytende og forvridde ved den engelske hovedstaden befinner seg i denne historien om hvordan man kan ende sine dager i Londonistan.

Det er klart at vi ikke har lyst til å si noe smertefullt om en av de tre store monoteistiske religionene, men her er en soldat blitt maltraktert av en islamsk ung mann, en blant den millionen muslimer som bor i London. Ifølge offisiell statistikk er det 2,75 millioner som har lovlig opphold i England.

Det er klart at vi ikke vil være sinte på alle. Og ingen skal komme her og snakke om islamofobi, men meldingen til fyren som filmer er denne: han har nettopp drept en mann i Koranens navn, han sier det helt tydelig. Han gjorde det på samme måte som da Daniel Pearl og andre uskyldige ble drept, ved å skille hodet fra kroppen med en kjempekniv – et tegn på total, kannibalsk forakt.

daniel_pearl_highres

Pearl ble i sin tid drept fordi han var jøde. Denne gang ble offeret drept fordi «Koranen sier at vi må gjøre det samme mot dem som de gjør mot oss».

En usammenhengende tanke, verdig en idiot, en miserabel type indoktrinert i Gud vet hvilken av de hundrevis av moskeer som har invadert London. Den aller verste av dem, vil vi gjerne tro, selv om tiden før angrepet i 2006 får oss til å tro at det finnes flere som oppildner til den aller verste jihadismen. Drapsmannen legger til, i villrede om hva han skal foreta seg siden politiet ikke kommer, at han er lei for at kvinnene (kvinnene!) må se denne forferdelige scenen, men på den annen side, resiterer han papegøyeaktig med blod under neglene, kan ikke«våre kvinner i våre land» unngå å se mange slike scener.

Hva er logikken? At imperialismen er skånselsløs, rå og morderisk. Så drapsmannen er sikker i sin sak. Idet han tar liv er han sikker på at han er det virkelige offeret i vår tid, i likhet med selvmordsterroristene som sprenger fly, busser og kafeer. Utstyret og tankegangen er identisk med en rekke andre islamistiske angrep på den demokratiske sivilisasjonen.

Siden vår sivilisasjon – særlig i London – også er et multietnisk samfunn, ville det derfor være på sin plass å be våre muslimske medborgere, våre likeverdige, våre venner (som Eliot sier) om at de nå eller aldri gjør en definitiv gest til fordømmelse av jihadistenes budskap og metoder. Hvor gjerne skulle vi ikke ha hørt det fra alle de mellom to og tre millionene med britisk statsborgerskap. Integrasjonens spørsmål besvares ikke med å bukke og skrape. Det er livsviktig. Det må ikke dekkes av løgner. I London ble de hvite britene en minoritet i desember 2012, mens Storbritannias islamske befolkning økte fra en million til 2,7 millioner i tiden mellom 2001 og 2011. Mange politiske tiltak har vært mislykkede. Regjeringene som har avløst hverandre har for eksempel brukt mer penger på oversettelser enn på engelskundervisning, og i dag bor tre millioner mennesker i hjem hvor ingen voksne snakker engelsk.

Samtidig er det i Tower Hamlets, bortenfor City, 46 moskeer og 13 kirker. I 2001 bodde det 87.000 muslimer og 60.000 kristne der. I Newham er man på samme vei, med 123.000 kristne og 98.000 muslimer. Også i sentrum er det samme i ferd med å skje. I Westminster bor det 40.000 muslimer mot 97.000 kristne, i Kensington 15.000 muslimer og 86.000 kristne.

Hvilket ikke er et problem i seg selv, men det blir et problem når disse tallene resulterer i samfunnskonflikt, i forakt, i en følelse av religiøs overhøyhet, og fremfor alt i vold, som også ender med terrorisme. Muslimske gjenger okkuperer gatene i bydelene hvor de bor, og tvinger forbipasserende til å rette seg etter sharia, islamsk lov. Med makt hindrer de folk i å drikke alkohol, i å kle seg som de vil. De angriper kvinner og homofile. Til dem som ikke er muslimer roper de at «dette er et muslimsk område». En mann ble banket opp for å ha tatt seg en røyk under ramadan. Til de vestlig kledde kvinnene som svarer at «dette er Storbritannia», skriker de «nei, dette er et muslimsk område». Det er blitt hørt og tatt opp flere ganger: «Her er vi. Islam er her enten dere liker det eller ikke. Vi kommer til å forlange det gode og forby det onde. Dere kan dra til helvete, dette er ikke et kristent samfunn.» Det lyder som en bekreftelse på terroristens påstand om at «dere kommer aldri til å være trygge lenger».

Jada, både han og det «muslimske borgervernet» er et lite mindretall. Islam lærer ikke dette. Jada, en million muslimer i London er en kulturell og politisk rikdom, men de kunne da for pokker bevege seg ut av sine gemakker, sine hjem, sine moskeer og komme ut i offentligheten og protestere mot drapsmennene og deres uutholdelige budskap.

 

Opprinnelig i Il Giornale 24. mai 2013.