Gjesteskribent

De to attentatene ledsaget av ropet «Allahu Akbar», det andre også i «de palestinske barnas» navn, var kanskje to ustabile personers verk, som de politisk korrekte stemmene nå prediker. Men de er gærninger som tilhører samme familie som den mentalt ustabile fyren i Sydney, og de to gærningene i Canada, mordere alle sammen – en usynlig klubb hvis medlemmer har til felles en islamistisk besettelse, og en oppslutning om det avskyelige universet av fanatisme som oversvømmer oss med massakrer på uskyldige vantro, med avkappede hoder og sønderrevne barn.

I Frankrike skjedde det to ganger rett etter hverandre. I Dijon kjørte en førti år gammel mann sist mandag på en folkemengde med bilen sin – på samme måte som i Jerusalem, hvor denne metoden har resultert i døde og sårede – og skadet elleve personer idet han ropte i Allahs og de palestinske barnas navn. Og i Joue le Toursun sist søndag angrep en konvertitt til islam en politistasjon, skrikende sitt credo; etter å ha skadet tre politifolk alvorlig med en kniv, ble han drept. Han het Bertrand Nzohabonayo, og ble født i Burundi i 1994. I forkant av dette initiativet hadde han postet den islamske statens flagg på Facebook-profilen sin.

I Dijon hevder statsadvokaten at påkjørselen «absolutt ikke var noe terrorangrep». Men selv om han hadde vært mer enn hundre ganger på mentalsykehus, hadde ikke denne mentalt ustabile mannen glemt å ta med seg alle medisinene sine i tilfelle arrestasjon. Le Figaro er sikker på at terroristen hadde en plan, at han planla å angripe soldater og politifolk, men at han hadde veket unna. Mens politiet øker beredskapsnivået, oppfordrer Hollande til ikke å gi etter for panikken. Det skyldes ikke bare to mentalt ustabile personer. Ingen kan ignorere at politiet i begynnelsen av uken rullet opp 13 celler for ISIS-rekruttering.

Antallet franske borgere som har vervet seg, er fordoblet i løpet av ett år, og er nå minst 1200. Frankrike har med sine 5-6 millioner Europas største befolkning av muslimer. Antall gudshus er 2125. I seg selv er det naturligvis hverken noe merkelig eller klanderverdig med det. Men kombinasjonen av denne virkeligheten og en voldsom mediaopphauset fundamentalisme, har resultert i «den største operasjonen for religiøs rensing i historien», og den gjennomføres med «en nesten ekstatisk entusiasme», ifølge journalist Jürgen Todenhöfer, som nylig har laget den første reportasjen blant ISIS’ menn.

Frankrike har allerede stiftet bekjentskap med litt av hvert. I mai var det en fransk borger på 29 år, Mehdi Nemmouche, som drepte tre personer og alvorlig såret en fjerde i det jødiske museet i Brussel. I 2013 ble en fransk soldat knivstukket i La Défense i Paris; det skjedde omtrent samtidig som en engelsk soldat ble angrepet i London. Tidligere, den 11. mars 2012, drepte Mohammed Merah først tre soldater, for deretter å massakrere tre jødiske barn og en voksen på den jødiske skolen i Toulouse. I 2006 ble liket av Ilan Halimi, en ung jødisk mann, funnet i Paris. Han var blitt torturert i tre uker av Youssuf Fofanas islamistbande.

Var disse morderne gærninger? Ja. Var de kanskje mentalt ustabile forbrytere? Det også.

Er det irrelevant at de var islamske ekstremister? Absolutt ikke.

 

Opprinnelig i Il Giornale den 23. desember 2014.