Kommentar

Åtte år gamle Myriam Monsonego ble drept av Mohammed Merah på skolen i Toulouse den 19. mars 2012. Foto: Twitter.

Halshuggingen utenfor Paris fredag av den franske læreren som hadde vist ungdomsskoleklassen sin Muhammed-karikaturene mens han underviste om ytringsfrihet, føyer seg inn i en rekke av grusomheter som er så lang at selv ikke spesialister på terror vil huske den.

Situasjonen er at islamterroren uavlatelig har rammet Frankrike siden Mohammed Merah i tiden mellom den 11. og den 22. mars 2012 drepte tre soldater i Toulouse og Montauban, og deretter en rabbiner og tre barn ved en jødisk skole i Toulouse.

I de to neste årene ble både franske soldater og politifolk angrepet i Paris og Tours, innen Kouachi-brødrene i januar 2015 gjennomførte massakren i Charlie Hebdos redaksjonslokaler i Paris, og en venn av dem drepte fire jødiske gisler i en Hypercacher-butikk i den franske hovedstaden.

I juni samme år kuttet Yassin Salhi hodet av sin sjef Hervé Cornara utenfor Lyon, innen han forsøkte å begå et terrorangrep mot et gassanlegg i nærheten av den franske metropolen.

I august forsøkte Ayoub El Khazzani å gjennomføre en skytemassakre på et tog fra Amsterdam til Paris, men ble forhindret i sitt ærend fordi det tilfeldigvis befant seg franske, amerikanske og britiske soldater i vognen.

Og i november ble 131 mennesker drept i en rekke simultane angrep i Paris, det blodigste av dem i Bataclan-teatret.

Rekken av senere angrep er for lang til å gjengi, men lastebilterroren i Nice den 14. juli 2016 peker seg ut hva angår antallet ofre – 86. De tallrike mindre angrepene som er skjedd siden, er i hovedsak fortrengt – herunder også drapet på presten Jacques Hamel, som fikk strupen skåret over mens han holdt messe i Normandie.

At for eksempel to jenter på 17 og 20 år ble knivstukket til døde mens de ventet på et tog utenfor jernbanestasjonen i Marseille, er i det store og hele glemt. I vrimmelen av mindre angrep er det kanskje bare drapene på politihovedkvarteret i Paris i oktober 2019 som vagt huskes.

Det blir av og til sagt at det ikke er islamske terrorangrep som tærer ned de opprinnelige europeernes moral, men hverdagsterroren som medlemmer av den islamske innvandrerbefolkningen begår i form både av allmennfarlige forbrytelser som ran, vold og seksualkriminalitet, og av manglende tilpasningsvilje, dårlig naboskap og generell dominansadferd som gjør at folk rømmer.

Halshuggingen fredag viser at det ikke er vanntette skott mellom terroraksjoner og hverdagsterror. Læreren som ble halshugget, hadde dagene i forveien blitt truet på livet av familiene til elever på skolen. Han var blitt anmeldt til politiet, og det var fremsatt krav til rektor om at han måtte sparkes fra jobben. Vi kan trygt gå ut fra at hverken politiet eller rektor bad de angjeldende personene om å ryke og reise.

Det betyr at den 18 år gamle tsjetsjeneren som skar hodet av læreren, gjennomførte det andre hadde truet med. Han gjorde det de andre ønsket. Disse andre vil neppe bli straffet, de vil snarere bli tilbudt trøst og samtaler for å bearbeide grusomheten.

Det går altså en linje fra muslimske terrorister til muslimer som ikke selv begår terror, men som opptrer truende. Linjen fortsetter til dem som simpelthen lager kvalm for sine omgivelser, og til dem som egentlig er snille, men ikke tør å kritisere sine egne. Selv om de færreste i praksis er så ekstremt voldelige som Koranen og Muhammeds eksempel foreskriver, tilhører alle sammen islam, som både i kilder og historie er iboende ekstremt voldelig – helt til denne dag.

Familiens opptreden mot læreren vekker assosiasjoner til skolebarna i Seine-Saint-Denis i utkanten av Paris, der 80 prosent av elevene i en klasse nektet å delta i ett minutts stillhet for ofrene etter massakren mot Charlie Hebdo.

Hvis vi tenker etter, er det mange eksempler på anerkjennelse av terror fra muslimer som selv ikke begår terror. Toulouse-slakteren Mohammed Merah ble feiret som en helt. Terroristen som angrep Krudttønden og en jødisk forsamling i København, fikk følge av flere hundre til graven. Og i Molenbeek i Brussel ble politiet angrepet da de kom for å arrestere en av de medvirkende til terroren i Paris i november 2015.

Alt dette viser hvor dypt problemet sitter. Vi har en sosiologisk klasse av motborgere som mer eller mindre aktivt, og mer eller mindre motstrebende, beskytter islams terror. På den andre siden har vi en opprinnelig fransk befolkning som enten har resignert eller deltar i den samme beskyttelsen.

Etter angrepet mot Charlie Hebdo ble det arrangert et kjempemessig demonstrasjonstog til støtte for ytringsfriheten, og mange hevdet at de selv var Charlie – grovt feilaktig. Det kommer ikke til å bli arrangert noe tog for en 47 år gammel lærer som vi ennå ikke har fått vite navnet på og ikke har fått se noe annet bilde av enn det avhugde hodet.

For ytringsfriheten og læreres frihet til å undervise er ikke lenger mye verdt i Frankrike. Voltaires ord om at jeg er uenig i det du sier, men inntil døden vil forsvare din rett til å si det, er for lengst akterutseilt av virkeligheten.

En fransk meningsmåling viste for halvannen måned siden at 40 prosent av de spurte blant muslimer setter sine religiøse overbevisninger foran republikkens verdier. Blant de spurte under 25 år var den tilsvarende andelen hele 74 prosent.

Hvordan skal det bli mulig å forsvare frihetsverdier mot et slikt bakteppe?

Det er for vanskelig. Derfor vil også relativiseringen snart sette inn igjen. Det er jo større risiko for å bli drept i trafikken enn av en islamsk terrorist.

Derfor vil fortrengningen forsterkes. I årene som kommer, vil hundrevis av islamske ekstremister slippe ut av fengsel. Og det finnes ingen planer om å deportere dem til noen av Frankrikes oversjøiske territorier for å internere dem der. Man håper bare at politi og etterretning vil forhindre terror.

Saken er at Frankrike er ødelagt av islam. Islam holder Frankrike i et jerngrep som er sterkere enn Cosa Nostra noen gang hadde på Sicilia. Det er sterkere fordi islam har eksistert mye lenger enn mafiaen, fordi islam stiller større krav til sine omgivelser enn mafiaen, fordi islam har en ideologi som mafiaen ikke har, og fordi det ikke finnes noen vilje til å bekjempe islam slik mafiaen er blitt bekjempet.

Og da har jeg ikke engang nevnt at ingen noensinne er blitt straffeforfulgt på grunn av mafiafobi, slik man i dag blir for «islamofobi». I Frankrike og andre land sitter det en hær av NGO-er klare til å håndheve islams lov, som delvis er blitt statens lov. Ikke engang narkokartellene i Latin-Amerika nyter denne formen for beskyttelse.

I Frankrike har journalisten og forfatteren Eric Zemmour gjentatte ganger blitt straffeforfulgt for frimodige ytringer om sammenstøtet med islam.

Som Oriana Fallaci sa, er det uråd å trekke et skarpt skille mellom islamsk ekstremisme og islams verden. De to henger ubønnhørlig sammen. Der islam vinner terreng, følger islamterroren med på lasset. Men når en Geert Wilders sier at det burde være færre muslimer i Nederland, blir også han straffeforfulgt.

Den resulterende mentale okkupasjonen gjør seg gjeldende i alle land. Men tilstanden er lengst fremskreden i Frankrike. Derfor bøyer franskmenn hodet for ikke å miste det fordi noen kunne finne på å håndheve en islamsk lov som i praksis er blitt fransk lov. Og så får man leve med at noen andre fra tid til annen lider en slik vanskjebne.

Dette er kanskje en form for fred, nærmere bestemt islams fred, som forutsetter at man underkaster seg islam. Omtrent der er Frankrike nå, og slik har situasjonen vært en stund. Landet vil ikke våkne av en halshugging. Hva kan egentlig vekke Frankrike, gitt at Bataclan ikke gjorde det?

Frankrikes president Emmanuel Macron har sagt at han vil bekjempe den islamske «separatismen». Men det handler om mer enn separatisme. Det er okkupasjon. Når skal han ta til motmæle mot den islamske okkupasjonen?

Han kommer ikke til å gjøre det, for våre ledere har ikke innsett at islam er et onde for europeiske samfunn. De har bestemt at dette ondet er en del av oss. Derfor sier da også Macron at vi må «stå sammen» – en formaning som står så langt fra virkeligheten på bakken at det er tragikomisk.

Europeerne er påtvunget et kollektivt Stockholm-syndrom på kontinental skala. Og derfor kommer flere land til å gå Frankrikes vei.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.