Muslimer i Marseille ber under en Eid-markering i utstillingslokalet Parc Chanot den 28. juli 2014. Foto: Claude Paris / AP / NTB.

Islamterroren som har rammet Frankrike hittil i 2020, viser at sikkerhetsproblemene med islam langt fra er begrenset til ekstremister som allerede er i sikkerhetsmyndighetenes søkelys.

Corriere della Seras etterretningsanalytiker Guido Olimpio konstaterer at de fleste angrepene som har skjedd i Frankrike i år, ble begått av personer som ikke var registrert som ekstremister.

Den 3. januar gikk den 22 år gamle islamkonvertitten Nathan Chiasson barfot og kledd i djellaba til angrep på sine omgivelser med en kniv mens han ropte «Allahu akbar!». Han rakk å drepe en 56 år gammel mann og skade hans kone, og deretter skade en 30 år gammel kvinne, innen han selv ble skutt og drept av fransk politi. Chiasson hadde psykiske problemer, men var ikke desto mindre islamist. Han hadde salafistlitteratur på seg, og hans kjæreste, også hun konvertitt til islam, hadde forbindelser til militante grupper og mistenkes for planlegging av et angrep på politiet. Chiasson stod ikke på S-listen over kjente sikkerhetstrusler.

Den 4. februar gikk en 19 år gammel politirekrutt til knivangrep på to politifolk i en politibrakke i Dieuze og skadet en av dem. Dieuze var sympatisør av den islamske staten (IS), men var i egenskap av rekrutt naturligvis ikke ansett som noen sikkerhetstrussel.

Den 4. april gikk den 33 år gamle sudaneseren Abdallah Ahmed-Osman til knivangrep på tilfeldig forbipasserende i Romans-sur-Isère, der han drepte to og skadet fem mens han ropte «Allahu akbar!», innen han ble arrestert og siktet for terrorisme. 33-åringen hadde privat klaget over at han bodde i en «land av vantro». Ahmed-Osman var ikke kjent for sikkerhetsmyndighetene.

Den 27. april i Paris-forstaden Colombes krasjet en 29 år gammel mann som hadde sverget troskap til IS, bilen sin mot to politifolk på motorsykkel, som begge ble skadet i sammenstøtet. 29-åringen var ikke kjent for sikkerhetsmyndighetene.

Den 25. september skadet en 25 år gammel pakistaner to personer utenfor Charlie Hebdos gamle lokaler i Paris med kjøttøks. Heller ikke han var noen kjent ekstremist.

Og det var heller ikke den 18 år gamle tsjetsjeneren Abdullah Anzarok, som fredag halshugget den 47 år gamle læreren Samuel Paty. I Anzaroks tilfelle finnes det imidlertid slektninger som står på S-listen.

Det er ca. 20.000 navn på S-listen, men Frankrike har åpenbart et stort reservoar av farlige muslimer som aldri er blitt registrert. Det er kanskje ikke så rart, gitt at islamister kontrollerer 150 områder i landet, hvor de har alle tiders sjanser til å inspirere unge menn på disse stedene til ekstremisme og vold.

Men Frankrike nøler med å sette det rette navnet på fenomenet. President Emmanuel Macron kaller det «separatisme». Men det handler ikke om et folkeslag som vil løsrive et territorium for å konstruere en tilværelse der. Det handler om jihad.

I et intervju med Le Figaro sier den franske filosofen Pascal Bruckner at halshuggingen fredag er en krigserklæring. Men han sier ikke hvem partene i krigen er, og han har ingen tanker om hvordan den skal utkjempes. Selv en av Frankrikes fremste tenkere har ikke noe vektig å si. Han mener at en linje ble krysset idet en lærer ble myrdet.

Men var ikke alle tenkelige linjer blitt krysset allerede? Den 13. november 2015 var det ikke bare teater- og restaurantgjester som var angrepsmål, det var også Frankrikes president Francois Hollande. Året etter ble presten Jacques Hamel halal-slaktet mens han holdt messe. I 2012 ble den åtte år gamle skolejenta Myriam Monsonego myrdet. En lærer ble drept ved samme skole – bare fordi han var jøde. Hvorfor skulle drapet på en lærer som underviste om ytringsfrihet nå, utgjøre noen vesentlig forverring?

Når skal vi våkne? spør Le Figaro i en lederartikkel. Tilsynelatende ikke ennå. «Islam i Frankrike må ta ansvar», sier general Pierre de Villiers til samme avis. Lykke til.

Advokaten Thibault de Montbrial er mer på sporet: Han peker på hvordan islamistiske influensere har brukt sosiale medier både mot den 16 år gamle jenta Mila og mot Samuel Paty. De bygde opp en stemningsbølge mot den 47 år gamle læreren blant mediebrukerne, og for en av dem som på denne måten fikk nyss om saken, ble den logiske konklusjonen å hugge hodet av Paty.

Frankrikes problem er altså at landet har en islamsk femtekolonne. Og det er uråd å vite hvilke medlemmer av denne femtekolonnen som vil gå til aksjon. For det er mange muslimer som mener at Koranens lover står over landets. Influenserne har lett spill, for de blir ikke satt på plass av muslimer som ikke selv er aggressive eller voldelige.

Det som har forandret seg siden terrorbølgen begynte i 2012, er at de sosiale mediene i dag er et instrument for jihad i en mye større utstrekning. Svenske Samhällsnytt viser hvordan resultatet er på Al-Jazeeras Facebook-side: Paty fikk som fortjent, og andre som ham bør lide samme skjebne, heter det der.

Ingen bør nære illusjoner om at Norge for alltid vil spares for fenomenet. En meningsmåling som ble utført på oppdrag av Filter Nyheter i 2017, viste at sju prosent av de spurte blant muslimer i Norge var tilhengere av dødsstraff for blasfemi i hele verden. Men tilværelsen i vårt oljesmurte land er adskillig mer komfortabel enn i franske forsteder, og demper således appetitten på jihad. Den tilstanden varer ikke nødvendigvis evig.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!