Sakset/Fra hofta

En fransk soldat holder vakt utenfor en jødisk skole i Paris. Foto: Gonzalo Fuentes / Reuters / Scanpix.

 

Når noen uker eller måneder er gått uten at det har skjedd dødelige terrorangrep i Europa, inntreffer en følelse av at det er oppstått en slags stabilitet. Man tenker at folk og myndigheter har truffet egnede tiltak, og setter sin lit til at evnen til å avverge attentater øker.

Kanskje er dette mer enn bare ønsketenkning. Det er likevel ikke til å komme fra at det dreier seg om en skjør og spent likevekt, som skjuler dype iboende skillelinjer og mye potensiell vold.

Et land som, kanskje fremfor noe annet i Europa, gir en følelsen av å bo under en vulkan, er Frankrike. Die Welts Paris-korrespondent Martina Meister gir den 12. januar et dystert bilde av situasjonen for jødene i landet.

De franske jødenes årvåkenhet mot vold har vært strukket nesten konstant til det ytterste siden Toulouse-morderen Mohamed Merah i 2012 drepte tre skolebarn og en rabbiner ved en jødisk skole, etter noen dager i forveien å ha drept tre franske soldater.


Mohamed Merah. Stillbilde: France 2 / Reuters / Scanpix (utsnitt).

Hatet var det flere enn morderen som stod for: Flere muslimer hedret Merah etter at han døde i skuddveksling med fransk politi da noen dagers menneskejakt var over – et fenomen man også kunne se i forbindelse med Krudttønnen-terroristens begravelse i Brøndby i 2015.

Minnene om mordet på jødiske Ilan Halimi i 2006, som ble torturert over tre uker av en muslimsk ungdomsgjeng, var naturligvis ikke borte seks år etter, men terrorbølgen som kom siden, gjorde den mentale beredskapen konstant. Den 9. januar 2015 ble fire mennesker drept da Amedy Coulibaly tok gisler i et kosher-supermarked i Paris. 24. mai 2014 var fire mennesker blitt drept under terrorangrepet mot det jødiske museet i Brussel.

En stat som den franske kan naturligvis ikke være bekjent av at landet ikke er trygt for jøder. Sikkerhetstiltakene som er blitt satt inn, har ikke vært uten virkning. Martina Meister skriver:

2015 var det året statistikken nådde sitt triste høydepunkt. «Siden den gangen har antall antisemittiske angrep i Frankrike gått klart ned», sier den 37 år gamle [spesialrådgiver i diskrimineringssaker for den franske regjering Frédéric] Potier i samtale med Die Welt, også fordi skoler og religiøse forsamlingslokaler blir bevoktet av soldater. 335 antisemittiske overgrep registrerte den franske regjeringen i 2016, snaut 60 prosent færre enn året før.

Man må glede seg over nedgangen, men skal det alltid forbli sånn i Frankrike at jøder ikke lenger er trygge uten tungt bevæpnede soldater?

Det viser seg at heller ikke nedgangen er uten malurt i begeret:

Men typen angrep har forandret seg i Frankrike. Istedenfor butikker, gravsteder og synagoger blir stadig flere personer angrepet. Jødiske medborgere blir overfalt innenfor husets fire vegger. «Det skjer regelmessig overgrep som skaper uro og angst i den jødiske befolkningen», analyserer regjeringens tjenestemann.

I mars ble den jødiske kvinnen Sarah Halimi kvalt i sin bolig i Paris av en mann fra Mali som ropte religiøse slagord på arabisk, og deretter kastet ut av vinduet. En offisiell granskning konkluderte med at det dreide seg om en antijødisk hatforbrytelse.

Ikke alle angrep ender fatalt. En jødisk tenåringspike fikk nylig ansiktet rispet opp av en overfallsmann i Paris-forstaden Sarcelles. Hun var kledd i uniformen som brukes ved den jødiske privatskolen hun går på, og Sarcelles’ tidligere borgermester François Pupponi nølte ikke med å kalle det et avskyelig antisemittisk angrep.

Endel franske jøder har de senere årene flyttet til USA, Israel eller Storbritannia, som alle oppleves tryggere. Noen flytter på seg innenlands også. Man hører stadig oftere om jøder som skifter bosted av frykt, skriver Meister.

Men heller ikke butikkene går helt fri etter at det ble satt inn massivt militært vakthold. Natten til den 9. januar ble et kosher-supermarked i Paris-forstaden Créteil ødelagt i et brannattentat. Politiet tolket brannstiftelsen som en advarsel til innehaveren, en muslim, om at man ikke skal pleie vennskapelige forbindelser til jøder.

I Créteil er omlag en fjerdedel av befolkningen jødisk, og om forholdet til muslimene for det meste er konfliktfritt, skaper brannstiftelsen uhygge:

«Vi prøver å leve videre, å glemme, å finne ro», sier Albert Elharrar, leder for det jødiske samfunnet i Créteil, til nyhetsbyrået AFP, «men hendelser som denne sår frykt».

Følelsen som Elharrar formidler, oppleves utvilsomt sterkere blant jøder, som er spesielt utsatt på grunn av den utbredte muslimske antisemittismen i det nye Europa, enn blant de fleste andre.

Men hvis vi kjenner etter, ligger den og murrer hos oss som tilhører majoritetene også. Vi prøver også å glemme og finne ro. Men det er ingen dyp eller sorgløs ro. Det er ikke noen naturlig sosial stabilitet som understøtter de siste månedenes fravær av terror, men forholdsregler, mistenksomhet, antiterrorpoliti og vakthold.

Det offentlige klimaet som følger av alt dette, resulterer ikke i noen harmonisk eller utadvendt befolkning. Folk trekker seg mer inn i seg selv. Hvis det pågår lenge nok, er det et åpent spørsmål om det som blir stående igjen, kan kalles et samfunn.

 
 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.