Kommentar

Så var situasjonen plutselig omvendt. Det mange trodde – alternativt håpet – var innfødte nynazister, viste seg å være en islamist av nordafrikansk opprinnelse, som etter eget utsagn ville hevne palestinske barn, den franske militærdeltagelsen i muslimske land og landets nyinnførte burkaforbud. Med tanke på alle de voldsparate islamistene som ifølge de forskjellige lands sikkerhetstjenester befinner seg i Europa, var det vel helst bare et spørsmål om tid før en av dem ville lykkes i sine forsetter.

Er det noen lærdom å hente her? Ja, i alle fall hva gjelder redaksjonen i Aftenposten og Klassekampens moralske kvaliteter, som de tilsynelatende har dobbelt opp av i forhold til oss andre dødelige. De er ikke alene, men det er særlig Aftenposten som utmerker seg negativt.

Siden 22/7 har Aftenposten på lederplass etterlyst selvransakelse hos alt fra høyreorienterte, islamkritikere, PST, politiet og Stoltenberg-regjeringen. En særlig anstøtssten har vært den angivelig fordomsfulle antagelsen om at det dreide seg om et islamistisk terrorangrep den forferdelige dagen. Man kan selvsagt aldri utelukke at fordommer har spilt en rolle, men det var uansett det de fleste trodde inntil rapportene om skyting på Utøya tikket inn på kvelden og varslet om at det kanskje var noe annet som var på ferde. Men vi var altså blant dem som raskt og feilaktig konkluderte med at vi var under angrep fra islamister.

Det var flere grunner til at vi trakk den konklusjonen. I forkant var det kommet inn islamistiske trusler om terrorangrep pga innsatsen i Libya, al Qaida har rett som det er nevnt Norge som terrormål og de siste store terrorangrepene i Europa er blitt utført av islamske ekstremister. Vi er naturligvis klar over at høyreekstreme har myrdet uskyldige i norske gater, men det begynner altså å bli en drøy stund siden Hadelandsdrapene, selv om de lever friskt i manges minne. Dette er en forklaring; ingen unnskyldning. Vi ressonnerte oss frem på bakgrunn av de opplysningene vi hadde, samt flere eksperters uttalelser – og vi tok feil. Det har da heller ikke manglet på oppfordringer til Den Store Selvransakelsen i ettertid.

Den har vi tatt og vi trakk lærdom av det som skjedde. Derfor har vi da heller ikke spekulert over hvem som sto bak drapene i Toulouse, nettopp fordi drapsmannens valgte mål pekte i to like sannsynlige retninger.

Slik sannsynlighetsberegning er visst ikke alle som bedriver. I noen redaksjoner lever man fortsatt i den glade tro at drap og/eller overgrep på jøder er en innfødt, eksklusiv europeisk spesialitet, enda vi vet at mens europeiske nynazister hovedsakelig skjender jødiske graver, opptrer truende og skriver grisete ting på offentlige vegger, har islamister planlagt flere terrorangrep mot bla synagoger – senest i forrige uke ble en marokkansk herremann arrestert i Italia for å ha planlagt akkurat det. Under terrorangrepet på Mumbai i 2008 tok da også noen av gjerningsmennene seg tid til å oppsøke et jødisk senter for å torturere et jødisk par i timesvis før de tok livet av dem. Det er mao en viss forskjell på de forskjellige aktørenes handlingsmønster.

Videre later det til å herske en utbredt tro på at rasisme er noe bare innfødte europeere internaliserer og utviser. Og det til tross for at libyske opprørere i flere måneder har feiret seieren med å drepe svarte fordi de er svarte, for ikke å nevne det arabiske islamistregimet i Sudans åpenlyse og pågående rasisme – og folkemord – mot svarte i Darfur. Dette er noe de aller fleste har fått med seg per nå, selv om det muligens har gått Aftenposten hus forbi. Der er det innfødte høyreekstremister som utgjør fiendebildet, helt uavhengig av europeiske etterretningstjenesters trusselvurderinger for øvrig. Avisens leder i anledning drapene i Toulouse fremstår som forsiktig, men konklusjonen er likevel klar:

DRAMATIKKEN UTSPILLER SEG en måned før Frankrike holder presidentvalg 22. april. Det understreker alvoret i situasjonen at valgkampen foreløpig er innstilt. President Nicolas Sarkozy reiste umiddelbart til Toulouse og har kommet med sterke støtteerklæringer til det jødiske samfunnet i Frankrike. Hans viktigste motkandidat, sosialisten François Hollande, har opptrådt på tilsvarende måte.

Sarkozy har gitt ordre om ekstraordinært vakthold ved jødiske institusjoner. Det er et viktig signal til en utsatt minoritet som ofte føler seg utrygg. Det er også en beskjed til potensielle terrorister om at myndighetene er forberedt.

Så langt kan man si at Frankrike har bestått prøven som landet er satt på. Det viktigste nå er selvsagt å komme til bunns i saken og få slutt på drapene – men den mest krevende utfordringen kan vise seg å bli selvransakelsen i det franske samfunnet i ettertid.

Skal tro hvilke mekanismer som gjorde seg gjeldende da Aftenpostens lederskribent valgte å peke på innfødte høyreekstremister, når det var like sannsynlig at det var en eller flere islamister? Og igjen etterlyser Aftenposten noen andres selvransakelse; denne gangen hele det franske samfunnets. Hvilken selvransakelse er det egentlig man mener at det franske samfunnet burde ta? Og når det var fordomsfullt av oss og andre å peke på islamister 22. juli, er det ikke da like fordomsfullt av Aftenposten å peke på hvite høyreekstremister nå – før etterforskningen var ferdig? Er Aftenposten seg bevisst hvorfor man konkluderte med høyreekstremister denne gangen, eller etterlyser de nok engang en selvransakelse de tydeligvis ikke er villige til å foreta når det gjelder deres egne holdninger?

Sannsynligheten taler for at det i mange medier koker ned til rent, skjært håp når det kommer til gjerningsperson(er). Håp fordi det bekrefter deres etablerte bilde av et rasistisk, islamofobisk og hatefullt Europa – og dessuten er det så innmari ubehagelig når det viser seg å være islamister. Igjen. Det passer jo også usedvanlig dårlig når man først har bestemt seg for at den største trusselen i Europa kommer fra høyresiden og andre islamofober, og alt tyder på at det er den virkelighetsbeskrivelsen Aftenposten abonnerer på. Så hvis vi først skal snakke om fordommer; da er det kanhende ikke Aftenposten som bør skrike høyest.

Det bør ikke Klassekampen heller, for der Aftenposten i det minste forsøker å late som om de holder spørsmålet åpent, tar Klassekampens journalist Eirik Grasaas-Stavenes den helt ut. Under den dramatiske overskriften Hatdrap herjer Europa, heter det:

Alle de drepte tilhører etniske minoriteter, og franske myndigheter mener drapene er rasistisk motiverte. Drapene i Frankrike føyer seg inn i en stadig lengre rekke av rasistisk drap i Europa.

Samtidig som antallet rasistisk motiverte drap øker i Europa, viser en ny undersøkelse fra den britiske antirasistorganisasjonen Hope not Hate at det finnes bred aksept for voldshandlinger blant høyreekstreme i Storbritannia. Over 2000 britiske høyreekstreme har blitt spurt i undersøkelsen. Rapporten «From voting to violence» viser at 64 prosent av tilhengerne til British Nationalist Party mener det vil bli uunngåelig å bruke vold for å forsvare «sin gruppe» og den britiske livsstilen.

Nazister ettersøkt

Øyenvitner til drapene ved den jødiske skolen i Toulouse sier at drapsmannen hadde et videokamera rundt halsen. Det spekuleres i om han har filmet udåden.

Ifølge det franske magasinet Le Point jakter politiet nå på tre tidligere soldater med nazisympatier i forbindelse med drapene. Ekssoldatene skal ha blitt kastet ut av den franske hæren etter at de ble fotografert mens de gjorde nazihilsen foran et flagg med hakekors i 2008.

De angivelig nynazistiske drapene blir med største selvfølge hektet på president Nicolas Sarkozy – som har sagt fæle ting og, må vi tro, dermed har bidratt til de grusomme ugjerningene. Igjen lyder ropet om selvransakelse:

Frankrikes president Nicolas Sarkozy har slitt bak utfordrer François Hollande på meningsmålingene. Den siste tida har han skrudd opp temperaturen i sin innvandringsretorikk i et forsøk på å stjele stemmer fra høyrepopulistiske Nasjonal Front. Presidenten har sagt at «det er for mange innvandrere i Frankrike» og at han vil stramme til innvandringspolitikken om franskmennenes gir han fornyet tillit som president.

– Vi skal ikke bøye oss for terrorismen. Barbarisme, brutalitet og hat skal ikke få vinne, sa Sarkozy etter drapene.

Koordinator i Hope not Hate, Nick Lowles, mener Sarkozy burde finne tid til litt selvransakelse.

«Hvis han hadde hatt anstendighet, burde han innrømme sin egen rolle i å øke spenningene i det franske samfunnet», skriver han på anti-rasisme-organisasjonens nettsider.

Også i NRK P2 er stemningen påfallende trykket. Der man med stor aplomb har hengt Anders Behring Breivik rundt halsen på den islam- og innvandringskritiske høyresiden og tatt alle Breiviks uttalelser og skriverier for pålydende, får programleder Øystein Heggen og Severin Bruland seg knapt til å nevne ordet «muslim» om Mohamed Mehra. Der alle Breiviks tilhørigheter blir tatt for god fisk – til tross for at politiets etterforskning viser at han var alene – fordi vi har hans ord for det, uttrykker reporter Øyvind Nyborg åpen tvil om at Mehra er ekstrem salafist og Al Qaida-tilhenger – til tross for mannens rulleblad – fordi vi bare har hans ord for det.

Det er bare ett ord for norske mediers opptreden, og det er dobbeltmoral – hvilket fremdeles ikke er dobbelt så godt som vanlig moral. Finnes det noen som helst grunn til å rette seg etter oppfordinger til selvransakelse og selvkritikk fra personer som helt klart er ute av stand til å utøve noen av delene selv, og i tillegg er nøyaktig like fastlåst i eget verdensbilde som de beskylder alle andre for å være?

Svaret på det er nei. For min del er jeg så ukristelig at det er svært begrenset hvor mange ganger jeg vender det andre kinnet til: jeg tar ikke til meg oppfordringer om anstendighet fra folk som f.eks. sosialantropolog Sindre Bangstad, som selv ikke eier begrep om hva anstendig oppførsel faktisk er; jeg tar ikke imot leksjoner i integritet og ærlighet fra Audun Lysbakken – og jeg låner ikke øre til folk som synes at alle andre enn dem bør selvransakes i ny og ne. Særlig Aftenpostens egne mangler på dette området er så iøynefallende at det nærmest har overbevist meg om at det ikke finnes noen gud, for om det gjorde, så er jeg rimelig sikker på at redaksjonen ville blitt truffet av lynet i samme øyeblikk som de formastet seg til å skrive ordet «selvransakelse».

En god idè kan være at de forskjellige avisredaksjonene i det ganske land begynner å feie for egen dør heretter, og unnlater å moralisere over alle andre til de lærer seg litt mer om begrepet selvransakelse enn hvordan man staver det.