Sakset/Fra hofta

Journalist og kommentator i The Telegraph, Ed West, har ertet på seg Mark Steyn og flere konservative bloggere med en artikkel om at islam ikke er å klandre for Mohammed Mehras massemord i Toulouse.

I artikkelen Ikke skyld på islam for Toulouse-drapene, påpekte West det han oppfattet som en kosmopolitiske elites og aviskommentatorers innledende, tilsynelatende glede av det som kunne fremstå som høyreekstremistisk motiverte drap. Som Aftenposten benyttet f.eks. avisen Independent anledningen til å stille spørsmål ved Frankrike som samfunn og hvorvidt president Nicolas Sarkozys «ytre høyre-retorikk hadde pustet til det etniske hatets flammer». Da gjerningsmannens identitet ble kjent, fulgte de samme kommentatorene, som regelmessig advarer mot xenofobiens farer, opp med å sitere muslimske ledere som sa at drapene ikke hadde noe å gjøre med islam.

West, hvis spesiale er religion, politikk og folkelig kultur, sa seg enig i det siste:

I agree. Many people kill in the name of jihad but they do not represent Islam or Muslims, the vast majority of whom will be horrified by the Toulouse killings. It is not religion that turns some young Muslim men in the West violent, but the sense of alienation and frustration that inevitably comes from being a second-generation immigrant. Confused and angry young men easily attach themselves to something greater than themselves, especially a strong, confident inter-national identity historically opposed to the West from which they feel so rejected.

Many of the campaigners who earlier blamed these attacks on a xenophobic atmosphere across Europe are now very keen to point out that they are nothing to do with Islam. Not because they care about Islam, but because their faith is “diversity”, the catchy term for universalism, the idea that all limits to human altruism are immoral.

Universalism is the basis of the post-war European moral settlement, and it has motivated two of its great revolutions – European integration and the creation of multi-ethnic societies. This followed two appalling nationalist-fuelled wars, and Europe’s universalist leaders believe that nations “lead to war”, in the words of EU President Herman Van Rompuy. Any opposition to universalism, whether to trans-national governments or open borders, is therefore racism, xenophobia or “far-Right rhetoric”.

And yet, as GK Chesterton put it, to condemn patriotism because people go to war for patriotic reasons, is like condemning love because some love leads to murder.

Islam is not to blame for the Toulouse killings. But had it been the work of white extremists, neither would patriotism have been the problem.

The European elite still uses the word patriotism, of course, but they mean patriotism for an idea – tolerance, fair play or other supposed national values – rather than in its truer sense of an exclusionary love of one’s homeland and a wish to be around people like ourselves.

This feeling, shared by almost all of humanity and most certainly ingrained, Western metropolitan elites cannot comprehend – which is why they take such joy when its more extreme adherents prove to be violent, hate-filled psychopaths. It is easier to see those aberrations as the norm, rather than recognise their views as being the pathological variation of a healthy, universal human need for “discriminating altruism”.

West la til at etter hans mening er islam blitt noe av en syndebukk for øvrige innvandringsrelaterte problemer. Det falt ikke i god jord hos hans vanlige, konservative meningsfeller, men er Wests observasjon feilaktig? Selv er jeg ikke så sikker. I en oppfølgende artikkel har West flere gode poeng. Han mener at debatten om islam egentlig er en debatt om masseinnvandringen og problemene den har ført til, men fordi de konservative tapte debatten om innvandring er det blitt vanskelig for folk å artikulere den uroen de føler i forhold til de enorme samfunnsendringene innvandringen har medført på en måte som de liberale vil tillate:

– Konservatisme handler om beskytte samfunnet mot radikale endringer; det er derfor konservative har det med å være motstandere av en omfattende innvandring, som medfører store endringer i den sosiale veven. Men fra 1960 til 1990 tapte de konservative, både i Storbritannia og USA, denne debatten, til tross for en overveldende støtte i publikum, skriver West.

Yet from the 1960s to the 1990s, both in Britain and the US, conservatives lost this argument, despite overwhelming public support. They lost because they lost the intellectual justification for group solidarity or “parochial altruism” against post-war radical universalism, to the extent that normal human feelings were redefined as forms of mental illness. Defeat. Until Islam came along, allowing conservatives to make arguments using language that liberals would permit.

– Masseinnvandring medfører enorme sosiale kostnader, som hovedsakelig blir båret av de arbeidende klasser, som i England har blitt brukt i et eksperiment de ikke ble spurt om og som ble initiert av mennesker langt rikere og mer priviligert enn dem. Folk er, forståelig nok, urolige for det, skriver West.

– Men til tross for at mange av de mer intelligente menneskene bak noen av de antijihadistiske gruppene er genuint forferdet over visse islamske holdninger til kvinner, homoseksualitet eller jøder, virker påstanden om at flesteparten marsjerer med English Defence League (EDL) på grunn av dette absurd på meg. De fleste er motstandere av den store innvandringen fra land som Pakistan, Bangladesh og Somalia, ikke på grunn av islam, men fordi nykommerne er fremmede for dem og fordi deres ankomst forstyrrer nabolagene og livet deres. Dette er forståelige, menneskelige følelser, men folk kan ikke artikulere dem uten å gjøre seg skyldig i en tankeforbrytelse.

– Så i stedet blir for problemene ved masseinnvandring tillagt islam, inkludert problemer assosiert med innvandrerne selv, fastlår West.

– Når det gjelder Mohammed Mehra selv, hadde han et langt rulleblad med ungdomskriminalitet og 15 dommer bak seg før han ble islamist. Han oppdaget religion mens han satt i fengsel, lik mange britiske islamister som f.eks. skobomberen Richard Reid; mange andre ble radikalisert gjennom gjengvirksomhet og kriminelle aktiviteter, som blant andre Germaine Lindsay. Disse var ikke ordinære unge menn som ble korrumpert av profeten Muhammed.

West fortsetter: – Islamisme er politisk; den tiltrekker seg sinte, ekstreme, voldelige unge menn fra den innvandrede underklassen som finner andre som er villige til å rettferdiggjøre deres tørst for vold, ved å bruke hellige tekster. Mehras rettferdiggjøring – «dere drepte min brødre, jeg dreper dere» – ikke ord av tro, men naken tribalisme.

– Konservatives opptatthet av islam er delvis en reaksjon på multikulturalismen, som hevder at alle religioner i hovedsak er like. Dette er usant, hvilket alle med en middels forståelse av historie er klar over; den nåværende moralske orden ble skapt i Vesten, Opplysningen, FN og Menneskerettigehetene stammer fra kristendommen. Ingen annen religion kunne ha produsert dette – ikke islam, hinduisme eller buddisme, fordi ingen av dem har kristendommens konsept om individet. I essens er kristendommen en forening av den hellenske og hebraiske sivilisasjonen, det flotteste bryllup som noen gang har funnet sted. Islam derimot, mangler ikke bare det vestlige konseptet om individet, men også kristendommens historiske separasjon av stat og religion. Det er heller ingen tvil om at islam har en meget tvetydig holdning til vold begått i dens navn.

– Religionen har et desperat behov for reform, men er ikke inkapabel til det, og et stort antall muslimer tilsidesetter gladelig de mer utrivelige delene av deres hellige tekster, akkurat som jøder og kristne gjør. For britiske muslimer i middelklassen må den populære idèen om at de praktiserer en slags politisk-religiøs dødskult slå dem som bisarr, så fjernt fra den faktiske praktiseringen av deres religion, mener West og fortsetter:

– Problemet er ikke islam, men menneskers vandring over hele verden, og konfliktene dette produserer. Et estimat anslår at til tross for at islamske terrorister verden over ikke passer inn i noen profil hva gjelder alder og utdannelse, er 80 prosent innvandrere eller sønner av innvandrere. Problemet med masseinnvandring er ikke islam, men masseinnvandring, som skaper ghettoene sekterisme næres av.

– De store bevegelsene de siste årene har gjort islam og kristendommen til et identitetsanker for folk i Europa. EDL er i essens en kristianstisk gruppe, men sentimentene bak sekterisme og nasjonalisme er de samme. Man kan ikke klandre religion for sekterisme mer enn man kan klandre språket for nasjonalisme – det bare er. (Det er ikke som om Shankill-slakterne evig diskuterte Calvin og Luther under deres utekvelder.), skriver West.

Videre mener West at mange av de «islamske» skikkene folk protesterer mot har lite eller ingenting å gjøre med islam. Dette fenomenet kan f.eks. observeres i debatten om kjønnslemlestelse, som flere tror at er en islamsk praksis. Skikken er imidlertid minst 5000 år gammel og praktiseres både av kristne og islamske grupper i hovedsakelig vestafrikanske land. Det skal finnes en legitimering av skikken i koranen, men at en religion har tatt opp i seg lokal tro og praksis er ikke enestående for islam.

Det samme gjelder tvangsekteskap, fortsetter West: – Dette er opprinnelig en sydasiatisk skikk, og radikale islamister er motstandere av den fordi de anser den for å være altfor hinduistisk. Æresdrap har vært en skikk i flere kristne kulturer (det første registrerte i nylig europeisk historie ble begått av en kristen palestiner), men kristne praktiserer ikke lenger denne barbariteten av samme grunn som britiske hinduer ikke gjør det – fordi de er urbane, sofistikerte, rike og utdannet. Mange pakistanere fra det landlige Mirpur er ikke det. Men det er heller uhøflig å kritisere nasjonal kultur; enklere å bare si «islam».

– Selvfølgelig spiller religioner en rolle – kristne fra Midtøsten og Sydasia assimilerer seg langt lettere, men du kan ikke klandre islam for alle dysfunksjonelle karakteristika. Mange vestafrikanere har bragt med seg religiøse og kulturelle praksiser som er like forferdelige som noe fra Pakistan, men fordi de er kristne tiltrekker de seg mindre oppmerksomhet her.

– Islamofobi er et veldig tvilsomt begrep fordi det blir brukt til å beskrive både legitim kritikk av en religion og anti-muslimsk fiendtlighet. Men det er ikke det samme som å si at sekterisme ikke eksisterer; ironien er at det har blitt akseptert fordi konservative ikke har vært i stand til å formulere en anstendig og legitim opposisjon til masseinnvandring i utgangspunktet.

– Som Christopher Caldwell en gang sa det: “Islam er en storslagen religion som også har vært, til sine tider gjennom århundrene, en gloriøs og generøs kultur. Men, i motsetning til hva som hevdes, den er på ingen måte Europas religion og på ingen måte Europas kultur.

– Problemet ligger i forsøket på å gjøre den Europas. Men hvis noen tror at masseinnvandringen hadde vært bra hvis det ikke hadde vært for en mann som levde i det syvende århundredes Arabia, er de like utopiske som en hvilken som helst liberaler, avslutter West.

The Telegraph: How Islam became a scapegoat for the problems of immigration