Gjesteskribent

Reaksjonen på David Camerons tale i München viser bare hvor skrullete og reaktiv debatten om multikulturalisme er blitt, skriver The Telegraphs samfunnskommentator Ed West.

Parlamentsmedlem for Labour, Sadiq Khan, beskyldte statsministeren for å «skrive propaganda for EDL», mens masser av folk på Twitter mente at det var feil av Cameron å angripe multikulturalismen når English Defence League demonstrerte i Luton. Hvorfor? EDL er et levende eksempel på hvorfor multikulturalismen har slått feil, og har ledet til ekstremisme og hat.

Og som Working Class Tory påpeker, bør Khan se på sin egen valgkrets, hvor en fatwa mot innenriksminister Theresa May er blitt utstedt og det uskyldige ahmadiyah-miljøet er blitt offer for ondsinnet sekterisme.

Statsministeren var derimot velargumentert og moderat i det han sa, med kritikk av begge ytterpunkter:

På den ene siden ignorerer de på ytre høyre forskjellen mellom islam og islamistisk ekstremisme, og sier bare at islam og Vesten er uforenlige – at det er et sammenstøt mellom sivilisasjoner. Følgelig må vi kutte vekk denne religionen, enten det skjer gjennom tvungen repatriering, foretrukket av noen fascister, eller forbud mot nye moskèer, som er foreslått i noen deler av Europa. Disse menneskene gir brennstoff til islamofobi, og jeg avviser deres argumenter fullstendig.

Så, med rette, påpeker han:

I den andre enden er de som støtter terrorisme for å fremme deres ultimate mål: En hel islamistisk verden, regjert av en tolkning av sharia.

Beveg deg langs spektret, og du vil finne folk som muligens avviser vold, men som aksepterer forskjellige deler av ekstremistenes verdensanskuelse, inklusive fiendtlighet til vestlig demokrati og liberale verdier. Det er nødvendig at vi gjør denne distinksjonen mellom religionen og den politiske ideologien.

I det forente kongeriket er det noen unge menn som finner det vanskelig å identifisere seg med den tradisjonelle islam som praktiseres i hjemmet av deres foreldre, hvis skikker kan synes avfeldige når de blir transplantert til moderne vestlige land.

Men de har også vanskelig for å identifisere seg med Storbritannia, fordi vi har tillatt en svekkelse av vår kollektive identitet.

Etter doktrinen om statens multikulturalisme, har vi oppmuntret forskjellige kulturer til å leve atskilte liv, skilt fra hverandre og storsamfunnet. Vi har mislykkes i å gi en visjon av et samfunn de føler at de har lyst til å tilhøre.

Vi har til og med tolerert at disse segregerte miljøene oppfører seg på en måte som står i strid med våre verdier.

Et av de mest idiotiske temaene som preger reaksjonen på internett, var at Cameron hadde holdt talen sin på, nå kan du gjette, nazismens fødested! Men Camerons linje, den kulturelle assimilasjonslinjen, er den stikk motsatte av nazidoktrinen. Tvert i mot er den statlige multikulturalismen, som foreslår at hver etniske og religiøse gruppe bare bør behandles som en gruppe og at aspekter av deres kultur, religion og identitet må fremmes av staten, basert på idèer som ikke er svært forskjellig fra vitenskapelig rasisme.

I motsetning til idéen om at høyreekstremister stjal multikulturalismens språk på 2000-tallet ved å bruke fraser som «biodiversitet» eller «innfødtes rettigheter», var multikulturalismen selv basert på idèer som ikke er så alt for langt fra gammeldagse rasistiske oppfatninger som overdrev forskjellene mellom folkegrupper. Polygenisme, den originale vitenskapelige raseteorien som fremholdt at svarte og hvite er forskjellige underarter, ble opprinnelig kalt «læren om mangfoldighet». (For alle som ønsker å fostå hvordan dette hele gikk galt, kan jeg ikke anbefale Kenan Maliks Fra Fatwa til Jihad sterkt nok).

Så hvorfor omfavnet venstrefløyen en slik idè? Fordi den aldri har avvist etnisk nasjonalisme, rasestolthet eller religiøs identitet, bare, i overensstemmelse med de marxistiske teoriene de lærte på universitetet, når det ble uttrykt av den «dominerende kultur», dvs. av hvite. Mindretallets sjåvinisme, uansett hvor ubehagelig og fordomsfull, kan faktisk brukes til å fremme venstrefløyens dagsorden. Som James Bennett skriver i magasinet New Criterion denne måneden:

Postmodernister omfavnet bevisst masseinnvandring uten assimilasjon – spesielt uten assimilasjon faktisk – i den hensikt å bryte ned tilslutningen til en felles kultur og å undergrave de fremherskende familiesystemer. En befolkning uten et felles språk, felles antageler eller noen andre måter å generere en reell statsdannelse på, er enklere å manipulere og gjøre om til den felles leirklumpen som en ny transnasjonal orden kan formes med.

Ettersom det ikke er mange utenom det mindretallet rekruttert på universitetene som oppfatter en slik fremtid som attraktiv, har postmodernismen dyrket (eller importert) som allierte enhver gruppe som nærer eller kan innpodes med misnøye med storsamfunnet. De inkluderer etniske, etiske, religiøse og seksuelle mindretall som ikke aksepterer en eller flere felles premisser eller kulturelle karakteristika for felleskulturen. Begrepene rase og etnisk autensitet og forurettelsens fortelling brukes til å binde disse gruppene sammen som allierte mot flertallets kultur, uansett hvor avvikende minoritetenes praksis er fra postmodernistenes egne preferanser.

Nettopp. Multikulturalisme er ikke en måte å gjøre Storbritannia mer mangfoldig på, den påtvinger en ny og annerledes ensartethet. Men også opposisjonen er forvirret; mange mennesker forveksler «hard» multikulturalisme med innvandring i seg selv, så når konservative politikere angriper «multikulturalismen» gir de i virkeligheten et lite nikk til rasistene. Men med disse reglene for engasjement er det simpelthen umulig for noen konservativ å kritisere et system som oppmuntrer til tvangsekteskap, kvinnelig omskjæring, æresdrap og religiøs ekstremisme.

Vi skal også huske på det triste faktum at altfor mange mennesker nå har for stor egeninteresse i den statlige multikulturalismen, til tross for at systemet helt klart er en pådriver for segregering og ekstremisme, til å la den opphøre uten kamp; tusenvis av arbeidplasser er avhengige av den, og enda flere stemmer. Så forvent at enhver opposisjon vil bli møtt med stadig mer skinger og idiotisk sverting.

The Telegraph – Ed West: It is state multiculturalism that is racist, and David Cameron who is a liberal