Kommentar

Det multikulturelle samfunn er to ting: det er både et sosialt faktum og et ideologisk produkt. Kenan Malik er for det første og mot det andre. Han mener masseinnvandring har skapt mer dynamiske samfunn, men betingelsen for at de skal fungere er en kompromissløs ytringsfrihet.

Dessverre har de liberale kjøpt en forestilling om at kultur og religiøs tilhørighet er hva som bestemmer menneskene, slik at samfunnet inndeles i grupper. Disse gruppene må respektere hverandre. Dette legger begrensninger på ytringsfriheten.

På denne måten skaper man de problemene man i utgangspunktet ønsket å unngå. Man ønsket toleranse, men får intoleranse.

Man får et samfunn der folk konkurrerer om hvem som er mest krenket. Eliten i det sekulære samfunn begynner å internalisere tabuene i de nye kulturene, og resultatet blir et samfunn hvor ytringsfriheten får stadig trangere kår.

Det er noe av essensen i Kenan Maliks tankegang. Hans bok From Fatwa to Jihad, The Rushdie Affair and its Legacy er nettopp utkommet på Gyldendal i Aslak Nores Arena-serie under tittelen: Rushdie-affæren og veien fra fatwa til jihad.

Document møtte Malik til en samtale i Gyldendals lokaler. Boken gir en overbevisende og plausibel fremstilling av hvordan multikulturalisme som ideologi ble oppfunnet.

Multikulturalismens fødsel

På begynnelsen av 70-tallet hadde første generasjons innvandrere fra Asia følelsen av å ha mistet kontakten med ungdommen. Annen generasjon hørte ikke på foreldrene, de var ikke interessert i deres kultur og tradisjon, heller ikke i religionen. Med oljekrisen kom resesjonen, det ble stor arbeidsledighet, myndighetene fryktet uroligheter. De hadde behov for noen å snakke med blant innvandrerne. I denne situasjonen velger myndighetene å snakke med noen selvbestaltede talsmenn, ofte de økonomisk vellykkede. De får penger til å etablere samfunnshus og moskeer, og til å danne koorderingspunkter. De inngår en pakt: Tillitsmennene holder orden i egne rekker og staten gir dem særstatus og penger. Etter hvert er det religion som blir den definerende faktor. Menneskene går fra å være innvandrere fra en rekke ulike land i Asia, fra å være pakistanere, bangladeshere, tyrkere osv. til å bli muslimer. Myndighetene er med på å etablere en slik kultur basert på religiøs tilhørighet. Det skjer først lokalt, så gjentar samme prosess seg sentralt.

Det er naturlig å spørre Malik om artikkelen til Labour-rådgiveren Andrew Neather, der han skriver at et av motivene for masseinnvandring i nyere tid var ønsket om å frata de konservative det kulturelle hegemoniet for godt og å endre nasjonens karakter.

– Er ikke dette en politikk som rimer godt med den multikulturalismen du beskriver i din bok?

– Det er en tendens til å gjøre mer ut av det enn det er dekning for. Jeg tror man leser for mye inn i denne rapporten det er snakk om.

Kontraproduktiv

– Jeg vil gjerne presisere to ting: Når vi snakker om multikultur er det lett å blande sammen to ting, og det er forvirrende. Det ene er at vi mennesker lever sammen som individer i multikulturelle samfunn. Jeg er for masseinnvadring, og motstander av forsøk på å stanse den. Samtidig er jeg motstander av multikulturalismen som ideologi, fordi den undergraver det som er bra med mangfold.

– Det som er bra med mangfold er at det utvider horisonten og gir flere perspektiver. Det skaper grunnlag for et universelt språk for hva det vil si å være borger – A universal language of citizenship.

– Mens multikulturalismen putter folk i bokser og sier at hvis du er muslim så innebærer det at du tror på dette og dette.

– I toleransen og respektens navn stenger man av for dialog.

– Jeg er for mangfoldet, men mot denne organiserte kulturalismen. (Her er Malik helt på linje med Fredrik Stjernfelt og Jens Martin Eriksen i deres bok Adskillelsens politikk). Det er viktig å gjøre denne distinksjonen.

– Kulturalismen har som forutsetning at staten intervenerer og forteller folk hvordan de skal leve sammen. Jeg har større tro på at folk finner ut av dette selv.

Oksygenet er ytringsfrihet

– I verdidebatter dukker det opp en selvmotsigelse. Av hensyn til respekt og toleranse er det visse ting man ikke får lov til å si.

– Det heter at i et flerkulturelt samfunn trengs det større tilbakeholdenhet med hva man sier om hverandre. For å kunne håndtere forskjeller og konflikter må vi ta hensyn.

– Men i et flerkulturelt samfunn, med store forskjeller – og deler av Europa var faktisk det også før masseinnvandringen – er det både uunngåelig og viktig at man krenker og vekker anstøt. All sosial endring krever at man artikulerer forskjellene. Forsøk på regulering betyr at noen tilriver seg makt på det åpne samfunns bekostning, enten det er mullaher eller staten. Derfor er jeg kategorisk for ytringsfrihet.

– Man må slutte å behandle folk som medlemmer av grupper og se dem som individer. Jeg er ikke en muslim, jeg er et menneske, et individ med mange forskjellige identiteter.

I Storbritannia er tildeling av offentlige midler basert på kulturell og religiøs tilhørighet. Hvis et fattig område trengte et folkets hus, var det ikke nok å vise til statusen som fattig. Men som muslim fikk man støtte. Denne dynamikken har nå fått innfødte briter til å føle seg tilsidesatt, og det er nå åpnet for at myndighetene kan forfordele dem fremfor innvandrere. Slik fungerer gruppetenkningen segregerende og polariserende.

Selvoppfyllende profetier

– Poenget er at da man skapte disse kategoriene og delte folk inn etter kultur og religion, ble det selvoppfyllende profetier. Gruppene hadde ikke vært sosiale realiteter, men ble det, og folk begynte å se på seg selv som muslimer og ikke individer.

– Men denne prosessen har pågått et stykke tid og er innarbeidet og institusjonalisert. Hvordan kan den endres?

– Ved å ha en åpen debatt. Ved å eksponere svakhetene, utfordre folk og vise at denne politikken er kontraproduktiv.

– Jeg er ikke konspirativ av natur. Jeg tror ikke multikulturalismen ble oppfunnet for å fragmentere det tradisjonelle samfunnet. Det ble gjort med de beste hensikter. Men det satte i gang en udemokratisk prosess, og fikk stikk motsatt effekt av den tiltenkte.

– Vi trenger en åpen offentlig debatt om dette.

Mister troen

– Politikerne har mistet troen og de intellektuelle evnen til å overbevise mennesker. Politikerne har i stedet henfalt til å administrere fremfor å overbevise. De tror ikke lenger på sin egen evne til å overbevise.

– Hvordan kan man skille mellom hva som er ønsket om å gjøre alle til lags, det mulitikulturelle, og hva som er frykt?

– I det ene tilfellet er det snakk om frykt for konsekvensene og i det andre et ønske om å gjøre det beste.

– Det er lite man kan gjøre med de som er ekstremister. Men man kan unngå å skape et klima hvor de får fritt spillerom.

– Da Random House trakk Sherry Jones’ roman The Jewel of Medina, sendte de ut et signal som ekstremistene øyeblikkelig tok: Det var bare å følge opp med trusler. De fikk på en måte rom til å spille den moralske autoriteten: dette er umoralsk og skal straffes.

– Du skriver at de liberale har skapt denne fellen?

– Jeg ser problemet med den liberale anskuelsen. De kjøpte argumentet om at det er galt å krenke. Hvis du skaper et slik klima, vil noen se sitt snitt til å utnytte det.

Høyrepopulismen

– Nærmere én million briter stemte på British National Party ved valget på Europa-parlament. Hva betyr det?

– Man bør ikke overreagere. I andre land som Østerrike og Frankrike har høyrepopulismen høstet mange flere stemmer. I Storbritannia har det vært uvanlig, derfor vekker det oppsikt. Men i de to kretsene hvor BNP fikk representanter gikk de faktisk tilbake. Det var bare det at Labour gikk tilbake enda mer – 50 %!

– Hva sier du til målinger som viser at hver femte brite kunne tenke seg å stemme BNP?

– Jeg er skeptisk. De har ligget på 3 – 4 prosent. Det er viktig ikke å overreagere. Det er to typer stemmer som går til BNP. Du har hardcore-velgerne, de som er mer eller mindre rasister. Så har du en større gruppe som stemmer BNP i protest. De er desillusjonerte, føler seg overgitt, og uten stemme.

– Ikke langt fra Halifax ligger Mixenden, et fattig strøk uten utenlandsk innslag. De føler seg neglisjert, overkjørt, og stemmer BNP. Jeg var der for å lage et TV-program. Det var vanlige mennesker, men de stemte BNP fordi det var den eneste måten de kunne protestere på. Befolkningen tok godt imot meg, jeg merket ingen motvilje.

– Er det en legitimitetskrise i Storbritannia?

– Folk er desillusjonerte med politikk over hodet.

– Det pågår den samme debatten i flere land: hvordan skal man håndtere høyrepopulistene? Sverige er essensen av det politisk korrekte og der frykter man at Sverigedemokratene kan «smitte» befolkningen. Defor må de holdes utenfor. Hva mener du?

– Det er to mulige reaksjonsmåter: Å stenge dem ute fra den offentlige samtalen. Det er enda de som vil forby dem jobber i offentlig sektor, slik at de ikke kan være lærere eller politi feks. Dette er en farlig vei. Hvis man begynner å begrense rettighetene til bestemte mennesker, forvandler man rettigheter til privilegier. Hvor drar du grensen? Hvem skal bestemme hvem som er berettiget til deltakelse? Som forkjemper for ytringsfrihet mener jeg BNP må få delta på lik linje med alle andre. De må konfronteres i åpen debatt.

– Den andre responsen sier: «BNP har rett med hensyn til innvandring, og vi må reagere for at de ikke skal kunne høste politisk gevinst». Men da sier jeg: dette er å flørte med fordommer, og å legge seg tett opp til deres standpunkt. Vi ser nå tendenser til at politikere kapitaliserer på disse tendensene. Man sier at det er boligmangel for innfødte med små midler pga innvandring, når saken er at det bygges for få boliger. Myndighetene har fått anledning til å forfordele innfødte briter på bekostning av innvandrere. Dette legitimerer forestillinger om at innvandrerne stjeler jobber og boliger.

– Jeg er for at BNP og andre illiberale stemmer slipper til, men ikke å komme dem imøte politisk. Det ville være å hive barnet ut med badevannet. Hvis du gir etter politisk. Hva er da poenget?

Rasisme som kultur

– Det er en legitimitetskrise for de etablerte partiene og BNP er flinke til å utnytte dette rommet. Nå har det skjedd noe interessant: BNP har overtatt den flerkulturelle terminologien. Nå snakker de også om identitet!

– De snakker ikke lenger om rase, men om arv, historie og tradisjon. Jeg intervjuet deres leder Nick Griffin og spurte ham «hva mener du med å være britisk, hva består «Britishness» i ? Han eksploderte: «Du ville aldri våget å spørre en muslim et tilsvarende spørsmål!».

– BNP tar tatt opp i seg mangfolds-språket for å fremme sin sak. Det forvandler rasisme til en alternativ kulturell identitet, slik at mottakeren blir nødt for å godta det som en av mange. Slik blir rasisme kultur og mer akseptabelt.

– Den hvite arbeiderklassen har vært neglisjert, men det blir feil å rette opp igjen feilen på de samme etniske kriterier som skapte problemene! Det viser hvor absurd denne prosessen er.

Disenchantment

– Det er en utbredt «disenchantment»/skuffelse og tap av tillit til den politiske eliten og ekspertisen. I stedet vinner konspirasjonsteorier terreng, og en følelse av at «de er ute etter å ta oss». Folks tanker om politikere er lave: «Uansett hva de sier er de bare ute etter å mele sine egen kake.»

– Hva kan man gjøre?

– Det blir vanskeligere, for folk har mistet troen på at det går an å gjøre noe.

– Det hjelper heller ikke at det er liten forskjell på de etablerte partiene.

– Vil ikke David Cameron (Tory) endre innvandringen?

– Nei, det er nærmest sammenfallende politikk.

Hat-kriminalitet

– Hva mener du om lovene om hatefulle ytringer som landene vedtar etter tur, nå sist USA?

– Jeg er motstander av slike lover. De fungerer ikke. Du kan ikke forby tanker. Det er bedre å bekjempe dem åpent. Dessuten: den enes hatefulle ytring, er en annens gyldige argument. Ta Geert Wilders, han ble nektet innreise til Storbritannia pga filmen Fitna og fremstilte seg selv som martyr for ytringsfrihet. Men selv ønsker han å forby Koranen!

– Iqbal Sacrani var mangårig leder av Muslim Council of Britain. Da Khomeini kom med fatwaen var det han som sa at døden ville være en for mild straff for Rushdie. I forbindelse med debatten om homofilt partnerskap sa han at homoseksualitet var unormalt. Det fikk politiet til å innlede etterforskning for mulig brudd på loven om hatespeech. En gruppe imamer og andre skrev da et åpent brev og spurte hva slags samfunn Storbritannia var blitt hvis man ikke kunne si sin mening uten å få politiet på nakken. Dette var de samme folkene som tyve år tidligere ville la Rushdie dingle.

– Som Monica Ali sier: hvis du forvandler «outrage» til et marked så vil folk overgå hverandre i å vise hvor provoserte og krenkede de er, og det gjør i sin tur at staten må gripe inn med kontrollmekanismer.

– Yttringsfrihet lar seg ikke dele. Den må eksistere ubetinget, udelt. Så snart du begynner å begrense den vikler du deg inn i uløselige problemer. Derfor er lovene mot krenkelse og hatefulle ytringer håpløse. Tankene må bekjempes åpent.

– Det er vanskelig å definere hva som er hat og krenkelse. Derfor er disse lovene vagt og generelt formulert. Det gjør at de må tolkes, og hvem skal avgjøre hva som er en krenkelse?

– Får vi da et hyklersk samfunn, hvor folk passer munnen sin, men tenker sitt?

– Med disse lovene fratar vi oss muligheten til å konfrontere og tilbakevise tankene vi er mot.

Lav tiltro

– Det er et annet viktig moment ved disse sensurlovene: De signaliserer lav tillit til offentligheten. Formynderne tror ikke de er voksne og selvstendige nok til å tåle uautorisere meninger. Hvis folk utsettes for visse farlige tanker er vil de bli «smittet».

– Man signaliserer både lav tillit til publikum og manglende tro på de som ønsker å konfrontere de ubehagelige tankene i full offentlighet. Man signaliserer også at man i bunn og grunn ikke tror på sine egne meninger, at de er sterke nok til å overbevise og vinne kampen.

– Derfor handler ytringsfrihet ikke bare om retten til den som vil ytre seg. Det handler vel så mye om retten til den som lytter. Om retten til å få servert meninger som portvokterne ikke liker. Man kan ikke overlate denne retten til andre, folk må selv få avgjøre hva som er hva.

– En slik siling av meninger vil uvegerlig føre til en nedlatende, patroniserende holdning. Den signaliserer at man ikke tør stole på folks dømmekraft. Slik undergraves tilliten i offentligheten og mellom mennesker.

Kenan Malik
Rushdie-affæren og veien fra fatwa til jihad.
250 sider
Gyldendal

oversatt av Gunnar Nyquist

Kenan Malik er en liberaler, en kosmopolitt, en forsvarer avforsvarer av det multikulturelle samfunn, men ikke det politisk korrekte, ikke multikulturalismen som ideologi. Fordi det multikulturelle er så variert, har så stor spennvidde og rommer så store forskjeller, må det ha ytringsfrihet som ufravikelig prinsipp.

I boken ser Malik på hva som har skjedd med ytringsfriheten siden fatwaen. Boken er nettopp utkommet på norsk.