Gjesteskribent

Islamofobi er en myte skapt av muslimske ledere og europeiske liberalere.

Av Aslak Nore

Med Per-Kristian Foss sine uttalelser var bunnen nådd. Påstander som har vært forbeholdt historieløse ekstremister som Bjørgulv Braanen, Usman Rana og lederskapet i Islamsk råd – der islamdebatten sammenliknes med mellomkrigstidens antisemittisme – har blitt del av vokabularet til en ledende norsk politiker.

Her er det på sin plass med en liten historietime. Nürnberg-lovene av 1935 inkluderte inndragelse av tysk statsborgerskap for jøder, samtidig som ekteskap mellom jøder og ikke-jøder ble forbudt. Jødene fikk også forbud mot å vise fram det tyske flagget. Det naziregimet i Tyskland nektet sin jødiske befolkning – fleretniske ekteskap, statsborgerskap, nasjonalpatriotisme – er uttalte mål for europeiske politikere.

På et statlig nivå vil det være langt lettere å hevde at dersom muslimer diskrimineres, er det positiv diskriminering. Halalkjøtt i kantiner, bønnerom og kjønnsdelte svømmetimer er eksempler på mindre tilpasninger. Og enda har ikke erkebiskopen av Canterburys prinsippforslag om åpne for delvis sharialovgivning i Storbritannia ankommet Norge.

Men islamofobien rammer europeiske muslimer i dagliglivet, hevder noen. Den britiske journalisten Kenan Malik bestemte seg for å se nærmere på en undersøkelse fra 2004. Den viste en 300% økning i antall asiater som ble stoppet og ransaket som følge av de nye antiterrorlovene – angivelig et bevis på britisk islamofobi.

Han fant at asiater var blitt stoppet i 14% av tilfellene. Siden muslimer utgjør omtrent halvparten av britiske asiater, kan man gjøre et anslag. At «asiater» som gruppe var overrepresentert (14% mot 6% av befolkningen) forklarer Malik med at en uforholdsmessig andel ble gjennomført i London og at den britisk-asiatiske befolkningen er yngre enn landsgjennomsnittet. Gruppen som hadde grunn til å hevde at de ble rammet uforholdsmessig hardt var derimot svarte briter – det store flertallet kristne fra Vest-Afrika og de karibiske øyer. Totalt utgjorde de under 3% av Storbritannias befolkning, men 14% av de gjennomsøkte.

Det finnes selvsagt hatefulle ytringer mot islam, som mot alt annet. Men det sentrale diskrimineringsproblemet i Europa handler om rasisme. Arbeidsledighet og fattigdom er langt mer utbredt blant norskafrikanere (kristne og muslimer) enn folkegruppene som utgjør lederskapet i Islamsk råd. Men en ressurssterk islamsk lobby har fått monopol på å opptre krenket og diskriminert. Hvordan kunne dette skje?

Bakgrunnen er å finne i ideologien omtalt som multikulturalisme. Utover 1970-80-tallet vokste det fram en ny type rettighetstenkning i Vesten. I stedet for å fokusere på universelle rettigheter for individet, var fokuset på grupperettigheter. «Muslimer» ble en slik gruppe. I forsøket på å nå ut til en voksende befolkningsgruppe, initierte man «forum for dialog» mellom myndigheter og religiøse representanter for minoritetsgruppene.

Dermed ble en myten om at vår identitet og våre holdninger er et resultat av religion og etnisitet til et realitet. En ny politisert muslimsk identitet kom til syne. Med grupperettigheter fulgte konflikter, krav om særbehandling og offerkultur. Saker man tidligere ikke hadde brydd seg om var blitt til «naturlige» krav. Kritikk var blitt til religionskrenking og islamofobi.

I det siste har vi sett gledelige antydninger til at norske muslimer ikke lenger finner seg i å bli «representert» av kunnskapløse studentdilettanter som Rana og den konspiratoriske antisemitten Basim Ghozlan. Til tross for delvis urovekkende holdninger, bekrefter europeiske undersøkelser at flertallet av europeiske muslimer er langt mer sekulære enn sine talsmenn.

Dermed står vi igjen med et interessant paradoks. Beskyldningene om islamofobi fremmes uten unntak av vestlige multikulturalister og islamister. Samme allianse skapte fenomenet. Norske myndigheter tror veien til integrering går gjennom støtte til religiøse organisasjoner og «dialog» med deres talsmenn. En bedre idé er å frata dem støtten, kanalisere ressurser til kamp mot den faktiske rasismen i Norge og initiere tiltak for å øke arbeidsdeltakelsen blant innvandrere, den eneste integreringsstrategien som beviselig fungerer. Bare slik kan vi knuse myten om islamofobi og støte mytemakerne ut i den konspiratoriske internettstratosfæren der deres tankegods hører hjemme.


Aslak Nore er journalist og redaktør for Gyldendals ARENA. Kronikken «Islamofobimyten» sto opprinnelig på trykk i VG`s papirutgave 1. mars 2009, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.