12. september falt dommen i Jæren Tingrett der frisøren Merete Hodne ble ilagt en bot på kr 10.000 kroner pluss saksomkostninger for å ha nektet å betjene Charlotte Antonsen aka Malika Bayan. Mediene har vært fulle av analyser av loven og kommentarer for og i mot dommen: Kommentarfeltene og sosiale media har rent over av støtteerklæringer for begge parter, og en god porsjon hat-retorikk rette mot hver av damene. Interessant nok er det ingen som har grepet fatt i det tragikomiske paradokset og ironien i saken. Det tragikomiske paradokset er enkelt og burde være godt stoff for enhver stand-up komiker med litt baller.

 Her har vi å gjøre med en norsk jente som  høyst sannsynlig er vokst opp og oppdratt i et egalitært samfunn der likestilling, religionsfrihet og andre av FNs internasjonale menneskerettigheter står høyt i kurs. Denne jenta som altså har konvertert til islam sa til VG den 9/9 «Det handler om religionsfrihet, samtidig som jeg er veldig imot diskriminering og rasisme». Samme kveld benyttet hun anledningen til å “stå opp” for sine nye islamske verdier i TV2 Sumos Underhuset.

Hun som tydeligvis er mot diskriminering og rasisme har altså konvertert til en religion som deler mennesker inn i Über- og Untermenschen basert på religiøs tilhørighet; Gud er øverst, så Muhammad, hans etterfølgere, imamer, muslimske menn, muslimske kvinner, bokens folk (kristne og jøder, så de som tror på polyteistiske religioner og helt nederst på rangstige de gudsløse. Dette vekker ubehagelige minner om rangering av mennesker etter etnisk tilhørighet. Blir det mer akseptabelt av at det skjer i Guds navn? Snarere tvert imot. Koranen er jo en direkte gjengivelse av Allahs ord til Muhammed, mens nazistiske raseteorier var skapt av mennesker. Det moderne rasismebegrepet omfatter også diskriminering på grunn av religion, man kunne nesten være fristet til å si: er Allah rasist? Dette er et interessant og relevant poeng all den stund det her dreier seg om en diskrimineringssak, hvor “gjerningspersonen” påberoper seg politisk motiv; fordi hun er motstander av kollektiv tvang. Det finnes et visst belegg for påstanden.

ANNONSE

Malika Bayan bekjenner seg til en religion hvis «ekteskapslov» diskriminerer både på kjønn og religion. Muslimske menn kan gifte seg med ikke-muslimske kvinner, men muslimske kvinner kan ikke gifte seg med ikke-muslimske menn uten at mannen konverterer. Her finnes også en historisk parallell som mange nok finner ubehagelig, men som like fullt er relevant:  Nürenberger Rassengesätze eller Gesetz zum Schutze des deutschen Blutes und der deutschen Ehre, raselovene som skulle beskytte tysk/arisk blod og tysk ære. Bakgrunnen for «ekteskapsloven» i islam er akkurat dette, å beskytte islam.

 Det stopper jo ikke her. Hun som er “for religionsfrihet og mot diskriminering og rasisme” omfavner en ideologi som ikke er forenlig med FNs internasjonale menneskerettigheter. Dette er ikke mine ord, men uttalt av Organisasjonen av Islamske Stater OIC, som i 1990 kom med det som er kjent som «Cairo Declaration on Human Rights in Islam».

Denne erklæringen er et offisielt islamsk svar på FNs internasjonale menneskerettigheter som ble vedtatt i 1948. De islamske menneskerettighetene garanterer mange av de samme rettighetene som FN , men fremhever samtidig ulikhetene i islamsk lov og tradisjon når det gjelder religion, religiøs frafallenhet, kjønnsforskjeller, seksualitet , politiske rettigheter og andre sider ved et moderne (vestlig) samfunn som er på kant med ulike tolkninger av islamsk lov og tradisjoner. De fleste av oss vet jo hvordan islam forholder seg til frafall 

 Mer paradoksalt kan det neppe bli. Komedien blir fullkommen når antirasistisk senter støtter opp om Charlotte Antonsen, men så har vel de aldri egentlig vært opptatt av rasisme. Noen Rosa Parks blir hun i alle fall aldri.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629