Kommentar

Europeiske eliter, politikere og medier vet at noe er galt. Tegnene blir mer og mer tydelige og feil partier vinner frem ved valg i flere land. Noen steder har allerede feil parti vunnet – punktum. Brått og uforståelig ser tolerante europeere regelrett ut til å være i ferd med å bli intolerante og fremmedfiendtlige. Og så helt uten grunn? Men få eller ingen har lyst til å snakke om det, med mindre man som en direkte følge kan vedta enda en anti-diskrimineringslov da.

Så hva er det egentlig som skjer, mon tro? Til tross for en presse som har påtatt seg å vite hva som er best for land og folk, vinner ikke de anstendige politiske valg. Ikke i Danmark, der det ikke-stuerene, fremmedfiendtlige Dansk Folkeparti (DF) for tredje gang økte sine mandater i Folketinget. Ikke i Frankrike, der den mindre sympatiske og etter sigende farlige Nicholas Sarkozy med stor margin slo europeisk presses klart foretrukne kandidat, sosialistiske Segolene Royal. Til tross for FNs fordømmelse av heller taktløse valgplakater gjorde det nasjonalkonservative, innvandringsfiendtlige Sveitsiske Folkepartiet (SVP) et brakvalg i høst. Partiet har vært landets største siden 2003. I Storbritannia har oppslutningen til de konservative og det rasistiske BNP økt, samtidig som det er et betydelig press på regjeringen for å fjerne EUs lover om menneskerettigheter fra britisk rettsvesen. Italia har vedtatt en hastelov for at landet prompte skal kunne utvise innvandrere som ansees som en trussel for samfunnet etter en voldsbølge av hittil ukjente dimensjoner i etterkrigstidens Roma.

Den ubehagelige fellesnevneren er at innvandrings- og kriminalpolitikk i stadig økende grad topper listen for hva som opptar og/eller bekymrer det stemmeberettigede befolkningsflertallet. Innstramninger og tiltak blir kontret av sosialdemokrater som for femtiende år på rad benytter slagordene mer velferd og velferd til alle, eller som i britiske Labours tilfelle etter det som kan karakteriseres som alarmerende meningsmålinger hva gjelder den forrige og den nåværende regjeringens håndtering av den massive innvandringen: barsk retorikk man tilsynelatende ikke har til hensikt å følge opp.

Problemet oppstår selvfølgelig fordi nesten samtlige individer som utgjør den europeiske befolkning både kan lese og tenke på en gang. De offisielle og journalistiske eufemismer for å slippe å beskrive virkeligheten mange befinner seg i er heller ikke så kløktige at en normalt utrustet person ikke er i stand til å dekode omgåelsene.

Det er forresten fullt mulig at en gjennomsnittlig, sosialdemokratisk europeer som pusler med sitt og fjernkontrollen til flatskjermen kan legge seg om kvelden for å våkne opp morgenen etter som et fremmedfiendtlig og nasjonalistisk individ. Uten andre grunner enn at vedkommende sannsynligvis har hatt en ganske kjip drøm om rasistiske saue-plakater fra SVP. En borger kan også være særdeles lett påvirkelig, på samme måte som jeg til enhver tid blir overbevist kommunist over natten hver gang jeg ser en reklame for partiet Rødt. Ikke for å ta SVP-sauene i forsvar, men kan det tenkes at overnevnte komfortable forklaringsmodell bør kasseres til fordel for mer realistiske forklaringer hvor utrivelige de enn er?

Valget mellom å betale mer skatt for å få 350 kroner ekstra i velferd etter sosialdemokratiets omfordeling og den luksusen det er å gå noenlunde trygt på gaten etter mørkets frembrudd later til å være usedvanlig enkelt for flertallet. Ikke sjelden gjelder dette det flertallet som i motsetning til eliten ikke bor i velstående og mer beskyttede deler av Europas storbyer. Det er den delen av befolkningen som for eksempel ikke har råd til å flytte fra belastede strøk, og heller ikke har råd til å ha barna sine på privatskoler der skolehverdagen ikke er preget av dårlig læring og vold. Sånn som opptil flere danske sosialdemokratiske politikere som er for en mer liberal innvandringspolitikk har, samtidig som de synes at andre danske foreldre bør ha sine unger i offentlige, svært belastede skoler i København og Århus for å bidra til å integrere de samme ikke-vestlige innvandrergruppene som utgjør belastningen i utgangspunktet. Det samme gjelder for Labour-politikere i Storbritannia, som nå forsøker å få vedtatt en lov om å stenge skoler hvis de ikke har store nok «etniske» innslag og derfor feiler i å fremme multikultur. Her hjemme har vi for eksempel Thomas Hylland-Eriksen og Olaf Thommesen som begeistret mener at Multikultur er et helt supert land å bo i. Imidlertid vet alle at ingen av d`herrer har tatt konsekvensen av sin egen begeistring og bosatt seg der.

Det finnes en sammenheng i alt som er blitt så vondt, vanskelig og ubegripelig om dagen. En sammenheng som de aller fleste medier ville pekt på hvis det ikke dreide seg om akkurat denne sammenhengen. Mediene er veldig for det sosialdemokratiske slagordet Velferd og later som om de ikke forstår hvorfor budskapet ikke går hjem og får flertall; velferd er jo så altomfattende og viktig for alle. Ja, velferd er vanligvis viktig for alle, men legger vi til den innvandrings- og kriminalitetspolitikken de fleste europeiske land hittil har ført og en hel rekke usjarmerende statistikker på dette området, blir bildet et annet.

Generaliseringer er generelt en uting, men følgende er likevel slått fast i henhold til offisielle tall: ikke-vestlige innvandrere er i forhold til antall uforholdsmessig høyt representert i nesten samtlige statistikker man helst ikke bør være i, og uforholdsmessig underrepresentert i statistikker det er ønskelig at en er i. Dette gjelder spesielt gruppen som løselig benevnes som muslimer fordi opprinnelseslandene i hovedsak er islamske. Kinesere, indere, slavere og svarte fra karibiske eller ikke-islamske afrikanske stater er noenlunde likt representert som den øvrige befolkningen.

Den vanlige forklaringen om at ikke-vestlige innvandrere bidrar til økonomisk vekst til tross for alvorlige integreringsproblemer, har fått en baksmell i flere land ettersom få eller ingen nye undersøkelser, når alt er regnet sammen, tyder på at dette er tilfelle.

En gruppe innvandrere og deres etterkommere står altså for en uforholdsmessig stor del av arbeidsledigheten og kriminaliteten i europeiske land, samtidig som den samme gruppen forbruker en uforholdsmessig stor del av de respektives lands velferdsbudsjett og -ordninger. Ekteskapsmønsteret til denne gruppen fører til en jevn tilstrømning av individer hvis utsikter til arbeid ikke er spesielt gode. Bekjempelse av kriminalitet og påfølgende rettsapparat er for øvrig ikke gratis; verken i form av økonomiske eller menneskelige omkostninger. Det signede velferdssystemet har dermed fått en stor gruppe svært synlige gratispassasjerer, som det – gitt nylige valgresultater – ikke virker som om flertallet lenger aksepterer et vedvarende høyt og/eller økt skattetrykk for å forsørge.

Dertil kommer de respektive lands regjeringers samarbeid med diverse muslimske organisasjoner, hvorav enkelte ledere relativt ofte henvender seg til publikum med en arroganse og en kravmentalitet som er større enn de fleste menneskers hjerter og hjerner. Med myndighetenes velvillige støtte. Sistemann ut var leder for Muslim Council of Britain (MCB) Dr. Muhammad Abdul Bari som fant at Storbritannias minnehøytid for falne, britiske soldater i første og andre verdenskrig var et usedvanlig velvalgt tidspunkt for å sammenligne dagens briter med nazister og muslimer med jøder i nazitidens Tyskland. Han fant det også betimelig å minne om at britene kunne bli kvitt sin umoral ved å følge muslimske tradisjoner som arrangering av ekteskap og alkoholforbud. Et glimrende bidrag til bedre relasjoner mellom muslimer og en på forhånd irritert majoritetsbefolkning, som fra regjeringens foretrukne tenketank nylig fikk den velkomne beskjed om at julen og tradisjonell julefeiring bør tones ned av hensyn til minoriteter som kan føle seg støtt og ekskludert av britisk jul. Tenketanken siktet ikke til krenkede indere eller japanere, om noen skulle tro det. MCB utmerker seg ellers ved å nekte å delta i Holocaust-markeringer for datidens jøder som er nåtidens muslimer. Muslimske selvutnevnte ledere i denne kategorien er det blitt i overkant mange av på kort tid. Man kan si mangt og meget om dem og politikeres ivrige støtte, men at det på noen måte bidrar positivt i et allerede anstrengt forhold skal man helst være rimelig sterk i troen for å innbille seg.

Legg så til at innvandringen og de påfølgende samfunnsendringene skjer i et svært hurtig tempo, samt en antirasist-industri som til enhver tid er parat til å klandre den innfødte befolkningen for så godt som alt som ikke fungerer som det skal.

Forøvrig engasjerer sterkt troende muslimer seg markant i den politiske debatten, men bortsett fra mange hederlige unntak er det sjelden man hører noe som kan minne om omtanke for fellesskapet som sådan fra tallrike religiøse samfunnsdebattanter. Politikere og andre legger mye innsats i å få den øvrige befolkningen til å se på de religiøses deltagelse som et positivt tegn på integrering. Men de troende kan overhodet ikke kalles samfunnsengasjerte; i stedet fremstår de som asosiale og sekteriske fordi det utelukkende er muslimske hjertesaker som rettigheter til å gå med hijab og niqab over alt, rettigheter til å få innredet bønnerom overalt og retten til å innføre islamsk, rosemalt historie og religion, samt halal-mat som obligatorisk i offentlige skoler de fokuserer på. Så godt som aldri blir mer presserende problemer som manglende integrering, lovstridige religiøse skikker, manglende deltagelse i arbeidslivet, den økende radikaliseringen eller intoleransen adressert av de selvutnevnte talsmenn og -kvinner for den muslimske minoriteten.

At nesten ingen andre grupper i samfunnet er så til de grader plaget av rasisme som leder til arbeidsledighet og grov kriminalitet er et snodig fenomen. Hvorfor blir ikke katolske svarte, rastafarier og buddistiske asiater utsatt for den samme marginaliseringen som muslimer? Svaret ligger åpenbart i den mest smittsomme epidemien i Europa siden Svartedauen: islamofobi. Også her får høyreorienterte partier som DF og SVP skylden, kombinert med hvit imperialistisk herrefolksmentalitet.

I løpet av få år har innfødte og øvrige innvandrere imidlertid blitt måpende vitner til 2 større massakrer i hhv London og Madrid, opptøyer hvis ledere skriker «Allahu Akbar» i europeiske byer, i såkalte innvandrer-ghettoer blir ambulanse-personell, brannbiler og politiet kastet stein på av rasende folkemengder, biler blir stukket i brann, flere islamkritiske intellektuelle og politikere lever under politibeskyttelse 24 timer i døgnet og så fulgte Muhammed-bråket. Ambassader ble påtent, dødstruslene og kravene om beklagelser haglet. Til gjengjeld for omfattende unnskyldninger fikk vi nyte synet av hjemlige, islamistiske demontrasjonstog mot ytringsfrihet med ikke-fornærmende paroler som «Europe – Holocaust is on its way» og «Slay those who insults islam».

Så kan vi lure på om etniske europeere – for ikke å nevne alle ikke-muslimske innvandrere – har mistet evnen til å bli provosert av den overtydelige dobbeltmoralen og de enda verre statistikkene som kommer på rekke og rad? Ble ikke tanken om overlegne europeiske egenskaper i forhold til alle andre bannlyst etter 1945? Med tanke på at politikere og medier virker fast bestemt på å unngå en rasjonell debatt om i hvert fall noen av de problemstillingene som avtegner seg i horisonten og at man later til å ta en uendelig toleranse og tålmodighet fra europeisk side for gitt, er det fort gjort å tro det motsatte. Foreløpig er det bare Italias regjering som har reagert ut i fra forståelsen for at egen befolkning kan bli vanskelige å ha med å gjøre hvis den menneskelige grensen for tålmodighet og toleranse blir overbelastet. Men så er jo også italienere noen hissigpropper da, mener jeg å ha hørt. Helt annerledes enn for eksempel dansker og nordmenn, naturligvis.

Men selv om det finnes medfødt fremmedfiendtlige europeere; det kan ikke tenkes at noen blir mindre tolerante fordi det multikulturelle samfunnet er inne i en utvikling som er så uheldig som den kan få blitt, og som diverse regjeringers håndtering og mange muslimske lederes negative bidrag rett og slett forsterker?

Hva gjelder behandlingen av kriminelle innvandrere som ikke engang er statsborgere kommer det som en slags ekstrabonus i den multikulturelle rettsstaten. Storbritannia har nylig hatt en offentlig krangel om hvorfor en italiensk statsborger som stakk ned en britisk rektor ikke blir utvist. Regjeringen og menneskerettighetsorganisasjoner fremholder tilfreds de skinnende blanke prinsippene som tilsier at utvisning vil være et brudd på drapsmannens rettigheter til et familieliv. Mens en amper befolkning – med en tålmodighet som begynner å bli åpenlyst tynnslitt – spør om hvor hensynet til familien hvis familiefar drapsmannen valgte å berøve livet er å finne i alle de fine prinsippene, som per i dag fungerer som den ultimate beskyttelse for kriminelle og ikke for den jevne, lovlydige borger. Den siste saken dreier seg om en utvist seksualforbryter som mens han offisielt var under oppsyn på bakgrunn av 6 tilfeller av seksualforbrytelser i en og samme park, forbrøt seg mot enda en britisk kvinne. Han kan av ulike årsaker ikke deporteres fordi det vil være et brudd på hans rettigheter. Den overfalte, arbeidsføre kvinnen som forsvarte seg godt nok til å slippe å bli voldtatt fikk derimot retten til å bli traumatisert og plaget av angst.

Rekk opp hånden alle som tror at kvinnen og hennes pårørende kommer til å stemme Labour ved neste valg? Og så kan vi forsøke å gjette oss til hvor mange slike tilfeller som utspiller seg daglig i europeiske land, for deretter å gjøre et mentalt overslag over hvor mange av ofrene som muligens er litt mindre velvillig innstilt dagen etter at de ble et offer enn de var dagen før. Det lar seg ikke underslå at innfødte, etnisk hvite fortsatt står for hoveddelen av kriminaliteten i Europa, men sant å si kan jeg ikke huske å noengang ha hørt noen uttrykke noe ønske om skaffe til veie enda flere kriminelle enn vi har fra før, langt mindre å samle på dem.

Menneskerettighetsorganisasjoner kalles Godhetsindustri på folkemunne i Storbritannia i dag, og det er ikke godt ment.

Ingrediensene som blir blandet når det kommer til en hurtig og massiv innvandring, utstrakt og kostbar velferd, manglende arbeidsdeltagelse, økt og grovere kriminalitet, en abstrakt rettighetstenkning som tilgodeser gjerningspersonen, samt en religiøs kravmentalitet og fremferd som mildest talt oppleves som påtrengende er en nokså dårlig kombinasjon når det kommer til stykket. Og det mens det enda er høykonjunktur i Europa. Hva som vil skje når dårligere tider setter inn er det antagelig ingen som i det hele tatt ønsker å tenke på.

Norske medier og politikere ønsker heller ikke å analysere de sammensatte årsakene til hvorfor land som Danmark ikke velger den angivelig riktige regjeringen. Forståelig nok, da det i aller høyeste grad kan sies å være et ordentlig guffent tema. Men det er på tide å spørre om hvor fornuftig det i lengden er å forsøke å lure seg selv og andre?

Det hele handler om innvandringspolitikk, manglende integrering og påfølgende kriminalitet. Danskene gikk til valg i 2001 utelukkende for å få stanset en politikk de mente var katastrofal for Danmark. Det lyktes de med, selv om det fremdeles eksisterer til dels store problemer som en følge av den ukritiske innvandringspolitikken sosialdemokratene førte på 90-tallet. En innvandringspolitikk flertallet i Danmark ganske enkelt ikke vil gjeninnføre. Og så lenge det sosialdemokratiske alternativet ikke kan eller vil garantere at de vil fortsette å følge dagens politikk kan superpolitikeren Helle Thorning-Scmidt rope velferd til hun praktisk talt blir blå. Hun kommer neppe til å bli hørt da selv europeiske mennesker – hvor usannsynlig det enn kan fortone seg for politiske overbydere – faktisk bryr seg om andre verdier enn lommeboken.

Slike verdier kan for eksempel være noe så umoderne som sammenhengskraft, et åpent samfunn, nasjonal identitet og solidaritet, og danskene akter åpenbart – i likhet med franskmenn og sveitsere – å beholde det de har noenlunde inntakt.

Verre kan det vel knapt bli?